Feeds:
Innlegg
Kommentarer

???????????????????????????????Dagens foreldregenerasjon får ofte mye kritikk. Livet deres er for hektisk. Det er for mange skilsmisser. Det er for mye skjermbruk. De tar barna med på for lange flyturer. De krever for mye av barna, de krever for lite av barna… osv..

Men foreldrene må ha gjort noe som er riktig for ungdom landet over har aldri vært mer veltilpassede. De tar ansvar, liker seg hjemme og gjør lekser. Ni av ti norske ungdommer sier at de er fornøyd med foreldrene sine. Ungdom i dag er mer åpne for foreldrene sine. Dette er funn i Ungdataundersøkelsene som vi kan lese om i siste nummer av Aftenposten Oppvekst (nr 2/2015 side 37).

Men det er ikke nok med det. Det er flere utviklingstrender å glede seg over.

Foreldrerollen starter allerede i graviditet. Det ufødte barn skal beskyttes for skadelig påvirkning. Den gravide må ta andre hensyn når det gjelder hva hun spiser og drikker. Av alle rusmidler er det alkohol som er mest skadelig for det ufødte barn. De fleste norske kvinner og menn i fruktbar alder drikker alkohol. Hvor mye og hvor ofte får en annen betydning når en skal ha ansvar for et barn. Men – Helsedirektoratets undersøkelser viser at flere og flere kvinner legger om alkoholvanene allerede når de planlegger å bli gravide. Vi kan glede oss over at de aller fleste gravide oppgir at de ikke drikker alkohol etter at graviditet er påvist.

Men det er ikke nok med det. I en norsk undersøkelse fra 2013 (Mellingen, Torsheim ,Thuen) fant forskerne at både mor og far reduserte alkoholforbruket under graviditeten. Nesten alle de gravide stoppet helt å drikke, mens fedrene reduserte alkoholforbruket betydelig.

Det er flere positive trender. Det er en klar nedgang i yngre tenåringers bruk av alkohol. Det viser flere norske ungdomsundersøkelser. Spesielt jenter drikker sjeldnere alkohol. Av de som har drukket alkohol, har langt færre ungdommer noen gang drukket seg fulle. Flere ungdommer mener at foreldre ikke bør gi barna sine alkohol hjemme før de fyller 18 år. Flere ungdommer synes det er bra at foreldrene setter grenser.

Ungdomskriminaliteten har i løpet av 10 år falt med 25%.

Men – det er selvfølgelig mange men. De har jeg ikke tenkt å ta for meg i denne bloggen. Nå er det påskeferie. Jeg syntes vi må tillate oss å glede oss over de positive trendene. Vi må se hva som er bra slik at vi kan gjøre mer av det som virker. Vi må rose de som fortjener ros.

Når vi ser positive trender slik jeg har skrevet om her så er det klart av foreldrenes rolle er av stor betydning. Forskere ser tendens til at dagens foreldre klarer å kombinere god grensesetting med empati. De klarer å vise at de bryr seg og er glad i barna selv om de må si nei. Barna får mer begrunnelser for grenser. Grenser blir forklart og til og med diskutert. Foreldrene blir tydelige voksenpersoner, men barna har fortsatt noe de skal ha sagt (Aftenposten Oppvekst nr 2/2015 side 37). Et nei får en annen betydning på den måten. Det er ikke samme grunnlag for å opponere. Det bidrar også til å bygge nære bånd mellom foreldre og barn.

Så – hva dagens foreldre får til!!!

God påske til tidenes beste foreldre. Nyt ferien, barna og hverandre.

Mellingen, Torsheim, Thuen, 2013, Changes in alcohol use and relationship satisfaction in Norwegian couples during pregnancy
Pettersen, Heidi (2015), Tidenes beste foreldre, Aftenposten oppvekst 2/2015

mann m flaske_webHan hadde et drikkeproblem. Alkoholen styrte livet i perioder. Andre perioder var han nykter, fin ektemann, pappa og venn. Han passet jobben sin. Han passet på et eller annet underlig vis alltid jobben, også når han drakk. Men drikkingen tok helgene og feriene.

Men 20-30 år med mer alkohol enn kroppen har godt av gjør noe med helsa. Også til denne fysisk spreke karen. Det ble flere legebesøk, sykemeldingsperioder, innleggelser i sykehus.

I ettertid forteller han at alkoholbruken aldri var noe tema. Ingen spurte om han drakk. De kunne spurt «Hvor mye alkohol drikker du i løpet av en måned? Hvor mye drakk du sist du drakk alkohol? Hadde han svart som sant var, ville det blitt helt tydelig: Han var en stordrikker.

Helgen i drikkeperiodene begynte alltid rett etter jobb på fredag og han drakk tett hele lørdag og til langt utpå søndagen. Mandagene var han i elendig form. Var mye borte fra jobb på mandager. Heller ikke sjefen på jobben hadde tatt det opp med han- hva kommer det av at du har så mye fravær på mandager? Det var ikke til å unngå at han også regelrett luktet fyll til tider. Kollegaene kjente det, men ingen sa noe.

Elefanten i rommet- noen kaller alkoholen for det- Elefanten i rommet, som det er helt umulig å ikke se, men som alle likevel later som de ikke ser og manøvrer utenom. – Det lukter fyll av deg! Jeg tror du drikker for mye! Det kunne arbeidsgiver ha sagt. Det mente i hvertfall en frittalende Elin Ørjaseter på vår konferanse om arbeidsliv og rus i går. Ja, hvorfor ikke? – Jeg vil gjerne snakke med deg om alkoholbruken din, kunne legen ha sagt.

Det er mange måter å snakke om alkohol på, poenget er at det må snakkes om. Bare slik får vi elefanten ut av rommet, den tar altfor stor plass, der den romsterer rundt!

Jeg var tilhører på konferansen i går. Hørte mange vektige innlegg, refleksjoner og kunnskap om arbeidslivet og rus. Det er mange perspektiver, og mye som kunne vært belyst i bloggen. Jeg velger å skrive om dette ene temaet. En arbeidstaker, en ektemann, en far- som drikker så mye at det går utover familie, jobb og egen helse.

Hver eneste tjeneste du gjør overfor en medarbeider med rusproblemer er en bjørnetjeneste overfor kona! Rus ødelegger familier! Sa den samme foredragsholderen. Hun var for øvrig krystallklar på at arbeidsgiverne i det store og det hele var alt for snille og feige når det gjaldt å konfrontere og sette krav til arbeidstakere med rusproblemer, og var helt tydelig på at arbeidsliv og rus ikke hører sammen. Gode kjøreregler på jobben er et godt verktøy. Og det skal vi blogge om seinere.

Men tilbake til «vår» mann. Han som var periodedranker. Men som passet jobben. Kjenner du han? Er han en av dine kollegaer kanskje? Eller en av dine ansatte? Hva gjør du med det? Er det på tide med en alvorsprat?

Hva fikser pasienten helt fint på egen hånd, og hva trenger jeg som behandler å hjelpe til med? Hva er styrker og hva er svakheter hos pasienten?

Det jobber vi med her på utredningsenheten. MI (Motiverende Intervju) er en metode som er mye benyttet hos oss på Borgestadklinikken. Det er en god metode for å drive endringsarbeid. I en ledig stund tok jeg frem en bok og leste litt om diskrepans, og da kom det opp noen refleksjoner i hodet mitt. Diskrepans er en observert forskjell mellom to saker, vi bruker det ofte i situasjoner der det er forskjell på liv og lære. I samarbeid med pasienter kan vi bruke det til å se på hva slags liv de lever og hva slags liv de ønsker å leve.

Jeg jobber på en utredningsenhet. Vårt oppdrag er kort sagt å finne styrker og svakheter hos pasienter, slik at det kan være til hjelp fremover i livet deres. Målet er jo, også her, å finne ut hvordan pasienten fungerer og hvilke krav og forventninger som blir stilt fra omverdenen. Vi finner av og til at det er stilt krav og forventinger som ligger langt over det pasienten hadde mulighet til å klare, og andre ganger kan de være undervurdert. Så vi finner mye diskrepans i hvordan ting er gjort og hvordan det burde vært gjort.

Så tilbake til disse refleksjonene mine da, og diskrepans. En del av jobben vår er å finne ut hva pasienter fikser på egenhånd og hva de må ha hjelp til. Vi skal jo også finne ut hva de ikke evner å få til og hva de kan klare med rett opplæring og støtte. Her blir det en utfordring for oss overfor samarbeidspartnere og andre i hjelpeapparatet.

Hvis vi tar tannlege som et eksempel. Mange av våre pasienter har dårlig tannhelse. I aktiv rus er ikke tannstell det man driver mest med. Noe av det første som skjer når pasientene kommer inn til avgiftning og videre til oss er at de får fokus på tennene. Det begynner rett og slett å gjøre vondt. Siden vi driver utredning, ville dette vært en super anledning til å finne ut hva det er som gjør at pasientene ikke har gått til tannlegen tidligere. Noen har tannlegeskrekk, noen har dårlige opplevelser, noen klarer aldri å holde avtaler, noen har vært for ruset og ustabile, noen får ikke post, noen har ikke råd osv, osv. Vi som klinikk er avhengig av et godt samarbeid med tannlegen. Derfor tar miljøpersonalet ansvar for at pasientene kommer seg til tannlegen. Vi passer på timeavtalen og vi kjører og henter. Dette gjør vi jo først og fremst for at pasientene skal få hjelp til å fikse tennene sine. Men vi gjør det også for å opprettholde et godt forhold til tannlegen, det er ikke populært å ikke benytte oppsatte timer.

Jeg har ikke noe problem med å forstå tannlegen. De er avhengig av at folk kommer til timen og de har ventelister, ubenyttede timer blir et tap for dem. Men vi, som utredningsenhet, mister mye kunnskap i dette. Tenk om vi kunne hatt et samarbeid med tannlegen, som gikk på at pasienten fikk mulighet til å prøve selv. Vi ville funnet ut så mye og det kunne vi dratt nytte av i videre arbeid med og for pasienten. Hvis det f.eks viser seg at det å holde avtaler er vanskelig for pasienten, så må jo neste ledd være å forsøke å finne hjelpemidler som kan hjelpe pasienten til nettopp det.

For å leve et rusfritt liv er det så mange «småting» som må innlæres på nytt eller læres fra bunnen av. Vi i hjelpeapparatet har ikke tid til å vente på dette, for vi har ikke tid til å gi pasientene tid til å prøve selv. Alle innleggelser er tidsbegrenset og dermed blir vi opptatt av at tiden går og at vi må få gjennomført ting. Vi tar telefonen for da vet vi det blir gjort. Vi avtaler møter og vi setter opp saksliste, ofte fordi vi er opptatt av at andre skal ta oss seriøst. Vi tar ansvar for at pasientene kommer seg dit de skal til tiden. Slik holder vi på og dekker over de hullene som pasientene har, og alt er gjort i beste mening. Vi ønsker at de skal få det til, men glemmer å se på hvordan de skal klare det uten oss. De skal leve livene sine lenge etter at vi er ute av bildet, og av og til sender vi dem ut i verden, med like lite praktisk kunnskap som de hadde da de kom inn.

Det blir en diskrepans mellom hvordan vi må arbeide for at hjelpeapparatet skal fungere og hvordan vi skal kunne hjelpe pasientene til å kunne benytte seg av hjelpeapparatet på en god måte.

Nina Bråthen Goa er behandler ved Borgestadklinikkens Utredningsenhet

Vi hører Joan Baez i sine yngre dager. Hun var like sosialt engasjert den gang som hun er den dag i dag.

Dette er en fagblogg, og jeg har rus og rusproblematikk som mitt fag. Så velger jeg Joan Baez med en tekst av Phil Ochs. Teksten finnes i sin helhet i slutten av dette innlegget. «There but for fortune, go you and I»; det kunne vært du og jeg om det ikke var fordi vi var heldige. Det er tilfeldigheter som gjør at du er du, og jeg er jeg. Og det er tilfeldigheter som gjør at noen sliter med et rusmiddelproblem, mens jeg opplever rusmiddelproblemer som fag. Det kunne vært motsatt, – om jeg ikke hadde vært heldig.

Denne forståelsen av virkeligheten treffer den delen i meg som ikke ligger fremst i mitt daglige arbeid. I det daglige er det rasjonalitet og fakta som styrer. Imidlertid er Joan Baez og Phil Ochs også faglige. De har bare en annen tilnærming. De stimulerer til refleksjon på en annen måte. Linken til faget er som følger:

  • Vi har med oss inn i livet forskjellig arvemateriale. Vi vet stadig om hvilke deler av genene som beskytter mot en rusproblematikk, og hvilke deler som gjør oss sårbare for rusmidler. Det er ingen absolutter, og beskyttende faktorer kan overstyres, på samme måte som sårbarheten også kan overstyres. Men i utgangspunktet har noen vært mer heldige enn andre.
  • Så starter påvirkningen allerede i fosterlivet. Da kommer miljøet inn og påvirker hvordan arveanlegget skal gis et uttrykk. Noen opplever å få sårbarheten forsterket, andre er heldige og opplever det motsatte.
  • Barndom og oppvekst kan nære og styrke de ressursene vi tar med oss inn i livet. Men oppveksten kan også tappe de ressursene vi i utgangspunktet hadde med oss inn i livet. Uansett arvelig styrke kan det vi opplever forandre styrke til svakhet. Det motsatte er også tilfellet. Noen er heldige, andre er uheldige.
  • Vi tror i for stor grad at vi styrer livet. Men virkeligheten er oftere at livet farer med oss. Livet kan mishandle noen, mens det kan løfte andre, – opp og frem. Når det skjer, og hva som skjer, har vi liten kontroll over. Heldig er den som blir løftet. Uheldig er den som opplever at livet trykker ned.

Alt over kan jeg begrunne med vitenskap, med artikler, med studier, og med fornuft. Phil Ochs sier det samme, bare på en enklere måte. Noen er heldige, andre er uheldige. Og hvem som opplever hva kunne vært motsatt, «there but for fortune».

 

Show me a prison, show me a jail
Show me a prisoner, man, whose face is growin’ pale
And I’ll show you a young man with many reasons why
And there but for fortune, go you or I

Show me an alley, show me a train
Show me a hobo who sleeps out in the rain
And I’ll show you a young man with many reasons why
And there but for fortune, go you or I

Show me the whiskey stains on the floor
Show me a drunken man as he stumbles out the door
And I’ll show you a young man with many reasons why
And there but for fortune, go you or I

Show me the country where the bombs had to fall
Show me the ruins of the buildings once so tall
And I’ll show you a young land with so many reasons why
And there but for fortune, go you or I, or I

Tekst: Phil Ochs

shutterstock_47464201«Jeg ser for meg jordkloden som snurrer rundt i universet. Kloden er full av travle og lykkelige mennesker i alle regnbuens farger som beveger seg rundt. Selv er jeg helt grå og henger så vidt på med bare ett bein.»

Dette er ordene til ei jente på 12 år. Jenta hadde bodd i flere ulike fosterhjem etter å ha levd med rusavhengige foreldre de første 10 årene av livet sitt. Hun hadde allerede opplevd svært mange vanskelige hendelser, og levd i en veldig utrygg hverdag. Hun fortalte også denne historien fra da hun var 7-8 år: «Jeg visste at faren min pleide å slå mamma, så da han spurte meg om hun hadde vært med en annen mann, så svarte jeg: ja, det har hun, selv om det ikke var sant. Jeg hadde lært meg at pappa måtte få slått fra seg før det kunne bli rolig hjemme, så jeg sørget bare for at det skjedde fortere.» Denne episoden fortalte hun om for å få meg som traff henne mange år senere til å forstå hvor skadet hun var blitt av oppveksten sin.

I løpet av ungdomstida, kom jenta i opposisjon til sine omsorgspersoner, og begynte å henge med feil folk. Hun fortalte hvordan hun kjente seg hjemme i rusmiljøet. Det var det eneste miljøet der hun følte at hun ble akseptert og hørte til. Hun begynte å eksperimentere med rusmidler og datt snart ut av skolen. Etterhvert ble hun totalt avhengig av rusmidlene og levde et meget tøft liv.

Da jeg kom i kontakt med henne, var hun i starten av 20-årene og hadde fått et lite barn. Barnevernet hadde fått henne til å legge seg inn til behandling på en rusklinikk, hvis hun skulle ha noe håp om å kunne klare å være en god mor for barnet sitt og dermed beholde omsorgen for det.

Denne unge moren har ikke en enestående historie. På familieenheten ved rusklinikken vår, er hun mer et eksempel på hvordan det ofte står til. Historien hennes viser likevel noe av hvilke utfordringer slike små mor-barn familier står overfor når de skrives ut av behandling, og skal prøve å stå på egne bein. I tillegg til å lære å holde seg borte fra rusmidler, må de også ha hjelp til å bearbeide traumatiske barndomserfaringer. Nyere traumeforskning har vist at de traumene som skjer tidlig i livet og varer over tid, er de vanskeligste å behandle og bli frisk fra. I tillegg skal mødrene lære seg til å bli tilstrekkelig gode mammaer, kanskje uten å ha hatt noen særlig gode rollemodeller i egen oppvekst. Videre må de bygge seg et sosialt nettverk bestående av edru venner og familie, og prøve å bli integrert i det samfunnet som de har levd helt på kanten av hittil.

Det er lett å tenke seg at disse mødrene trenger støtte og oppfølging over mange år. De mangler erfaring med å leve rusfritt utenfor klinikken og trenger sosial støtte. Dessuten vil de ha behov for tett veiledning av gode rollemodeller for å lære å være en god mamma. Selv om vi tenker at disse mødrene har med seg skader fra barndommen, finnes det forskning som viser at både tilknytning/samspill og følelsesmessig fungering kan bli bedre ved hjelp av psykoterapi. Slik behandling må antakelig fortsette også etter at kvinnen er skrevet ut fra rusklinikken. Mødrene får god veiledning i hvordan å være gode foreldre det året de er inne på klinikken, men de fleste vil trenge ytterligere hjelp etter at de har kommet hjem. Flere av kvinnene pekte på nytten av refleksjon og veiledning basert på filmopptak av deres eget samspill med barnet og gruppetimer som dreide seg om tilknytning og å forstå barnets signaler. I tillegg må de lære hvordan et hjem skal drives, med både matlaging, rengjøring og økonomi, for dette er ferdigheter som mange ikke har lært godt nok fra oppveksten sin. Den aller største utfordringen for disse kvinnene, er allikevel det å skaffe seg et rusfritt sosialt nettverk og bli en respektert og integrert samfunnsdeltaker. Det kan være viktig å gi veiledning og praktisk hjelp til hvordan en skal delta på ulike sosiale arenaer for småbarnsfamilier, som for eksempel å delta i fritidsaktiviteter og skolearrangementer, eller å arrangere bursdagsselskap for barna sine. Det kan også være nyttig å gi oppmuntring til å delta i selvhjelpsgrupper slik som Anonyme Alkoholikere/Narkomane.

Det er viktig å prøve å sette seg inn i hvordan rusavhengige kvinner som har vokst opp i familier med store problemer blir preget av erfaringene sine. Å ha levd barneårene i en familie som befinner seg på kanten av samfunnet gir store utfordringer i seg selv, ikke bare de som er knyttet til egen rusavhengighet. Jeg håper denne forståelsen kan være nyttig for dere som jobber der ute i kommunene, og alle vi andre som kan komme til å treffe disse små familiene i hverdagen vår. Slik kan vi kanskje på hver vår måte bidra med å vise respekt og invitere inn til deltakelse på ulike sosiale arenaer.

Referanser:
Courtois & Ford 2009., Lieberman et al. 1991, Hafstad & Øvreeide 2004, Powell et al. 2009.

mann med glass_ illu bloggSmerten var intens og jeg ble liggende på bakken å vri meg. Selv om jeg hadde over 3 i promille så husker jeg det fremdeles, det gjorde ubeskrivelig vondt. Jeg lå på det islagte fortauet til ambulansen hentet meg. Jeg hadde tråkket over på isen og fallet medførte omfattende ankelskader.

Dette skjedde om kvelden fredag den 13. desember i 2002, resten av natta er i tåke. På sykehuset havnet jeg på rom med fire andre menn som også kom inn med bruddskader denne førjulskvelden. Sykepleierne betegnet rommet vi lå på noe lattermildt som «julebordsrommet». Jeg har i ettertid tenkt mye på om det var flere enn meg av dem som lå der, som hadde et omfattende alkoholproblem.

Når jeg i fjor fikk spørsmål om å skrive min bedringshistorie så slo det meg plutselig imens jeg skrev; «Den største bedringen jeg har hatt etter at jeg sluttet å drikke har vært at alkoholen ikke lenger utgjør en umiddelbar fare for mitt liv og helse».

Jeg har hatt tre lengre sykehusinnleggelser på grunn av skader jeg pådro meg i «fylla». Kompliserte beinbrudd, omfattende ansiktsskader etter en kollisjon og ved et tilfelle holdt jeg på å miste synet på det ene øyet. Alle innleggelsene skyldtes alkohol. Antall ganger jeg har vært innom legevakten med mindre skader liker jeg ikke å tenke på. Allikevel var ikke alkohol et tema helsepersonellet snakket med meg om under disse innleggelsene.

Helseministeren har i årets oppdragsbrev til sykehusene bedt om et fokus på rus som bakenforliggende årsak til innleggelse. I oppdragsbrevet til Helse Sør-Øst står det at sykehusene skal få på plass rutiner som gjør at personer som behandles for somatiske lidelser som er rusrelaterte også skal få tilbud om rusbehandling. For å få til dette kreves det at sykepleiere og leger har et fokus på alkoholproblematikk ved somatiske sengeposter. Noe av dette var også en del av oppdragsbrevet i fjor.

Før jul stilte jeg derfor et spørsmål til Oslo Universitetssykehus om hvor mange henvisninger som kom fra somatiske sengeposter til rusbehandling. Tallet var ikke videre oppløftende; man fikk i overkant av en henvisning pr. uke. Sykehuset behandler 3300 mennesker pr. dag og vi kan anta at mellom 10 og 20 prosent av disse pasientene har en bakenforliggende alkoholproblematikk. Hvorfor klarer man ikke å fange opp denne gruppen pasienter? Kanskje er det fremdeles slik at mange helsepersonell fremdeles ser på all alkoholbruk som en privatsak? Siden jeg på hjemmebane er samboer med en nyutdannet sykepleier får jeg også dette bekreftet. Fokus på alkohol som et folkehelseproblem, og undervisning i alkoholproblematikk ble ikke prioritert i studiet selv om disse sykepleierne vil møte dette i stort omfang både i somatikk, psykiatri, og ikke minst: hjemmetjenesten.

Vi vet i dag at alkohol er primærårsak til mer enn 60 somatiske sykdommer, og er den tredje største årsaken til sykdom og tapte leveår i den vestlige verden (WHO, 2011). Samme året som denne undersøkelsen kom ut hadde man i Norge 6788 innleggelser på sykehus der pasientens hoveddiagnose var alkoholrelatert. Et sykehus som satte inn tiltak for å fange opp alkoholproblematikken i somatiske avdelinger er Stavanger universitetssykehus som i samarbeid med KORFOR hadde TOTI prosjektet. «Tidlig oppdagelse Tidlig Intervensjon», man ansatte egne ruskonsulenter i somatikken for å ha et fokus på alkohol.

Samme året som dette prosjektet startet fikk jeg vinglass til jul ved det sykehuset jeg jobbet ved. Men kanskje var dette en måte og sette alkoholproblematikken på dagsorden ved dette sykehuset?

????????????????????????????Har du hørt det? På fredag den 13.februar 2015 får vi et nytt pengespill fra Norsk Tipping. Det har fått navnet Nabolaget og trekningen skal sendes i absolutt beste sendetid på TV2.
«Vinner du, vinner naboen» – «Vinner naboen, vinner du» Hovedvinneren får en million, resten av premiene går til naboene og jo nærmere du bor hovedvinneren, jo større premie får du. Men: Du må selvfølgelig spille. Du skal vite at det går til et godt formål.

Kultur og idrett roper etter mer penger, de får aldri nok. Noen må betale disse pengene. De som betaler mest har minst råd til det. Svært mange må tape pengene sine for at ytterst få skal vinne. Norsk Tipping må rekruttere unge og nye spillere. De må stadig lansere nye, festlige og apellerende spill. Hele Norges moromann, Alex Rosen fronter reklamen. Han har til og med fått tittelen «Sjefsgratulatør» og forteller på Norsk Tippings Facebookside: « Jeg skal ut og møte folka jeg digger mest – nordmenn i grisgrente strøk, det kommer til å bli helt utrolig». Alex skal være gutten med gullbuksene får vi vite. Han skal reise rundt i landet og overraske vinnerne av Nabolaget. «Alt rundt dette spillet er på et så folkelig plan» forteller han.

På den ene siden begynner jeg nesten å føle meg beklemt, tenk å få den lett hysteriske moromannen Alex Rosen løpende husimellom i nabolaget en fredagskveld i mitt grisgrente strøk. Tenk å få ham inn i mitt folkelige hus! Spiller jeg Nabolaget må jeg nesten rydde, vaske og ha kaffen med skillingsbollene klar hver fredagskveld? Nei forresten, Alex er jo fra urbane strøk, han foretrekker sikkert et glass vin eller Champagne for å få sving på gratulasjonene. På den andre siden begynner jeg å glede meg litt, en million er ikke å forakte! Hva gjør man ikke for en million? Skitt au, han digger meg jo, og det kommer bare til å bli helt utrolig har han sagt. I hvert fall i Norsk Tippings reklame. Han skal ha gullbuksene på! Alex får mulighet til å bli kjent med oss, vi som ikke en gang bor i hans eget nabolag. Han gleder seg veldig! OMG: Hva gjør jeg ikke for en million?

Jeg merker at jeg nå virkelig begynner å glede meg til fredag. Det er litt skrint etter jula og en million er ikke å forakte, det ville hjelpe godt! Så skal jeg vel alltids greie å turnere Alex, siden han gleder seg så veldig til å bli kjent med meg. Antakelig direkte på TV2, i grisgrente strøk, på en folkelig måte. Langt utenfor Ullevål Hageby. Jeg tror jammen jeg gir drømmen en sjanse! Plutselig skjer det! Tenk om jeg vinner! Tenk om naboene mine vinner!

Norsk Tipping jobber med spillansvarlighet på den ene siden og har på den andre siden et stadig press fra Kulturdepartementet for å utvikle og lansere stadig nye spill. Nå er det Nabolaget som lanseres fredag 13.februar 2015 med Alex Rosen som moromann. Vi bør spørre oss: Vil vi ha enda et pengespill? Vil vi ha denne fordummende reklamen? Mitt svar er nei. Vi har lenge hatt alt for mange pengespill. Reklame for pengespill påvirker mest problemspillere. Reklamen gir impulser til å spille og forverrer spilleproblem. Alex Rosen, av med gullbuksa, go home!

Følg meg

Få nye innlegg levert til din innboks.

Bli med 164 andre følgere

%d bloggers like this: