Feeds:
Innlegg
Kommentarer

?????????????????????????????????Hun møter ungdom daglig som helsesøster på en av de store videregående skolene i fylket. Travel og engasjert, var mitt inntrykk da jeg snakket med henne. Hun fortalte om ungdom som trengte hjelp og om hvordan hun blant annet samtalte og hjalp til med « å rydde i hodet». Hva skal definere ungdommens opplevelse av egenverd? Er det de kule klærne eller de gode karakterene? Sett deg i førersetet i eget liv! Det pleide hun å si til ungdommene fortalte hun.

Så undret hun seg om følgende:
Det er flest jenter som oppsøker helsesøster. De strever ofte på mange felt. Er flinke og veloppdragne, pliktoppfyllende. Men helsesøsters opplevelse er at de ikke har lært en viktig ting: Å gå på trynet! Det er som om det mangler en robusthet, en livsmestringskompetanse.

Det ble et tankevekkende møte for meg som selv er mamma til tre jenter, og som i jobbsammenheng den siste tida har jobbet en del med formidling rundt tematikken ungdom, forebygging og rusproblematikk.

En av våre viktige oppgaver her ved Kompetansesenter rus – region sør (KoRus-Sør) er å bistå kommunene i det rusforebyggende arbeidet. For å forebygge et problem må man forstå hva det dreier seg om. Når ungdom ruser seg, hva handler det om? Vi vet at dårlig psykisk helse er en risikofaktor.

KoRus-Sør har denne uka lansert en omfattende rapport basert på spørreundersøkelsen Ungdata blant mer enn 20 000 unge i fem fylker.
Et av funnene dreier seg om psykisk helse problematikken blant unge jenter og hva som kan forklare at så mange som en av fire rapporterer om plager som opplevelse av at alt er et slit, de har søvnproblemer, føler seg triste og ulykkelige, opplever håpløshet med tanke på framtida, er stive og anspente, ensomme og sinte. Det er interessant når forskerne bak rapporten, Geir Møller og Asle Bentsen, trekker fram relasjonen til skolen som en viktig faktor for unges psykiske helse. Jo bedre trivsel og jo mindre skoleproblemer, desto mindre psykiske plager rapporterer de om.
Hva betyr dette for skolene? Jeg kan vanskelig forstå dette på en annen måte enn at funnene underbygger behovet i skolene for voksne ansatte som jobber med elevene psykososialt, som helsesøstre, miljøarbeidere, sosiallærere og andre.

Det er varslet økte bevillinger til skolehelsetjenesten. Helsesøstrenes egen organisasjon har sagt at pengene ikke på langt nær er nok i forhold til behovene.
Det er et alvorlig signal fra ungdomsgenerasjonen når 2-3 elever i hver klasse sliter, frafallet fra videregående skole er høyt, og det er flere unge uføre enn noen gang. For noen fører dette til et liv i utenforskap og et liv med psykiske helseplager og /eller rusproblemer.

Det kan handle om mindre robusthet hos noen, hos andre kan det kanskje handle vel så mye om altfor mye ansvar, for lite omsorg og fravær av gode voksenpersoner. Skal vi forebygge må det jobbes på mange plan.

Etter mitt syn er flere helsesøsterstillinger og et fokus på psykososialt arbeid i skolen et enkelt tiltak. Ja-takk til flere engasjerte helsesøstre, med tid til samtaler, trøst og veiledning. – Og som kjenner hjelpeapparatet og vet hvem som må på banen når ungdom strever med livet.

Mindfulness er en ubetinget og nærværende bevissthet.

mindfulness1Mindfulness er et velbrukt og aktuelt begrep. Vi kan få inntrykk av at det er løsningen på allverdens problemer. Da bør vi være skeptiske, for ingen trær vokser inn i himmelen. Så hvilken plass har mindfulness i en rusbehandling?

Definisjonen over er min egen, et valg blant mange definisjoner. Uansett definisjon handler mindfulness om å være helt til stede i nuet, uten å være fokusert på fortid eller framtid. I tillegg skal nærværenheten være ubetinget; dvs. at vi ikke skal dømme opplevelsen, tillegge den verdier basert på tidligere historie, eller la den preges av bekymringer for framtida. Alt er som det er i øyeblikket, hverken mer, eller mindre. Alle definisjoner av mindfulness inneholder disse aspektene i en eller annen form.

Mindfulness høres enkelt ut, men å være mindful bryter litt med hvordan hjernen vår vanligvis foretrekker å fungere. I praksis er mindfulness derfor noe som må øves opp. Heldigvis kan hjernen trenes som muskler kan trenes, etter prinsippet under:

Mindfulness øvelse er en ubetinget og nærværende oppmerksomhet.

I behandling snakker vi ofte om evidens. Det er behandling som har dokumenterte effekter, og der effektene kan gjenskapes fra gang til gang om det samme behandlingsopplegget velges. Evidensen for mindfulness brukt i rusbehandling er dårlig, med mindre rusen henger sammen med dårlig regulerte følelser, eller rusen i alle fall har en følelseskomponent som en del av rusatferden. Når mindfulness brukes i rusbehandling, for det skjer, er det de følelser som knyttes til rus, til min historie, og til mine tanker om framtida, som blir bevisste og bedre regulert. Dette er kortversjonen. På denne måten går mindfulness inn i en rekke rusbehandlinger. Noen er evidensbaserte, slik det er forklart over. Vi har «Acceptance and Commitment Therapy, ACT», vi har «Mindfulnesbased Relapse Prevention», vi har «Mindfulnes Cognitive Therapy», en kognitiv tilnærming som på flere punkter bryter med den vanlige formen for kognitiv terapi, vi har «Mindfulnesbased Stress Reduction», og flere. Så mindfulness brukes, med noe vekslende effekter.

Imidlertid kan det vanskelig tenkes noen endring uten at en form for Mindfulness inngår. Mindfulness er å se virkeligheten innenfra, med en aksept for hvordan situasjonen faktisk er. Vi må vite hvor vi står for å vite hvor vi skal gå. Likeledes kan det ikke tenkes noen endring uten en form for Mentalisering. Vi må kunne skape avstand til vår opplevde virkelighet, og kunne reflektere rundt den. Vi må på en måte se den samme virkeligheten utenfra. I dette ligger også bevissthet om mål og ønsker. Når Mindfulness og Mentalisering møtes, legges grunnlaget for Modellering. Modellering er et begrep i første rekke fra sosialpedagogikken, og vil i sammengheng med rusbehandling innebære en endret tenkning og en endret atferd.

Jeg kan vanskelig tenke meg en endring uten 3M: Mindfulness, Mentalisering og Modellering. Dette kan fungere som knagger i all behandling, også rusbehandling. Selv om vi legger evidens til side, og selv om vi ikke tar til oss de store behandlingsoppleggene med mindfulness som den sentrale komponenten, vil altså mindfulness være en viktig del av en behandlingen. Kanskje bruker vi andre begreper, eller vi tenker på det som skjer på en annen måte, men slik jeg ser dette, kommer vi ikke utenom komponenter av mindfulness i noen form for endring. Rusbehandling er ikke noe unntak.

Illustrasjonsfoto

Illustrasjonsfoto

Jeg møtte Tuva på avdeling for gravide som er innlagt på tvang. Hun var gravid med sitt andre barn. Hun kom til avdelingen sammen med politi og ruskonsulent og var da åtte uker gravid. Hun var den magre, ustelte og sinte Tuva ved dette første møte. Hun var blitt tatt brått ut av et hjem i kaos, fra en samboer som var ruset og sint.

Seks uker senere var det en annen side Tuva viste i samtalene på kontoret mitt. Da hadde Fylkesnemnda fastslått at hun måtte innstille seg på å bli i avdelingen frem til fødsel. Rusen var trappet ned, andre følelser enn sinne kom gradvis til syne. Sorgen over å ha skadet Mina, hennes første barn, var det hun hadde behov for å snakke mye om. Mina, åtte år, som flyttet til fosterforeldre et år gammel. Lille Mina som ikke er som andre åtteåringer. Hun har flotte fosterforeldre og avlastningsforeldre. Hun har et eget opplegg i skolen. Hun er mye på sykehus, og hun er ensom blant jevnaldrende. Det er fastslått at hun ble påført store skader i svangerskapet fordi Tuva på den tiden hadde et meget alvorlig rusproblem. Hun hadde ikke mulighet til å ta kontroll over rusen. Den gangen var det ingen i hjelpeapparatet som tok ansvar heller.

Tuva forteller: «Samboeren min og jeg flyttet til en ny kommune da vi skjønte at vi var gravide. Vi ville så gjerne starte på nytt. Vi ville så gjerne bli gode foreldre. Jeg la alle kortene på bordet til både lege og jordmor. Jeg sa vi var rusmisbrukere. Vi ville ha hjelp. Jeg fikk mye ros. De roste meg fordi jeg var så åpen. Så fikk jeg timer til ruskontroll to ganger i uken. De roste meg fordi de så av prøvene at jeg ruste meg mindre. Ingen fulgte opp at jeg droppet mange av kontrollene. Ingen kontrollerte samboeren min. Ingen så det kaotiske hjemmet vi hadde. Ingen spurte om vi hadde penger til vogn – for eksempel. Det er dyrt å ruse seg. Ruskonsulenten så vi ingen ting til. Jeg vet ikke om den kommunen hadde noe sånt. Det måtte gå galt. Jeg må leve med den sorgen. Men hva med mine offentlige hjelpere. Har de lært noe? De ser jo ikke Mina. Hun bor i en annen kommune nå.»

Vi hadde et godt samarbeid med Tuva om hennes andre svangerskap. Hun fødte en sønn, Teodor, til termin. Han er to år nå, og så langt en kan vurdere til nå så er han et friskt barn. I andre svangerskap bodde Tuva i en kommune med gode rutiner og god oppfølging av gravide med spesielle behov. Dessverre så erfarer jeg altfor ofte det motsatte. Jeg foreleser jevnlig om dette tema. Når jeg stiller spørsmålet til helsearbeidere: «Hvem melder du fra til når du samarbeider med gravid som ruser seg» – så er det et fåtall som kan svare riktig på dette. Det er tatt inn i både Lov om helsepersonell og flere andre lover at helsepersonell og andre har plikt til å melde fra til helse- og omsorgstjenesten hvis de kjenner til gravid som ruser seg på en slik måte at barnet kan ta skade (Lov om helsepersonell §32). Denne plikten er uavhengig av taushetsplikt. Nå er det mye forvirring rundt om i kommunen hvem i helse- og omsorgstjenesten en skal melde til. Mange kommuner mangler rutiner, og i de kommunene der det er gode rutiner er det ofte ikke kjent blant aktuelt helsepersonell.

Tuvas sorg over å ha skadet eget barn er blandet med mye skamfølelse. Kanskje er det noen innenfor «det offentlige» som burde vært med og dele denne skamfølelsen.

jente _med lite smil_ illubilde webMarit tenker på det hver dag. Hun mistet broren sin for litt siden. Hvorfor måtte han dø? Hun går nedover gaten i hjembyen og kjenner på savnet og sårheten. Da ser hun en bekjent komme mot henne, hvorpå vedkommende plutselig skrår over veien og forsvinner ut av synsfeltet hennes. Marit kjenner det i magen. Det er ikke første gangen folk forsvinner vekk når de ser henne. Det har vært mange meldinger og kondolanser på facebook. Men i det virkelige livet? Hun skulle så ønske de ville møte henne. Det aller verste er når folk bevisst viker unna. De behøver ikke si så mye. Bare ikke vik unna…

Kjenner du deg igjen? Har du opplevd at folk går omveier for å slippe å snakke med deg om noe som kan være ubehagelig? Eller kanskje er du en som har skrådd over gaten selv, fordi du ikke har funnet ord. Fordi møtet foran deg ville bli for vanskelig.

Møter med unge mennesker som forteller at de har vokst opp i et hjem med foreldre som har rusmiddelproblemer, er sterke historier å ta innover seg. Fortellingen om hvordan 8 – åringen måtte passe på lillebror. Hvordan de to krøp sammen under dyna nattestid, fordi voksne glemte tiden, glemte å lage kveldsmat og glemte at de hadde barn. Fortellinger fra barn som sier de ikke kunne være med på fritidsaktiviteter, fordi foreldrene ikke fulgte opp og ikke kunne kjøre. Barn som ikke blir bedt i bursdag til andre, fordi de ikke selv har invitert til barnebursdag. Det er tøft å høre på undringen i stemmen til en ung voksen som sier: «Noen må jo ha sett og visst»? Det sterkeste å ta innover seg er at disse barna bor i en by, en bygd, et nabolag. De går i barnehager og skoler. Og likevel bærer de på hemmeligheter om hjemmesituasjonen som er alt for store og tunge å bære på alene. De bærer det alene fordi vi voksne «skrår over gaten» og unngår de ubehagelige spørsmålene og samtalene.

Vi gremmes over historier som kommer frem i media om vold, overgrep og omsorgssvikt overfor barn. Vi prøver å forklare og forsvare, og plassere ansvar og skyld. Men hvor var vi før sakene kom i media? Har vi ikke alle et samfunnsansvar? Det er alt for mange barn som hver dag forsøker på sitt vis å synliggjøre et ønske om en samtale med deg som voksen. Barn som viser ulike tegn og symptomer. Barn som sier en setning og håper at du skal spørre videre. Barn som går med en kontinuerlig klump i magen. Jeg kommer aldri til å glemme skolebuss-sjåføren som tok videreutdanning i pedagogikk og veiledning. Han sa: «Du skulle bare visst hvor mange barn jeg ser hver dag som ikke har det bra. Det skal så lite til for å komme i samtale med dem og vise at jeg bryr meg. For det gjør jeg.» Han ville bli enda bedre i sitt møte med barn.

Jeg har bestemt meg for ikke å være den som skrår over veien når jeg møter en jeg kjenner som er i en livskrise. Og jeg vil heller ikke vike unna når et barn har det vanskelig. Kanskje vil jeg kjenne på egen udugelighet i enkelte møter. Kanskje vil jeg mangle ord og føle et ubehag. Men jeg vet at det er verre for meg å høre setningen: «Alle visste det, men ingen gjorde noe» – enten det kommer fra et barn, en ungdom eller en voksen.

Hva velger du?

 

Vi vet mye i dag om hvordan barns utvikling rammes av vanskelige oppvekstvilkår. Bunken av studier som bekrefter det samme vokser stadig, kunnskapen er godt dokumentert. Vold, overgrep, omsorgssvikt, fattigdom, rus- og psykiske lidelser hos foreldre gir økt risiko for svekket psykisk og fysisk helse gjennom hele livet for barna. Noe som igjen medfører risiko for manglende utdanning, arbeidsløshet, kriminalitet og fattigdom. Dette rammer barna og dermed hele samfunnet. Som samfunn er det avgjørende at vi bruker nødvendige ressurser på denne utfordringen, både i form av økonomi og kompetanse.

Mange kommuner etablerer gode lavterskeltilbud for barn, ungdom og deres familier. Både i spesialisthelsetjeneste og kommune satses det mer på tverrfaglig arbeid. Mye bra arbeid gjøres. De gode frivillige tiltakene når imidlertid ikke alltid de barna som trenger det mest. I de vanskeligste og mest krevende situasjonen må vi stole på at en melding til barneverntjenesten utgjør en avgjørende forskjell for barna det gjelder. Utfordringen barneverntjenesten da står i kan være svært krevende og konfliktfylt, samtidig som gode tiltak er avgjørende for barnet og familien.

De ansatte i barneverntjenesten har en krevende jobb. Det skal gjøres gode vurderinger av ofte svært sammensatte vansker både hos barn og voksne. Kontakt, samspill og tilknytning skal kartlegges. Gode relasjoner og effektive tiltak for endring skal etableres i en situasjon der et høyt konfliktnivå ikke er uvanlig. Samtidig skal og må ofte makt og kontroll utøves. Dette krever bred og sammensatt kompetanse. Denne svært krevende oppgaven overlater vi utrolig nok til en enkelt yrkesgruppe.

Mange dyktige barnevernspedagoger og sosionomer gjør en stor innsats, ofte med begrensede ressurser. Skal vi gjøre den investeringen barna og samfunnet trenger må vi imidlertid ha en tjeneste med gode ressurser i form av et tverrfaglig personale. Ved siden av sosionomer og barnevernspedagoger trenger vi leger, helsesøstre, jordmødre, psykologer, jurister og pedagoger inn i barnevernet. Vi trenger også utvikling av kompetanse, og utvikling av gode videre- og spesialistutdanninger.

Når tiltak lykkes og foreldre og barn opplever en positiv utvikling, erfarer noen foreldre i dag at barneverntjenesten må avslutte tiltakene, fordi de ikke har ressurser til å følge opp familier der «alt går bra». Da må det «gå dårlig» igjen før vi kan melde på nytt. Vi opplever blant annet at familier der foreldre har vært til rusbehandling ikke får den langvarige støtte og hjelp de trenger og ønsker i kommunen i etterkant. Etter at både familien og samfunnet har investert i et års rusbehandling i spesialisthelsetjenesten er dette både opprørende og urimelig. Risikoen for ny rusbruk øker, sammen med risikoen for omsorgssvikt, overgrep og omsorgsovertakelse. Dette er ikke god hjelp for familiene. Skal vi arbeide evidensbasert må vi ha ressurser til at utsatte barn og foreldre ved behov kan følges gjennom hele barndommen.

Sårbare barn og deres familier venter på gode tiltak her i landet. Noen familier opplever mangelfull oppfølging. Gode tiltak avsluttes grunnet ressursmangel. Når vi ikke bruker all den kunnskapen, den tverrfaglige kompetansen og de ressursene som trengs, er det å svikte de minste som trenger det mest. Å skape bedre tiltak er livsviktig!

Guro Brekke er psykologspesialist og fagsjef ved Borgestadklinikken Blå Kors Sør.

Group Shot Of TeenagersBarn lærer tidlig at det er forskjell på folk. Det er forskjell på foreldre. Det er forskjell på nærmiljø. Det er forskjell på barnehager og skoler, og det er forskjell på fritidsarenaer. Enkelt og greit – det er forskjell på fattig og rik. En forskjell som blir stadig større, og som får stadig større konsekvenser. De dårligst stilte er fortsatt de som kommer dårligst ut. Alltid!

Vi liker å tro at i Norge er alt mulig. Alle kan bli alt, hvis de bare er villige til å jobbe hardt for det. Et slags USA i miniatyr, hvor det bare er egen innsats som bestemmer om du lykkes eller ikke, og dermed hvem og hva du blir her i livet. At vi har systemer som fanger opp og avhjelper skjevheter.

Virkeligheten er slik at er du født fattig, forblir du mest sannsynlig fattig. Er du født rik blir du ikke bare rik, du blir sannsynligvis enda rikere fordi arva penger, «gamle penger», vokser fortere enn «de nye». Har foreldrene dine en høyere utdanning, vil du sannsynligvis også ta det. Jeg trenger vel ikke å fortsette..

Etter hvert vet vi mye om hvilke konsekvenser den sosiale ulikheten får. Vi snakker om fysisk og psykisk helse, vi snakker om utdanning, bruk av rusmidler, kriminalitet og andre regelbrudd.

En dansk doktorgrad konkluderer med at barn fra fattige familier i større grad blir snakket til i barnehagen. Mens de andre barna blir snakket med. Det er et hav av forskjell å bli snakket til og å bli snakket med – prøv selv!

En annen undersøkelse viser at barn av foreldre med høy økonomisk status har opp mot fire ganger så høyt ordforråd som barn av sosialklienter. Dette er noen ubehagelige funn. Forskjellene sementeres fra barnsben av.

På klinikken hos oss forteller de som har jobbet der lenge at noe av det verste er når de får barna til tidligere pasienter i behandling. 20 til 30 år etterpå. Beviset på at man ikke klarte å skjerme barna. Beviset på at problemene går i arv. Den onde sirkelen er så vanskelig å bryte. Rusmisbruket påvirker så sterkt de familiene det rammer. Omsorgen og barneblikket blir så lett borte når rusen tar overhånd, med alt det medfører for et sårbart lite barn.

Barn som fødes med abstinens har et ganske annet utgangspunkt her i livet. Barn som ligger våkne om nettene fordi foreldrene krangler og slåss så mye og så høyt at det er umulig å sove likeså. Mange barn er fysisk til stede på skolen hver eneste dag, men har ikke sjans til å konsentrere seg om fag, fordi hodet er fullt av hva som venter når de kommer hjem.

Det er disse barna – disse foreldrene – disse familiene vi må hjelpe. Og for meg er svaret krystallklart: vi må ha et familie- og generasjonsperspektiv i ALT vi gjør. Vi må både hjelpe enkeltindividet som trenger hjelp og behandling, og vi må se hele familien og nettverket rundt. Barna må ha et særskilt fokus. Først da kan vi, i hvert fall litt på vei, kanskje stanse noen av disse generasjonsoverføringene og starte noen nye gode sirkler.

 

hjerte-spar_illustrasjonDet ser for oss ut som om utviklingen av spillpolitikken i Norge er i ferd med å komme ut av kontroll med stadig lansering- og planlegging av nye pengespill. Vi er mange, både pasienter med alvorlig pengespillavhengighet og fagfolk i spesialisthelsetjenesten, som ikke ønsker en slik utvikling. Vi er bekymret for hvor fort og uforbeholdent dette skjer.

 

Det uforbeholdne ropet etter flere penger fra spillemidler er bekymringsfullt. Noen må betale disse pengene! De som betaler mest er de som har dårligst råd. Det får store personlige konsekvenser for alle berørte. Og det får konsekvenser for arbeidsplassene deres og for hele samfunnsøkonomien.

 

Som behandler i spesialisthelsetjenesten kjenner jeg til flere personlige og tragiske historier om de pengespilleavhengige og om hvordan problemspillet ødelegger livet, ikke bare for spilleren selv, men også for ektefelle, foreldre, søsken og barn.

 

Lotteritilsynets nye befolkningsundersøkelse om omfang av penge- og dataspillproblemer i Norge  viser at det er 400 000 personer som på et eller annet nivå spiller på en problemfylt måte. Rundt hver problemspiller står det en fortvilet og rådvill familie som er berørt i en slik grad at hele livssituasjonen deres er preget av det. Vi kan anslagsvis snakke om opp mot en million mennesker som er berørt av problemspill i en eller annen grad!

 

Akan – kompetansesenter for arbeidslivet, peker på at arbeidslivet ser pengespill blant ansatte som et alvorlig sikkerhetsproblem som påvirker folks arbeidsevne, tapt konsentrasjon, sykefravær og totale livssituasjon. Akan opplever at arbeidslivet er svært opptatt av dette og at det er et utømmelig behov for informasjon.

 

I et møte med Kulturministeren i forrige uke tok jeg opp dette, sammen med brukerorganisasjonen for pårørende, Spilleavhengighet-Norge, Blå Kors og interesseorganisasjonen Actis. Vi pekte der på det vi mener er en flodbølge av nye pengespill og spillmuligheter som kommer inn over oss. Dette gjelder både fra de norske spilltilbyderne som driver lovlig og fra de utenlandske nettspillselskapene.

 

Allerede før innføring av Eurojackpot og Norsk Tippings nye Instaspill på mobile enheter var vi bekymret for utviklingen. Vi er ikke mindre bekymret nå med over 60 nye Instaspill, som bare er et tastetrykk unna med mulighet for å spille fra klokka 07.00 til klokka 03.00 og en tapsgrense på kr. 10 000,- pr. måned. Forskning om pengespill sier entydig at økt tilgang til spill fører til mer avhengighet!

 

Spilltilbudet og reklamen for pengespill er alle steds nærværende og er blitt en større del av dagliglivet som påvirker hele familien og i særdeleshet barn- og unges oppvekstvilkår. Vi nøler ikke med å si at det nå er på vei til å bli et alvorlig folkehelseproblem.

 

Lotteritilsynets befolkningsundersøkelse hadde som et av sine hovedfunn at de med pengespillproblemer føler seg påvirket av reklame og spiller med høyere innsats etter å ha vært eksponert for denne. Fra den svenske forskeren Per Binde pekes det på at reklamen gir impulser til å spille og forverrer spilleproblem.

 

Det er nå sendt ut et forslag fra Kulturdepartementet om å innføre poker-NM med landsdekkende regionale kvalifiseringsturneringer og tillate private pokerlag. Slik vi ser det, vil de regionale kvalifiseringsturneringene kunne fungere som rekrutterings- og treningsarena for pokerspillere. Poker har vært forbudt i Norge av skadereduksjonshensyn. Poker er et spill med stort potensiale for problemspill og avhengighetsutvikling.

 

At poker har vært forbudt har hatt en beskyttende funksjon for befolkningen. Den svenske forskeren Frida Frøberg viser at barn som vokser opp hos foreldre som spiller mye pengespill og hvor det er stort fokus på dette, har større sannsynlighet enn andre barn for å utvikle pengespillproblemer selv. Det bekymrer oss at Barne- likestillings- og inkluderingsdepartementet i sitt høringssvar til forslaget om poker –NM og private pokerlag ikke har noen innsigelser til forslaget. Vi ville forvente at de, som oss, er opptatt av barn- og unges oppvekstvilkår.

 

Kulturministeren som har ansvar for spillpolitikken har tidligere pekt på at vi må se på, det hun kaller «mulighetsrommet» for utvikling av pengespillpolitikken. Hun ønsker å opprette stadig nye pengespill for å kanalisere spillerne hjem fra utenlandske nettspill til Norsk Tipping slik at overskuddet kan gå til ideelle formål i Norge som idrett og kultur. Her trengs utvilsomt en motstemme, her trengs et varsku! Pengespillavhengige pasienter sier det daglig: «Kan ikke du si i fra? Vi vil ikke ha flere pengespill og mer reklame! Vi vil ha fred»

 

Følg

Få nye innlegg levert til din innboks.

Bli med 158 andre følgere

%d bloggers like this: