Feeds:
Innlegg
Kommentarer

illustrasjon alvorlig kvinne med  hodet i hendeneDersom utkast til ny prioriteringsveileder fra Helsedirektoratet blir vedtatt vil pårørende miste retten til behandling i landets ruspoliklinikker.

«Jeg har ventet på å bli atten år, så jeg kunne søke hjelp hos dere» fortalte en ung kvinne oss. Hun var oppvokst i en familie der en av de voksne strevde med rusavhengighet, og hadde selv utviklet store helseproblemer.   

Pårørende – en særlig utsatt gruppe

Ved Borgestadklinikken Blå Kors har vi hatt et tilbud om hjelp til pårørende siden 1986, både som en del av den rusavhengiges behandling og uavhengig av om den rusavhengige selv ønsker hjelp. Mange andre rusinstitusjoner og poliklinikker har hatt det samme tilbudet. Internasjonal forskning viser at pårørende av rusavhengige er en særlig utsatt gruppe. Avhengighet forstyrrer nære relasjoner og bidrar til uheldige samspillsmønstre i familien. Ofte kan de pårørende være like belastet som den rusavhengige. Det er også dokumentert i flere kartlegginger ved Borgestadklinikken at pårørende som søker hjelp i spesialisthelsetjenesten opplever så store belastninger i forhold til psykisk og fysisk helse at de trenger behandling for egen del.  De fleste som søker hjelp har levd med belastninger knyttet til en annens rusmiddelavhengighet i mange år. I tillegg til belastninger på egen helse går situasjonen ut over utdanning, arbeid, nettverk og økonomi. Mange er sykemeldte. Flere har opplevd vold og krenkelser. Særlig barns utvikling er sårbar for voksne omsorgspersoners rusavhengighet. Mange av barna søker og får hjelp først i voksen alder.

En forglemmelse?

I disse dager er ny Nasjonal prioriteringsveileder for spesialisthelsetjenesten ute til høring. Under området  Tverrfaglig spesialisert rusbehandling (TSB )er ikke pårørende til rusavhengige lenger tatt med som en pasientgruppe/tilstand. Pårørendes rett til hjelp i spesialisthelsetjenestens rustilbud er foreslått fjernet med et pennestrøk.  Pårørende blir med dette forslaget redusert til noen som kan hjelpe den rusavhengige pasienten, og det står ingenting om at spesialisthelsetjenesten skal prioritere de som blir syke av familiemedlemmers rusavhengighet. En kollega stoppet meg på gangen og spurte: «Kan arbeidsgruppen rett og slett ha glemt det?». Kolleger fra andre rusinstitusjoner har også tatt kontakt og delt sin bekymring for at dette vil medføre et dårligere tilbud til pårørende og ruspasienter.

Familie- og nettverksinvolvering

I utkast til ny Nasjonal retningslinje for behandling og rehabilitering av rusproblemer og avhengighet anbefales det at familie og nettverk involveres i pasienten behandling i samråd med pasienten.  Det henvises til forskning som viser at «familie- og nettverksinvolvering kan redusere pasientens bruk av rusmidler, fremme endringsprosesser og bidra til bedre familierelasjoner».  Videre henvises det blant annet til Retningslinje ROP 2012. Her anbefales det at nære pårørende bør kartlegges med tanke på egne hjelpebehov og få tilbud om nødvendige støttetilbud uavhengig av behovene til den enkelte bruker.  Disse anbefalingene er i tråd med vår kliniske erfaring.  Rusavhengige er ofte tynget av skyldfølelse overfor sine pårørende, samtidig som pårørende bærer på opplevelser av skuffelser og svik. For å ivareta egen helse, og noen ganger også omsorgen for mindreårige barn, trenger pårørende ofte støtte i å avgrense sin pårørenderolle. Mange opplever imidlertid at nettopp nå de blir tydeligere og setter krav, er sjansen størst for at den rusavhengige også klarer å ta større ansvar for eget liv. Å ha mulighet til å kunne gi hjelp til begge parter, både hver for seg og sammen, kan være avgjørende for å kunne få til en ny start for begge.

Viktig for pårørende å få hjelp i spesialisthelsetjenestens rustilbud

Tilbakemeldinger fra pasienter og pårørende, og vår kliniske erfaring, oppsummerer at det er viktig for pårørende å få hjelp ved en rusklinikk. Det er viktig for pårørende å møte noen som har erfaring med avhengighetsrelaterte problemer og kunnskap om hvordan rusavhengighet preger familiesamspillet. Det er også avgjørende at hjelpetilbudet til familien kan samordnes.

Bekymring for økt ensretting

Nasjonale retningslinjer skal sikre bedre kvalitet på tjenestene, et mer likeverdig tilbud og bedre effektivitet. Det er bra!  Om man så innfører prioriteringer som innebærer økt ensretting og favorisering av en rendyrket medisinsk modell som fokuserer på individet uten å ta hensyn til pasientens nære relasjoner og nettverk, risikerer vi imidlertid å helle barnet ut med badevannet!  Kompleks og sammensatt problematikk krever at vi utvikler gode og helhetlige tilbud som også favner pasientens familie og nettverk.  Det er godt dokumentert at å involvere pasientens familie gir gode behandlingsresultater. Da må vi gjøre det!  Å ivareta pårørendes egne hjelpebehov er en del av en god helhetlig rusbehandling. Det beste tilbudet til pårørende fins i rusfeltet. La oss fortsatt gi pårørende den beste hjelpen.

Høring

Høringsfrist for ny Nasjonal prioriteringsveileder for spesialisthelsetjenesten er 31. mai.

illustrasjonsbilde to ungdommer mot murvegg

teenagers

Som sosionom har jeg lært at jeg ikke skal sette folk i bås. Det er en god leveregel i arbeidet på utredningsenheten her på Borgestadklinikken, hvor jeg ofte forundres over hvor sammensatte vi mennesker er. Samme person kan både være som det støeste fjell og som det skjøre lille aspeløvet.

Vi er opptatt av å se og behandle hele mennesket. Samtidig har jeg lært at det å sortere opplevelser, faktiske ting og andre personer inn i ulike mønster er noe vi automatisk gjør, for å få oversikt. Erfaringen har også lært meg det at selv om jeg skal behandle alle individuelt er det en del situasjoner og egenskaper som er gjenkjennbare, og som gjør at det kan være nyttig å hente frem kunnskap fra tidligere lignende saker.

Jeg har en datter som samler på ting og tang, og som ser nytte i det meste. Det jeg stadig opplever er at vi prøver å rydde rommet og da forsøker vi å lage systemer. Vi lager bokser og kasser der det som hører sammen skal ligge. Problemet er at vi alltid finner noe som ikke passer inn i de boksene og systemene vi har laget. Vi kan da tenke at dette velter hele systemet og at vi må begynne helt på nytt, eller vi kan finne nye esker og bokser å putte det i. Utfordringen blir etter hvert at det blir for mange bokser, og dermed mister vi jo oversikten igjen. Vi ender som regel med en boks for det som blir til overs, og det kan ofte være den mest frigjørende boksen i hele systemet.

Gjennom min jobberfaring opplever jeg at vi under utredningen «rydder» på motsatt måte. Vi begynner gjerne med en stor boks der det ligger litt av hvert. Når vi så dykker ned i boksen, kan vi trekke opp utrolig mye forskjellig. Dette kan ha vært skjult lenge og personene kan ha glemt at de var der, eller de har ikke hatt lyst til å vise det frem. Mye av det vi finner er felles for mange, men det er også mye som bare den ene har i sin boks. En viktig del av utredningen er å se på hvordan de forskjellige faktorene vi finner henger sammen og påvirker hverandre. Det er mye som sammen blir bra, men det er også mange faktorer som sammen kan bli en katastrofe, eller rett og slett for mye å takle.

Vår tidligere erfaring med lignende situasjoner vil kunne hjelpe oss å sortere. Hva må vi ta tak i først og hva er det ikke mulig å gjøre noe med nå. Jeg tenker det blir et samspill mellom det å bruke vår kunnskap om lignende saker, til å finne løsninger som er individuelle. Det blir som et puslespill der det er flere mulige brikker å bruke på hver plass, så kan vi forsøke å finne den som gir det beste bildet, nettopp for denne ene personen.

Selv om jeg vet alt dette, synes jeg likevel det er vanskelig å forholde meg til hvor sammensatte vi mennesker er. Jeg synes det er forholdsvis lett å forstå at vi har mange ulike roller, men helhet er noe mer. Vi kan være meget dyktige i noe og kjempedårlig i noe annet. En av utfordringene tror jeg ligger i det at vi liker å karakterisere hele personer. Det er enklere for oss å plassere andre i en bås, vi liker gjerne å bli plassert i noen  båser selv også. Jeg liker f.eks når noen oppfatter meg som en person som får til mye.  Samtidig vet jeg at jeg i andre sammenhenger kan bli plassert i båsen for helt håpløs, der trives jeg ikke.

Vi på utredningsenheten er så heldige at vi får se mange av pasientenes gode sider. Når rammene blir trygge og rusen kommer ut av kroppen endres personligheten.  Pasienten får mulighet til å vise den personen han/hun ønsker å være, men som konteksten på utsiden av institusjonen ikke tillater. Vi får møte pasienter som finner tilbake til sine gode sider. Det kan være vanskelig å kople denne hyggelige, kanskje litt sårbare pasienten, sammen med den hardbarkede kyniske kriminelle som vi også vet at finnes der.

Vi er opptatt av å se og behandle hele mennesket. Det går igjen på mange områder i samfunnet. Men hvordan kan vi klare det når vi har så mange sider og de varierer så ut fra hvilken kontekst vi er i. Jeg tror vi må fortsette å bruke båser samtidig som vi tenker individuelt. Båsene er nyttige for å skaffe oversikt, men vi må passe på at vi bruker dem som et verktøy og ikke som en sannhet. . For å kunne beskrive og forstå hele personen det tas hensyn til alle båsene, og det er summen av dem som skaper helheten og individualiteten.

Nina Bråthen Goa er sosionom og behandler ved Borgestadklinikkens Utredningsenhet   

illustrasjonsfoto, to gravide magerHvis ikke helsesøster kan spørre meg om jeg blir utsatt for vold så passer hun ikke i jobben! Det sier en gravid kvinne jeg nylig snakket med. Hun er innlagt i institusjon pga rusproblemer.

Jeg har nylig  hatt samtaler med en gruppe gravide med rusproblemer. De er alle  innlagt i  institusjon for å få hjelp til å bli en rusfri mamma. I denne bloggen vil jeg dele noen av deres refleksjoner omkring de profesjonelle hjelpernes rolle. Kvinnene har fått fiktive navn for å ivareta personvernet.

Det var Kristine som så tydelig sa hva hun mente om helsesøsters rolle i samtaler om et vanskelig tema, som vold. Det var bare et par uker til hun skulle føde. Jeg hadde akkurat vært på besøk i en kommune der helsesøstrene hadde bestemt at de ikke ville spørre rutinemessig om noen ble utsatt for vold i nære relasjoner. Mange helsesøstre synes det er vanskelig å spørre om dette og andre sårbare tema. Men noen definerer det slik at det ikke er deres ansvar. En helsesøster sa det slik: «Vi kan ikke bare ta opp alt som er vondt og leit, rus og vold for eksempel. Vi må fokusere gleden over det nye barnet. «
Jeg tenkte det var lurt å drøfte denne problemstillingen med de gravide som snart skulle ut og samarbeide med helsesøster. Vi vet at de som har vanket i rusmiljø oftere er utsatt for vold og andre krenkelser.

Vi var syv kvinner rundt bordet denne dagen. Kristines reaksjon var spontan:
Kan ikke helsesøster spørre om det hender at jeg er redd i eget hjem? Da må hun slutte i jobben sin. Er det ikke ungen det handler om? Hun må jo spørre slik at de kan hjelpe ungen.
Det var stor enighet rundt bordet om dette.

Men hvordan kan helsesøster så gjøre dette på en god måte, spør jeg.
Vibeke hadde en god erfaring. Hun hadde vært hos jordmor som var ansatt i kommunen. Hun fortalte: – Jeg var heldig. Jeg kom til ei veldig fin jordmor. Hun behandlet meg med respekt. Det var noe med henne. Jeg merket det med en gang. Hun ville hjelpe meg. Hun ville meg vel. Derfor var det greit at hun spurte også om jeg av og til kunne være redd i eget hjem. Jeg merket også at hun hadde erfaring. Hun hadde snakket med andre om dette. Det var så trygt. Jeg fortalte ikke alt som var vanskelig første gang jeg traff henne. Men det gav trygghet at hun turde å spørre også om de tingene jeg selv syntes var vanskelig å ta opp.

Marthe ville gi følgende råd til jordmødre og helsesøstre: – Ikke legg ordene i munnen på oss. Ikke si: Du drikker vel ikke alkohol nå,  eller – samboeren din er vel grei med deg nå som du er gravid. Da er det så vanskelig å fortelle.

Vibeke ville gi dette rådet: – Vær ærlig. Jordmor jeg kom til snakket bare om alkoholen. Jeg fikk på en måte inntrykk av at de andre stoffene ikke var så farlig for ungen. Hvis jeg ikke hadde blitt innlagt hadde jeg nok ruset meg videre på amfetamin , for hun sa at det var ikke så farlig som alkohol. Og ikke bare se på fasaden. Du kan ikke se på folk om de blir utsatt for vold eller om de strever med å ikke bruke rus, for å dempe angst for eksempel. De som har en fin fasade trenger også hjelp.

Så dette var rådet til landets leger, jordmødre og helsesøstre fra disse kvinnene rundt bordet:

Spør alle om også det som kan være vanskelig.  men spør på en respektfull måte så vi forstår at du vil hjelpe.

… oppsummerte en kollega. Jeg så på sammenhengene mellom rus, folkehelse og arbeidsliv. Mens kosthold, fysisk aktivitet og røyking var gjengangere i anbefalingene til arbeidslivet, finner jeg rus nevnt helt sporadisk. Men om det nevnes, er det i vanligvis i forbindelse sikkerhetsaspektet når noen ruser seg på jobb. Grønnsaker og trening, derimot, det er hovedfokus inn i både folkehelse og arbeidsliv.

Verdens helseorganisasjon har gitt ut en publikasjon som heter «Healthy workplaces: a model for action For employers, workers, policy-makers and practitioners». Modellen er tatt derfra.

arbeidsliv

Den peker nettopp på de sammenhengene jeg jobbet med, og oppsummerer det åpenbare:

“The wealth of business depends on the health of workers”.  Virksomhetens bunnlinje avhenger av en god helse hos de ansatte. Modellen ser på sammenhengene mellom arbeidsmiljøet, både fysisk og psykososialt, tiltak for bedre personlig helse, men også bedriftens ansvar for samfunnet rundt, folkehelse. Og mens gulrøttene kommer inn under personlig helse, kommer sykkelstiene inn under folkehelsa. For folkehelse er ikke bedriften uvedkommende, for det er der de ansattes yteevne på jobb bestemmes, ved siden av at jobben vanligvis vil styrke folkehelsa, men også kan svekke den.

Jeg lette altså etter rus i dette bildet, og fant det ikke. Riktignok tok dokumentet forbehold om at det som var trukket fram bare var eksempler, men de hadde altså valgt å trekke fram røyking. Da er det lett å tenke at rus ikke har betydning ut over den åpenbare sikkerhetsproblematikken med rus på arbeidsplassen. Da er det på tide å se litt nærmere på sammenhengene.

Universitetet i Washington setter opp en gradert oversikt over viktige folkehelsefaktorer, basert på innrapporterte nasjonale tall. Jeg har valgt å bruke målestokken «år levd med sykdom og funksjonsnedsettelse» (years lived with disabilities), en målestokk jeg mener gir et godt bilde av en folkehelsesituasjon. For Norge i år 2010 ser dette slik ut (jeg har bare tatt med de viktigste):

blogg28april

 

Overvekt, diabetes og kosthold, sammen med risiko knyttet til arbeidsplassen selv, kommer høyt opp på listen. Så det er en klart dokumentert sammenheng mellom kosthold og folkehelse, og mellom arbeidsliv og helse. Men så ser vi at alkohol kommer før røyking som årsak til svekket folkehelse, og det kommer før en faktor som fysisk aktivitet. I dette er det ikke tatt hensyn til at alkoholbruk også påvirker både vekt, blodsukker, risiko for røyking og høyt blodtrykk. Det lar vi ligge. Mer interessant er at om vi samler alkohol og andre rusmidler, vil rusen som folkehelsefaktor ende på andre eller tredjeplass. Likevel, og til tross for at arbeidsliv og folkehelse henger sammen så sterkt, får ikke rus noe nevneverdig fokus. Dette dokumentet fra Verdens helseorganisasjon er bare et eksempel, for mønsteret går igjen både når det gjelder arbeidsliv, og når det gjelder folkehelse.

Jo, rus tas opp i sammenheng med folkehelse, og det tas opp i sammenheng med arbeidsliv, men da som et slags «særområde». Rus blir ikke tatt med i de vanlige sammenhengene, men blir trukket fram som et isolert fenomen. Fokuset er da gjerne et misbruksfokus. Rusen individualiseres og blir et personlig anliggende. Vi har et bilde der vi har helse, kosthold, fysisk aktivitet og røyking som sammenhengende målområder, mens rus omtales for seg.

Det er ikke rasjonelt, og det forundrer meg hvorfor det er slik. Er det fordi det er manglende kunnskap? Er det snakk om feighet? Er det fordi vi møter oss selv i døra? Er spørsmålene om rusmiddelbruk et friområde bare det skjer utenfor arbeidstiden? Tror man ikke at rus har betydning om det ikke er rusing på selve arbeidsplassen? Kanskje er det en kombinasjon av alle faktorene over. Men like irrasjonelt er det, og det koster ikke å ta dette med i en folkehelsesammenheng. Kostnadene for arbeidslivet er også enorme, gjennom fravær, ulykker, og problemer for kolleger.

Innenfor EU-området er det likevel ikke forholdene over, de «synlige» faktorene, som er utgjør de største kostnadene. Den største delen av kostnadene er knyttet produksjonstap, der utsagnet fra Verdens helseorganisasjon, «The wealth of business depends on the health of workers», virkelig rammer bunnlinja.

Bedrifter uten fokus på rus og folkehelse må ha solide marginer som kan tåle slike tap, både direkte som følge av rus, men også fordi et manglende rusfokus også er uttrykk for et manglende fokus på ansattes helse og velvære.

illustrasjon ensomhet«Sagen er den, ser I, at den stærkeste mand i verden, det er han, som står mest alene», dette ifølge Ibsens Doktor Stockmann. Jeg har tenkt ganske mye på det etter at jeg så Ibsens «En folkefiende» for noen uker siden. Stykket er fra 1882, og er på mange måter like aktuelt i dag. Kanskje enda mer aktuelt i en stadig mer individualisert verden? Akkurat det får være en annen og andres diskusjon. Men er det sant? Er den sterkeste den som tør å stå alene? Mitt svar er et rungende nei!!

Ja, vi trenger nytenkning, nysgjerrighet og kreativitet. Ja, vi trenger folk som tør å gå skrittet lengre, som tør å utfordre og kreve. Som tør å være annerledes. Vi mennesker har en tendens til å tenke i flokk, og uten annerledestenkere ville verden blitt et kjedelig sted.

Men i den grad styrke handler om evne til å få noe gjort og kraft til å sette ideer ut i livet, kan knapt noen hevde at det er best å stå alene. Det er forskjell på å ha mot og være dum. Fellesnevneren for alle som har oppnådd resultater, er at de har fått folk med seg, at de har klart å overbevise og mobilisere de mange. For er man lenge alene, utretter man lite. Og omvendt – klarer man å få med seg andre, kan alt skje.

Det er de færreste, om noen, som kjenner seg sterkest alene. Det er min påstand.

Uten sammenligning for øvrig – når det kommer til det personlige plan er det mange som holder de vanskelige sidene i livet for seg selv. Noen tenker kanskje som Stockmann at de er sterkest alene, at man må ordne opp selv og bare vise frem sitt vellykkede ytre til andre. Noen er så fylt av skyld og skam at de ikke makter å dele. Felles er som oftest frykten for å bli veid og funnet for lett, å ikke bli akseptert.

Delt smerte er halvert smerte sies det. Og det er det faktisk. Har ikke du og kjent på hvor godt det er endelig å ha fortalt noe du har gruet deg til å fortelle? Hvor godt det er å dele vanskelige ting med andre, og få støtte, hjelp, om så bare et smil og en klem? At andres reaksjoner er positive, at en får støtte, bekreftelse, forståelse og aksept? For det er ofte sånn.

Tenk på deg selv: ville du reagert negativt dersom noen hadde fortalt deg sin «hemmelighet»? Neppe. For de fleste av oss har jo slike «hemmeligheter»; sider ved oss selv vi kanskje ikke er like stolte av alltid, følelser som er vanskelige å håndtere. Vi kan kjenne oss selv igjen.

Mange som strever med et rusmiddelproblem har nettopp det som sin store hemmelighet i livet. For er det noe som er vanskelig å snakke om så er det det å ha et problematisk forhold til rus. Det er vanskelig av grunner nevnt over. Det er vanskelig fordi alkohol har en så stor og viktig rolle i det sosiale livet i dagens samfunn. Det er vanskelig fordi så mange bruker det. Det er vanskelig fordi mange blander person og problem.

Tilbake til Ibsen og Doktor Stockmann. Merkelig nok har utsagnet om styrken i det å stå alene fått en nærmest mytisk karakter. De ensomme appellerer tydeligvis til noe i oss. Jeg har nettopp lest Lars Kittilsens bok «Hei, jeg heter Lars… En alkoholikers dobbeltliv». Han deler av sine erfaringer, og det gjør vondt å lese hans beskrivelser. Det er et ensomt liv som misbruker. En er alene ja, men definitivt ikke sterk. Lars skriver for å gjøre noe med tabuene. Vi trenger mer åpenhet og mindre stigmatisering. Ved å snakke om disse tabutemaene litt oftere, kan vi bidra til å gjøre Norge til et bedre sted å leve for mange. Skal vi sette i gang?

Alene kan man være både modig og velformulert, nytenkende og frittalende. Men alenelivet er ensomt og strevsomt, og alene er man definitivt ikke sterkest. Det er sammen vi er sterke!

Foto av ung trist jente ved murveggÅ skrive om tvang i rus- og psykisk helse feltet er som å bevege seg i et minefelt for en brukerrepresentant. Likevel gjør jeg det.

Bakgrunnen er en mors kronikk i Aftenposten for noen dager siden. En mor som kjemper for bedre hjelp til sin rusavhengige datter. Det hun skrev gjorde dypt inntrykk på meg. Jeg vil gjerne belyse noen av perspektivene hun løfter fram i denne bloggen.

Jeg leser i kronikken en fortvilelse som bare en mamma/pappa kan ha for sitt barn. Hun beskriver hvordan det er å være pårørende til barn og ungdom som blir kasteballer i et system der ikke lovverket og tjenestene henger sammen, hun beskriver hvor maktesløse pårørende kan føle seg i det som oppleves som ekspertenes helsetjeneste. Dette står jo i skarp kontrast til Helseministerens visjon om å skape pasientenes helsetjeneste. Denne mammaen rører ved noe grunnleggende i rus og psykisk helse problematikken.

Hun ønsker av alle ting mer tvang, eller er det slik at hun ønsker rett tiltak for en datter i krise?

Å snakke positivt om tvangsbruk er absolutt ikke politisk «korrekt» for en brukerrepresentant. Men hadde jeg hatt en datter eller sønn som hadde rust seg massivt fra ung alder og hadde en destruktiv suicidal adferd ville jeg forventet at hjelpeapparatet brukte tvang.
Jeg tror ikke denne mammaen ønsker mer tvang, men hun er opptatt av at datteren skal overleve, hun ønsker et bedre lovverk og gode rammer slik at man kan holde på brukeren uten å bruke mer tvang enn nødvendig.

Jeg er en brukerrepresentant, vi skal representere dagens brukere og pårørende. For å kunne gjøre en god jobb trenger vi som brukerrepresentanter historiene til mennesker som møter systemet, vi skal løfte opp de gode historiene, men vi skal også peke på det som ikke virker. Slik som denne historien.

Som brukerrepresentant er jeg opptatt av at vi skal få tvangsbruk ned, vi skal lage tiltak og rammer rundt brukeren som gjør at tvangsbruk holdes på et minimalt nivå. I det perfekte samfunn skal det ikke være tvangsbruk.
Men jeg vet om flere brukere fra rusfeltet som sier at de ikke hadde levd i dag om det ikke var for tvangsinnleggelsen. De trengte det rommet som tvangsinnleggelsen gav, derfor er budskapet mitt;
Jeg ønsker meg absolutt ikke mer tvang, jeg ønsker meg rett tvang!

Rett tvang inkludere rammer og personal som er tilpasset pasientens behov og ikke systemets behov. Vi har i dag et lovverk som gir anledning til massiv tvangsbruk i psykiatrien, man kan belte-legge, tvangsmedisinere, ta fra telefon, skjerme over flere år om dette er nødvendig for liv og helse. Dette er tiltak vi kan ta i bruk for eksempel overfor den maniske pasienten som er til fare for seg selv eller andre.

Personlig synes jeg det er et paradoks at vi tvangsinnlegger og tvangsmedisinerer den pensjonerte maniske pasienten. Mens vi lar ungdommen uten grenser med en suicidal adferd ødelegge seg selv.
Kan det være slik at man mye oftere må vurdere bruk av frivillig tvang for unge ? Frivillig tvang er når ungdommen selv ønsker behandling, men gir institusjonen lov til å låse døra og holde tilbake når impulsene om rus kommer.

Er tvangsbruk det største overgrepet vi kan begå mot rusavhengige ungdommer eller kan det være slik at det største overgrepet er å la et ungt menneske seile sin egen sjø mens vi diskuterer etikk og autonomi? Trenger vi i rusfeltet en god diskusjon om når det er rett og bruke tvang, og under hvilke rammer denne tvangen skal skje?

Hender3_web«Da jeg var 16 satte jeg mitt første skudd med heroin. Da følte jeg at jeg fant meninga med alt. Der var det jeg lette etter, endelig. Jeg finner aldri den meninga lenger».

Dette er de første setningene jeg leser i magasinet =Oslo som jeg endelig har åpnet, etter at det har ligget ulest i flere dager. Jeg leser videre om Steffen og livet hans og tenker: Hvem er du, Steffen?  Er du en jeg hadde smilt til på gata, eller en jeg bare hadde gått forbi uten engang å se på? Å lese magasinet satte i gang tanker hos meg om utenforskap og tilhørighet.

Denne påsken har jeg opplevd å bli mer kjent med noen mennesker som jeg ikke kjente så godt. Og det har gjort meg både tankefull og takknemlig. Tankefull over hvor lite vi egentlig deler av hvem vi er med hverandre og hvor raskt vi kanskje setter merkelapper på hverandre. Og takknemlig over å få vite mer om disse menneskene, og også få vise mer av hvem jeg er. Jeg kjenner hvor viktig det er å ha noen rundt meg som orker å se meg som den jeg er, og som likevel er glad i meg. Så deilig å være «hel» sammen med noen og kjenne tilhørighet.

Hvem har Steffen tilhørighet til? Og hvem er nysgjerrig på han? Steffen sover ute eller i et garasjeanlegg om natten. Han har laget seg en rutine med å sitte utenfor Oslo S, spise en kanelbolle, drikke kaffe og lese VG hver morgen. For å føle seg litt normal og kanskje kunne komme i prat med noen mennesker. Han opplever at det er en høy terskel for å spørre noen om å ta en øl og prate litt.

VG skriver (april, 2015) at fire av ti i aldersgruppen 16-24 år, og personer over 80 år oppgir at de er ensomme, og viser til en undersøkelse fra Statistisk sentralbyrå. De ulike hjelpetelefonene og chattelinjene har mottatt mange henvendelser i påsken fra både unge og gamle om ensomhet, selvskading, sorg og tap. En kronikk som har fått mye oppmerksomhet og blitt kommentert den siste tiden av flere, er underskrevet av «Ensom (24)». Og jeg tenker: Hva er grunnen til at vi skjuler vår ensomhet?

Det er ikke enkelt å akseptere ensomheten. Ensomhet er både smertefullt og skamfullt. Brene’ Brown skriver i boka «Uperfekt- våg å vise hvem du er» (2014) at skam er noe alle mennesker opplever og som alle er redde for å snakke om. Og jo mindre vi snakker om det, jo mer kontroll får den over livene våre. For å unnslippe skammen gir vi kanskje inntrykk av å ha et blomstrende sosialt liv rundt oss? En person som har valgt å være for seg selv, er ikke ensom. Den ensomme er en som ønsker en relasjon til andre mennesker, men som mangler det, sier Lars Fr. H. Svendsen Førsteamanuensis i filosofi, Universitetet i Bergen (2011).

Jeg tror vi mennesker er ganske like når det kommer til hva som betyr noe for oss. Jeg tror vi alle både ønsker og trenger noen å høre til sammen med. Enten vi heter Steffen eller Hilde!

Jeg har sansen for Per Fugelli. Og jeg liker når han sier: Ikke vær et ettall på jorda. Bry deg om flokken din. Det utfordrer meg! Og sannsynligvis deg. For hvem er flokken vår? Lokalsamfunnet, nabolaget, arbeidsplassen, venneflokken, Steffen, «Ensom 24»?

Fugelli sier videre: Mennesket er ikke bare en biologisk, men også en eksistensiell og sosial skapning. Viktigere enn omega 3, antioksidanter og lavkarbo er disse fem om dagen: Verdighet, handlingsrom i eget liv, tilhørighet, mening og trygget. Dette må vi skape og dele selv, i flokkene våre.

Vi kan alle være medmennesker og bry oss litt mer. Vi kan med et smil, et hei og et blikk få noen til å kjenne seg mindre ensomme og som en del av flokken. Det skal så lite til. Din og min medmenneskelighet kan ha en stor betydning – hvis vi orker å se…

Hvem kommer til meg når andre går bort, hvem blir igjen?

Hvem våger å se bak alt jeg har gjort, og likevel kalle seg venn?

Hvem orker å se meg som den jeg er, og elske meg som en sønn?

Det begynner å bli et liv dette her, det begynner å ligne en bønn  (Ole Paus).

Følg meg

Få nye innlegg levert til din innboks.

Bli med 167 andre følgere

%d bloggers like this: