Feeds:
Innlegg
Kommentarer

illustrasjon ensomhet«Sagen er den, ser I, at den stærkeste mand i verden, det er han, som står mest alene», dette ifølge Ibsens Doktor Stockmann. Jeg har tenkt ganske mye på det etter at jeg så Ibsens «En folkefiende» for noen uker siden. Stykket er fra 1882, og er på mange måter like aktuelt i dag. Kanskje enda mer aktuelt i en stadig mer individualisert verden? Akkurat det får være en annen og andres diskusjon. Men er det sant? Er den sterkeste den som tør å stå alene? Mitt svar er et rungende nei!!

Ja, vi trenger nytenkning, nysgjerrighet og kreativitet. Ja, vi trenger folk som tør å gå skrittet lengre, som tør å utfordre og kreve. Som tør å være annerledes. Vi mennesker har en tendens til å tenke i flokk, og uten annerledestenkere ville verden blitt et kjedelig sted.

Men i den grad styrke handler om evne til å få noe gjort og kraft til å sette ideer ut i livet, kan knapt noen hevde at det er best å stå alene. Det er forskjell på å ha mot og være dum. Fellesnevneren for alle som har oppnådd resultater, er at de har fått folk med seg, at de har klart å overbevise og mobilisere de mange. For er man lenge alene, utretter man lite. Og omvendt – klarer man å få med seg andre, kan alt skje.

Det er de færreste, om noen, som kjenner seg sterkest alene. Det er min påstand.

Uten sammenligning for øvrig – når det kommer til det personlige plan er det mange som holder de vanskelige sidene i livet for seg selv. Noen tenker kanskje som Stockmann at de er sterkest alene, at man må ordne opp selv og bare vise frem sitt vellykkede ytre til andre. Noen er så fylt av skyld og skam at de ikke makter å dele. Felles er som oftest frykten for å bli veid og funnet for lett, å ikke bli akseptert.

Delt smerte er halvert smerte sies det. Og det er det faktisk. Har ikke du og kjent på hvor godt det er endelig å ha fortalt noe du har gruet deg til å fortelle? Hvor godt det er å dele vanskelige ting med andre, og få støtte, hjelp, om så bare et smil og en klem? At andres reaksjoner er positive, at en får støtte, bekreftelse, forståelse og aksept? For det er ofte sånn.

Tenk på deg selv: ville du reagert negativt dersom noen hadde fortalt deg sin «hemmelighet»? Neppe. For de fleste av oss har jo slike «hemmeligheter»; sider ved oss selv vi kanskje ikke er like stolte av alltid, følelser som er vanskelige å håndtere. Vi kan kjenne oss selv igjen.

Mange som strever med et rusmiddelproblem har nettopp det som sin store hemmelighet i livet. For er det noe som er vanskelig å snakke om så er det det å ha et problematisk forhold til rus. Det er vanskelig av grunner nevnt over. Det er vanskelig fordi alkohol har en så stor og viktig rolle i det sosiale livet i dagens samfunn. Det er vanskelig fordi så mange bruker det. Det er vanskelig fordi mange blander person og problem.

Tilbake til Ibsen og Doktor Stockmann. Merkelig nok har utsagnet om styrken i det å stå alene fått en nærmest mytisk karakter. De ensomme appellerer tydeligvis til noe i oss. Jeg har nettopp lest Lars Kittilsens bok «Hei, jeg heter Lars… En alkoholikers dobbeltliv». Han deler av sine erfaringer, og det gjør vondt å lese hans beskrivelser. Det er et ensomt liv som misbruker. En er alene ja, men definitivt ikke sterk. Lars skriver for å gjøre noe med tabuene. Vi trenger mer åpenhet og mindre stigmatisering. Ved å snakke om disse tabutemaene litt oftere, kan vi bidra til å gjøre Norge til et bedre sted å leve for mange. Skal vi sette i gang?

Alene kan man være både modig og velformulert, nytenkende og frittalende. Men alenelivet er ensomt og strevsomt, og alene er man definitivt ikke sterkest. Det er sammen vi er sterke!

Foto av ung trist jente ved murveggÅ skrive om tvang i rus- og psykisk helse feltet er som å bevege seg i et minefelt for en brukerrepresentant. Likevel gjør jeg det.

Bakgrunnen er en mors kronikk i Aftenposten for noen dager siden. En mor som kjemper for bedre hjelp til sin rusavhengige datter. Det hun skrev gjorde dypt inntrykk på meg. Jeg vil gjerne belyse noen av perspektivene hun løfter fram i denne bloggen.

Jeg leser i kronikken en fortvilelse som bare en mamma/pappa kan ha for sitt barn. Hun beskriver hvordan det er å være pårørende til barn og ungdom som blir kasteballer i et system der ikke lovverket og tjenestene henger sammen, hun beskriver hvor maktesløse pårørende kan føle seg i det som oppleves som ekspertenes helsetjeneste. Dette står jo i skarp kontrast til Helseministerens visjon om å skape pasientenes helsetjeneste. Denne mammaen rører ved noe grunnleggende i rus og psykisk helse problematikken.

Hun ønsker av alle ting mer tvang, eller er det slik at hun ønsker rett tiltak for en datter i krise?

Å snakke positivt om tvangsbruk er absolutt ikke politisk «korrekt» for en brukerrepresentant. Men hadde jeg hatt en datter eller sønn som hadde rust seg massivt fra ung alder og hadde en destruktiv suicidal adferd ville jeg forventet at hjelpeapparatet brukte tvang.
Jeg tror ikke denne mammaen ønsker mer tvang, men hun er opptatt av at datteren skal overleve, hun ønsker et bedre lovverk og gode rammer slik at man kan holde på brukeren uten å bruke mer tvang enn nødvendig.

Jeg er en brukerrepresentant, vi skal representere dagens brukere og pårørende. For å kunne gjøre en god jobb trenger vi som brukerrepresentanter historiene til mennesker som møter systemet, vi skal løfte opp de gode historiene, men vi skal også peke på det som ikke virker. Slik som denne historien.

Som brukerrepresentant er jeg opptatt av at vi skal få tvangsbruk ned, vi skal lage tiltak og rammer rundt brukeren som gjør at tvangsbruk holdes på et minimalt nivå. I det perfekte samfunn skal det ikke være tvangsbruk.
Men jeg vet om flere brukere fra rusfeltet som sier at de ikke hadde levd i dag om det ikke var for tvangsinnleggelsen. De trengte det rommet som tvangsinnleggelsen gav, derfor er budskapet mitt;
Jeg ønsker meg absolutt ikke mer tvang, jeg ønsker meg rett tvang!

Rett tvang inkludere rammer og personal som er tilpasset pasientens behov og ikke systemets behov. Vi har i dag et lovverk som gir anledning til massiv tvangsbruk i psykiatrien, man kan belte-legge, tvangsmedisinere, ta fra telefon, skjerme over flere år om dette er nødvendig for liv og helse. Dette er tiltak vi kan ta i bruk for eksempel overfor den maniske pasienten som er til fare for seg selv eller andre.

Personlig synes jeg det er et paradoks at vi tvangsinnlegger og tvangsmedisinerer den pensjonerte maniske pasienten. Mens vi lar ungdommen uten grenser med en suicidal adferd ødelegge seg selv.
Kan det være slik at man mye oftere må vurdere bruk av frivillig tvang for unge ? Frivillig tvang er når ungdommen selv ønsker behandling, men gir institusjonen lov til å låse døra og holde tilbake når impulsene om rus kommer.

Er tvangsbruk det største overgrepet vi kan begå mot rusavhengige ungdommer eller kan det være slik at det største overgrepet er å la et ungt menneske seile sin egen sjø mens vi diskuterer etikk og autonomi? Trenger vi i rusfeltet en god diskusjon om når det er rett og bruke tvang, og under hvilke rammer denne tvangen skal skje?

Hender3_web«Da jeg var 16 satte jeg mitt første skudd med heroin. Da følte jeg at jeg fant meninga med alt. Der var det jeg lette etter, endelig. Jeg finner aldri den meninga lenger».

Dette er de første setningene jeg leser i magasinet =Oslo som jeg endelig har åpnet, etter at det har ligget ulest i flere dager. Jeg leser videre om Steffen og livet hans og tenker: Hvem er du, Steffen?  Er du en jeg hadde smilt til på gata, eller en jeg bare hadde gått forbi uten engang å se på? Å lese magasinet satte i gang tanker hos meg om utenforskap og tilhørighet.

Denne påsken har jeg opplevd å bli mer kjent med noen mennesker som jeg ikke kjente så godt. Og det har gjort meg både tankefull og takknemlig. Tankefull over hvor lite vi egentlig deler av hvem vi er med hverandre og hvor raskt vi kanskje setter merkelapper på hverandre. Og takknemlig over å få vite mer om disse menneskene, og også få vise mer av hvem jeg er. Jeg kjenner hvor viktig det er å ha noen rundt meg som orker å se meg som den jeg er, og som likevel er glad i meg. Så deilig å være «hel» sammen med noen og kjenne tilhørighet.

Hvem har Steffen tilhørighet til? Og hvem er nysgjerrig på han? Steffen sover ute eller i et garasjeanlegg om natten. Han har laget seg en rutine med å sitte utenfor Oslo S, spise en kanelbolle, drikke kaffe og lese VG hver morgen. For å føle seg litt normal og kanskje kunne komme i prat med noen mennesker. Han opplever at det er en høy terskel for å spørre noen om å ta en øl og prate litt.

VG skriver (april, 2015) at fire av ti i aldersgruppen 16-24 år, og personer over 80 år oppgir at de er ensomme, og viser til en undersøkelse fra Statistisk sentralbyrå. De ulike hjelpetelefonene og chattelinjene har mottatt mange henvendelser i påsken fra både unge og gamle om ensomhet, selvskading, sorg og tap. En kronikk som har fått mye oppmerksomhet og blitt kommentert den siste tiden av flere, er underskrevet av «Ensom (24)». Og jeg tenker: Hva er grunnen til at vi skjuler vår ensomhet?

Det er ikke enkelt å akseptere ensomheten. Ensomhet er både smertefullt og skamfullt. Brene’ Brown skriver i boka «Uperfekt- våg å vise hvem du er» (2014) at skam er noe alle mennesker opplever og som alle er redde for å snakke om. Og jo mindre vi snakker om det, jo mer kontroll får den over livene våre. For å unnslippe skammen gir vi kanskje inntrykk av å ha et blomstrende sosialt liv rundt oss? En person som har valgt å være for seg selv, er ikke ensom. Den ensomme er en som ønsker en relasjon til andre mennesker, men som mangler det, sier Lars Fr. H. Svendsen Førsteamanuensis i filosofi, Universitetet i Bergen (2011).

Jeg tror vi mennesker er ganske like når det kommer til hva som betyr noe for oss. Jeg tror vi alle både ønsker og trenger noen å høre til sammen med. Enten vi heter Steffen eller Hilde!

Jeg har sansen for Per Fugelli. Og jeg liker når han sier: Ikke vær et ettall på jorda. Bry deg om flokken din. Det utfordrer meg! Og sannsynligvis deg. For hvem er flokken vår? Lokalsamfunnet, nabolaget, arbeidsplassen, venneflokken, Steffen, «Ensom 24»?

Fugelli sier videre: Mennesket er ikke bare en biologisk, men også en eksistensiell og sosial skapning. Viktigere enn omega 3, antioksidanter og lavkarbo er disse fem om dagen: Verdighet, handlingsrom i eget liv, tilhørighet, mening og trygget. Dette må vi skape og dele selv, i flokkene våre.

Vi kan alle være medmennesker og bry oss litt mer. Vi kan med et smil, et hei og et blikk få noen til å kjenne seg mindre ensomme og som en del av flokken. Det skal så lite til. Din og min medmenneskelighet kan ha en stor betydning – hvis vi orker å se…

Hvem kommer til meg når andre går bort, hvem blir igjen?

Hvem våger å se bak alt jeg har gjort, og likevel kalle seg venn?

Hvem orker å se meg som den jeg er, og elske meg som en sønn?

Det begynner å bli et liv dette her, det begynner å ligne en bønn  (Ole Paus).

???????????????????????????????Dagens foreldregenerasjon får ofte mye kritikk. Livet deres er for hektisk. Det er for mange skilsmisser. Det er for mye skjermbruk. De tar barna med på for lange flyturer. De krever for mye av barna, de krever for lite av barna… osv..

Men foreldrene må ha gjort noe som er riktig for ungdom landet over har aldri vært mer veltilpassede. De tar ansvar, liker seg hjemme og gjør lekser. Ni av ti norske ungdommer sier at de er fornøyd med foreldrene sine. Ungdom i dag er mer åpne for foreldrene sine. Dette er funn i Ungdataundersøkelsene som vi kan lese om i siste nummer av Aftenposten Oppvekst (nr 2/2015 side 37).

Men det er ikke nok med det. Det er flere utviklingstrender å glede seg over.

Foreldrerollen starter allerede i graviditet. Det ufødte barn skal beskyttes for skadelig påvirkning. Den gravide må ta andre hensyn når det gjelder hva hun spiser og drikker. Av alle rusmidler er det alkohol som er mest skadelig for det ufødte barn. De fleste norske kvinner og menn i fruktbar alder drikker alkohol. Hvor mye og hvor ofte får en annen betydning når en skal ha ansvar for et barn. Men – Helsedirektoratets undersøkelser viser at flere og flere kvinner legger om alkoholvanene allerede når de planlegger å bli gravide. Vi kan glede oss over at de aller fleste gravide oppgir at de ikke drikker alkohol etter at graviditet er påvist.

Men det er ikke nok med det. I en norsk undersøkelse fra 2013 (Mellingen, Torsheim ,Thuen) fant forskerne at både mor og far reduserte alkoholforbruket under graviditeten. Nesten alle de gravide stoppet helt å drikke, mens fedrene reduserte alkoholforbruket betydelig.

Det er flere positive trender. Det er en klar nedgang i yngre tenåringers bruk av alkohol. Det viser flere norske ungdomsundersøkelser. Spesielt jenter drikker sjeldnere alkohol. Av de som har drukket alkohol, har langt færre ungdommer noen gang drukket seg fulle. Flere ungdommer mener at foreldre ikke bør gi barna sine alkohol hjemme før de fyller 18 år. Flere ungdommer synes det er bra at foreldrene setter grenser.

Ungdomskriminaliteten har i løpet av 10 år falt med 25%.

Men – det er selvfølgelig mange men. De har jeg ikke tenkt å ta for meg i denne bloggen. Nå er det påskeferie. Jeg syntes vi må tillate oss å glede oss over de positive trendene. Vi må se hva som er bra slik at vi kan gjøre mer av det som virker. Vi må rose de som fortjener ros.

Når vi ser positive trender slik jeg har skrevet om her så er det klart av foreldrenes rolle er av stor betydning. Forskere ser tendens til at dagens foreldre klarer å kombinere god grensesetting med empati. De klarer å vise at de bryr seg og er glad i barna selv om de må si nei. Barna får mer begrunnelser for grenser. Grenser blir forklart og til og med diskutert. Foreldrene blir tydelige voksenpersoner, men barna har fortsatt noe de skal ha sagt (Aftenposten Oppvekst nr 2/2015 side 37). Et nei får en annen betydning på den måten. Det er ikke samme grunnlag for å opponere. Det bidrar også til å bygge nære bånd mellom foreldre og barn.

Så – hva dagens foreldre får til!!!

God påske til tidenes beste foreldre. Nyt ferien, barna og hverandre.

Mellingen, Torsheim, Thuen, 2013, Changes in alcohol use and relationship satisfaction in Norwegian couples during pregnancy
Pettersen, Heidi (2015), Tidenes beste foreldre, Aftenposten oppvekst 2/2015

mann m flaske_webHan hadde et drikkeproblem. Alkoholen styrte livet i perioder. Andre perioder var han nykter, fin ektemann, pappa og venn. Han passet jobben sin. Han passet på et eller annet underlig vis alltid jobben, også når han drakk. Men drikkingen tok helgene og feriene.

Men 20-30 år med mer alkohol enn kroppen har godt av gjør noe med helsa. Også til denne fysisk spreke karen. Det ble flere legebesøk, sykemeldingsperioder, innleggelser i sykehus.

I ettertid forteller han at alkoholbruken aldri var noe tema. Ingen spurte om han drakk. De kunne spurt «Hvor mye alkohol drikker du i løpet av en måned? Hvor mye drakk du sist du drakk alkohol? Hadde han svart som sant var, ville det blitt helt tydelig: Han var en stordrikker.

Helgen i drikkeperiodene begynte alltid rett etter jobb på fredag og han drakk tett hele lørdag og til langt utpå søndagen. Mandagene var han i elendig form. Var mye borte fra jobb på mandager. Heller ikke sjefen på jobben hadde tatt det opp med han- hva kommer det av at du har så mye fravær på mandager? Det var ikke til å unngå at han også regelrett luktet fyll til tider. Kollegaene kjente det, men ingen sa noe.

Elefanten i rommet- noen kaller alkoholen for det- Elefanten i rommet, som det er helt umulig å ikke se, men som alle likevel later som de ikke ser og manøvrer utenom. – Det lukter fyll av deg! Jeg tror du drikker for mye! Det kunne arbeidsgiver ha sagt. Det mente i hvertfall en frittalende Elin Ørjaseter på vår konferanse om arbeidsliv og rus i går. Ja, hvorfor ikke? – Jeg vil gjerne snakke med deg om alkoholbruken din, kunne legen ha sagt.

Det er mange måter å snakke om alkohol på, poenget er at det må snakkes om. Bare slik får vi elefanten ut av rommet, den tar altfor stor plass, der den romsterer rundt!

Jeg var tilhører på konferansen i går. Hørte mange vektige innlegg, refleksjoner og kunnskap om arbeidslivet og rus. Det er mange perspektiver, og mye som kunne vært belyst i bloggen. Jeg velger å skrive om dette ene temaet. En arbeidstaker, en ektemann, en far- som drikker så mye at det går utover familie, jobb og egen helse.

Hver eneste tjeneste du gjør overfor en medarbeider med rusproblemer er en bjørnetjeneste overfor kona! Rus ødelegger familier! Sa den samme foredragsholderen. Hun var for øvrig krystallklar på at arbeidsgiverne i det store og det hele var alt for snille og feige når det gjaldt å konfrontere og sette krav til arbeidstakere med rusproblemer, og var helt tydelig på at arbeidsliv og rus ikke hører sammen. Gode kjøreregler på jobben er et godt verktøy. Og det skal vi blogge om seinere.

Men tilbake til «vår» mann. Han som var periodedranker. Men som passet jobben. Kjenner du han? Er han en av dine kollegaer kanskje? Eller en av dine ansatte? Hva gjør du med det? Er det på tide med en alvorsprat?

Hva fikser pasienten helt fint på egen hånd, og hva trenger jeg som behandler å hjelpe til med? Hva er styrker og hva er svakheter hos pasienten?

Det jobber vi med her på utredningsenheten. MI (Motiverende Intervju) er en metode som er mye benyttet hos oss på Borgestadklinikken. Det er en god metode for å drive endringsarbeid. I en ledig stund tok jeg frem en bok og leste litt om diskrepans, og da kom det opp noen refleksjoner i hodet mitt. Diskrepans er en observert forskjell mellom to saker, vi bruker det ofte i situasjoner der det er forskjell på liv og lære. I samarbeid med pasienter kan vi bruke det til å se på hva slags liv de lever og hva slags liv de ønsker å leve.

Jeg jobber på en utredningsenhet. Vårt oppdrag er kort sagt å finne styrker og svakheter hos pasienter, slik at det kan være til hjelp fremover i livet deres. Målet er jo, også her, å finne ut hvordan pasienten fungerer og hvilke krav og forventninger som blir stilt fra omverdenen. Vi finner av og til at det er stilt krav og forventinger som ligger langt over det pasienten hadde mulighet til å klare, og andre ganger kan de være undervurdert. Så vi finner mye diskrepans i hvordan ting er gjort og hvordan det burde vært gjort.

Så tilbake til disse refleksjonene mine da, og diskrepans. En del av jobben vår er å finne ut hva pasienter fikser på egenhånd og hva de må ha hjelp til. Vi skal jo også finne ut hva de ikke evner å få til og hva de kan klare med rett opplæring og støtte. Her blir det en utfordring for oss overfor samarbeidspartnere og andre i hjelpeapparatet.

Hvis vi tar tannlege som et eksempel. Mange av våre pasienter har dårlig tannhelse. I aktiv rus er ikke tannstell det man driver mest med. Noe av det første som skjer når pasientene kommer inn til avgiftning og videre til oss er at de får fokus på tennene. Det begynner rett og slett å gjøre vondt. Siden vi driver utredning, ville dette vært en super anledning til å finne ut hva det er som gjør at pasientene ikke har gått til tannlegen tidligere. Noen har tannlegeskrekk, noen har dårlige opplevelser, noen klarer aldri å holde avtaler, noen har vært for ruset og ustabile, noen får ikke post, noen har ikke råd osv, osv. Vi som klinikk er avhengig av et godt samarbeid med tannlegen. Derfor tar miljøpersonalet ansvar for at pasientene kommer seg til tannlegen. Vi passer på timeavtalen og vi kjører og henter. Dette gjør vi jo først og fremst for at pasientene skal få hjelp til å fikse tennene sine. Men vi gjør det også for å opprettholde et godt forhold til tannlegen, det er ikke populært å ikke benytte oppsatte timer.

Jeg har ikke noe problem med å forstå tannlegen. De er avhengig av at folk kommer til timen og de har ventelister, ubenyttede timer blir et tap for dem. Men vi, som utredningsenhet, mister mye kunnskap i dette. Tenk om vi kunne hatt et samarbeid med tannlegen, som gikk på at pasienten fikk mulighet til å prøve selv. Vi ville funnet ut så mye og det kunne vi dratt nytte av i videre arbeid med og for pasienten. Hvis det f.eks viser seg at det å holde avtaler er vanskelig for pasienten, så må jo neste ledd være å forsøke å finne hjelpemidler som kan hjelpe pasienten til nettopp det.

For å leve et rusfritt liv er det så mange «småting» som må innlæres på nytt eller læres fra bunnen av. Vi i hjelpeapparatet har ikke tid til å vente på dette, for vi har ikke tid til å gi pasientene tid til å prøve selv. Alle innleggelser er tidsbegrenset og dermed blir vi opptatt av at tiden går og at vi må få gjennomført ting. Vi tar telefonen for da vet vi det blir gjort. Vi avtaler møter og vi setter opp saksliste, ofte fordi vi er opptatt av at andre skal ta oss seriøst. Vi tar ansvar for at pasientene kommer seg dit de skal til tiden. Slik holder vi på og dekker over de hullene som pasientene har, og alt er gjort i beste mening. Vi ønsker at de skal få det til, men glemmer å se på hvordan de skal klare det uten oss. De skal leve livene sine lenge etter at vi er ute av bildet, og av og til sender vi dem ut i verden, med like lite praktisk kunnskap som de hadde da de kom inn.

Det blir en diskrepans mellom hvordan vi må arbeide for at hjelpeapparatet skal fungere og hvordan vi skal kunne hjelpe pasientene til å kunne benytte seg av hjelpeapparatet på en god måte.

Nina Bråthen Goa er behandler ved Borgestadklinikkens Utredningsenhet

Vi hører Joan Baez i sine yngre dager. Hun var like sosialt engasjert den gang som hun er den dag i dag.

Dette er en fagblogg, og jeg har rus og rusproblematikk som mitt fag. Så velger jeg Joan Baez med en tekst av Phil Ochs. Teksten finnes i sin helhet i slutten av dette innlegget. «There but for fortune, go you and I»; det kunne vært du og jeg om det ikke var fordi vi var heldige. Det er tilfeldigheter som gjør at du er du, og jeg er jeg. Og det er tilfeldigheter som gjør at noen sliter med et rusmiddelproblem, mens jeg opplever rusmiddelproblemer som fag. Det kunne vært motsatt, – om jeg ikke hadde vært heldig.

Denne forståelsen av virkeligheten treffer den delen i meg som ikke ligger fremst i mitt daglige arbeid. I det daglige er det rasjonalitet og fakta som styrer. Imidlertid er Joan Baez og Phil Ochs også faglige. De har bare en annen tilnærming. De stimulerer til refleksjon på en annen måte. Linken til faget er som følger:

  • Vi har med oss inn i livet forskjellig arvemateriale. Vi vet stadig om hvilke deler av genene som beskytter mot en rusproblematikk, og hvilke deler som gjør oss sårbare for rusmidler. Det er ingen absolutter, og beskyttende faktorer kan overstyres, på samme måte som sårbarheten også kan overstyres. Men i utgangspunktet har noen vært mer heldige enn andre.
  • Så starter påvirkningen allerede i fosterlivet. Da kommer miljøet inn og påvirker hvordan arveanlegget skal gis et uttrykk. Noen opplever å få sårbarheten forsterket, andre er heldige og opplever det motsatte.
  • Barndom og oppvekst kan nære og styrke de ressursene vi tar med oss inn i livet. Men oppveksten kan også tappe de ressursene vi i utgangspunktet hadde med oss inn i livet. Uansett arvelig styrke kan det vi opplever forandre styrke til svakhet. Det motsatte er også tilfellet. Noen er heldige, andre er uheldige.
  • Vi tror i for stor grad at vi styrer livet. Men virkeligheten er oftere at livet farer med oss. Livet kan mishandle noen, mens det kan løfte andre, – opp og frem. Når det skjer, og hva som skjer, har vi liten kontroll over. Heldig er den som blir løftet. Uheldig er den som opplever at livet trykker ned.

Alt over kan jeg begrunne med vitenskap, med artikler, med studier, og med fornuft. Phil Ochs sier det samme, bare på en enklere måte. Noen er heldige, andre er uheldige. Og hvem som opplever hva kunne vært motsatt, «there but for fortune».

 

Show me a prison, show me a jail
Show me a prisoner, man, whose face is growin’ pale
And I’ll show you a young man with many reasons why
And there but for fortune, go you or I

Show me an alley, show me a train
Show me a hobo who sleeps out in the rain
And I’ll show you a young man with many reasons why
And there but for fortune, go you or I

Show me the whiskey stains on the floor
Show me a drunken man as he stumbles out the door
And I’ll show you a young man with many reasons why
And there but for fortune, go you or I

Show me the country where the bombs had to fall
Show me the ruins of the buildings once so tall
And I’ll show you a young land with so many reasons why
And there but for fortune, go you or I, or I

Tekst: Phil Ochs

Følg meg

Få nye innlegg levert til din innboks.

Bli med 167 andre følgere

%d bloggers like this: