Feeds:
Innlegg
Kommentarer

Vi vet mye i dag om hvordan barns utvikling rammes av vanskelige oppvekstvilkår. Bunken av studier som bekrefter det samme vokser stadig, kunnskapen er godt dokumentert. Vold, overgrep, omsorgssvikt, fattigdom, rus- og psykiske lidelser hos foreldre gir økt risiko for svekket psykisk og fysisk helse gjennom hele livet for barna. Noe som igjen medfører risiko for manglende utdanning, arbeidsløshet, kriminalitet og fattigdom. Dette rammer barna og dermed hele samfunnet. Som samfunn er det avgjørende at vi bruker nødvendige ressurser på denne utfordringen, både i form av økonomi og kompetanse.

Mange kommuner etablerer gode lavterskeltilbud for barn, ungdom og deres familier. Både i spesialisthelsetjeneste og kommune satses det mer på tverrfaglig arbeid. Mye bra arbeid gjøres. De gode frivillige tiltakene når imidlertid ikke alltid de barna som trenger det mest. I de vanskeligste og mest krevende situasjonen må vi stole på at en melding til barneverntjenesten utgjør en avgjørende forskjell for barna det gjelder. Utfordringen barneverntjenesten da står i kan være svært krevende og konfliktfylt, samtidig som gode tiltak er avgjørende for barnet og familien.

De ansatte i barneverntjenesten har en krevende jobb. Det skal gjøres gode vurderinger av ofte svært sammensatte vansker både hos barn og voksne. Kontakt, samspill og tilknytning skal kartlegges. Gode relasjoner og effektive tiltak for endring skal etableres i en situasjon der et høyt konfliktnivå ikke er uvanlig. Samtidig skal og må ofte makt og kontroll utøves. Dette krever bred og sammensatt kompetanse. Denne svært krevende oppgaven overlater vi utrolig nok til en enkelt yrkesgruppe.

Mange dyktige barnevernspedagoger og sosionomer gjør en stor innsats, ofte med begrensede ressurser. Skal vi gjøre den investeringen barna og samfunnet trenger må vi imidlertid ha en tjeneste med gode ressurser i form av et tverrfaglig personale. Ved siden av sosionomer og barnevernspedagoger trenger vi leger, helsesøstre, jordmødre, psykologer, jurister og pedagoger inn i barnevernet. Vi trenger også utvikling av kompetanse, og utvikling av gode videre- og spesialistutdanninger.

Når tiltak lykkes og foreldre og barn opplever en positiv utvikling, erfarer noen foreldre i dag at barneverntjenesten må avslutte tiltakene, fordi de ikke har ressurser til å følge opp familier der «alt går bra». Da må det «gå dårlig» igjen før vi kan melde på nytt. Vi opplever blant annet at familier der foreldre har vært til rusbehandling ikke får den langvarige støtte og hjelp de trenger og ønsker i kommunen i etterkant. Etter at både familien og samfunnet har investert i et års rusbehandling i spesialisthelsetjenesten er dette både opprørende og urimelig. Risikoen for ny rusbruk øker, sammen med risikoen for omsorgssvikt, overgrep og omsorgsovertakelse. Dette er ikke god hjelp for familiene. Skal vi arbeide evidensbasert må vi ha ressurser til at utsatte barn og foreldre ved behov kan følges gjennom hele barndommen.

Sårbare barn og deres familier venter på gode tiltak her i landet. Noen familier opplever mangelfull oppfølging. Gode tiltak avsluttes grunnet ressursmangel. Når vi ikke bruker all den kunnskapen, den tverrfaglige kompetansen og de ressursene som trengs, er det å svikte de minste som trenger det mest. Å skape bedre tiltak er livsviktig!

Guro Brekke er psykologspesialist og fagsjef ved Borgestadklinikken Blå Kors Sør.

Group Shot Of TeenagersBarn lærer tidlig at det er forskjell på folk. Det er forskjell på foreldre. Det er forskjell på nærmiljø. Det er forskjell på barnehager og skoler, og det er forskjell på fritidsarenaer. Enkelt og greit – det er forskjell på fattig og rik. En forskjell som blir stadig større, og som får stadig større konsekvenser. De dårligst stilte er fortsatt de som kommer dårligst ut. Alltid!

Vi liker å tro at i Norge er alt mulig. Alle kan bli alt, hvis de bare er villige til å jobbe hardt for det. Et slags USA i miniatyr, hvor det bare er egen innsats som bestemmer om du lykkes eller ikke, og dermed hvem og hva du blir her i livet. At vi har systemer som fanger opp og avhjelper skjevheter.

Virkeligheten er slik at er du født fattig, forblir du mest sannsynlig fattig. Er du født rik blir du ikke bare rik, du blir sannsynligvis enda rikere fordi arva penger, «gamle penger», vokser fortere enn «de nye». Har foreldrene dine en høyere utdanning, vil du sannsynligvis også ta det. Jeg trenger vel ikke å fortsette..

Etter hvert vet vi mye om hvilke konsekvenser den sosiale ulikheten får. Vi snakker om fysisk og psykisk helse, vi snakker om utdanning, bruk av rusmidler, kriminalitet og andre regelbrudd.

En dansk doktorgrad konkluderer med at barn fra fattige familier i større grad blir snakket til i barnehagen. Mens de andre barna blir snakket med. Det er et hav av forskjell å bli snakket til og å bli snakket med – prøv selv!

En annen undersøkelse viser at barn av foreldre med høy økonomisk status har opp mot fire ganger så høyt ordforråd som barn av sosialklienter. Dette er noen ubehagelige funn. Forskjellene sementeres fra barnsben av.

På klinikken hos oss forteller de som har jobbet der lenge at noe av det verste er når de får barna til tidligere pasienter i behandling. 20 til 30 år etterpå. Beviset på at man ikke klarte å skjerme barna. Beviset på at problemene går i arv. Den onde sirkelen er så vanskelig å bryte. Rusmisbruket påvirker så sterkt de familiene det rammer. Omsorgen og barneblikket blir så lett borte når rusen tar overhånd, med alt det medfører for et sårbart lite barn.

Barn som fødes med abstinens har et ganske annet utgangspunkt her i livet. Barn som ligger våkne om nettene fordi foreldrene krangler og slåss så mye og så høyt at det er umulig å sove likeså. Mange barn er fysisk til stede på skolen hver eneste dag, men har ikke sjans til å konsentrere seg om fag, fordi hodet er fullt av hva som venter når de kommer hjem.

Det er disse barna – disse foreldrene – disse familiene vi må hjelpe. Og for meg er svaret krystallklart: vi må ha et familie- og generasjonsperspektiv i ALT vi gjør. Vi må både hjelpe enkeltindividet som trenger hjelp og behandling, og vi må se hele familien og nettverket rundt. Barna må ha et særskilt fokus. Først da kan vi, i hvert fall litt på vei, kanskje stanse noen av disse generasjonsoverføringene og starte noen nye gode sirkler.

 

hjerte-spar_illustrasjonDet ser for oss ut som om utviklingen av spillpolitikken i Norge er i ferd med å komme ut av kontroll med stadig lansering- og planlegging av nye pengespill. Vi er mange, både pasienter med alvorlig pengespillavhengighet og fagfolk i spesialisthelsetjenesten, som ikke ønsker en slik utvikling. Vi er bekymret for hvor fort og uforbeholdent dette skjer.

 

Det uforbeholdne ropet etter flere penger fra spillemidler er bekymringsfullt. Noen må betale disse pengene! De som betaler mest er de som har dårligst råd. Det får store personlige konsekvenser for alle berørte. Og det får konsekvenser for arbeidsplassene deres og for hele samfunnsøkonomien.

 

Som behandler i spesialisthelsetjenesten kjenner jeg til flere personlige og tragiske historier om de pengespilleavhengige og om hvordan problemspillet ødelegger livet, ikke bare for spilleren selv, men også for ektefelle, foreldre, søsken og barn.

 

Lotteritilsynets nye befolkningsundersøkelse om omfang av penge- og dataspillproblemer i Norge  viser at det er 400 000 personer som på et eller annet nivå spiller på en problemfylt måte. Rundt hver problemspiller står det en fortvilet og rådvill familie som er berørt i en slik grad at hele livssituasjonen deres er preget av det. Vi kan anslagsvis snakke om opp mot en million mennesker som er berørt av problemspill i en eller annen grad!

 

Akan – kompetansesenter for arbeidslivet, peker på at arbeidslivet ser pengespill blant ansatte som et alvorlig sikkerhetsproblem som påvirker folks arbeidsevne, tapt konsentrasjon, sykefravær og totale livssituasjon. Akan opplever at arbeidslivet er svært opptatt av dette og at det er et utømmelig behov for informasjon.

 

I et møte med Kulturministeren i forrige uke tok jeg opp dette, sammen med brukerorganisasjonen for pårørende, Spilleavhengighet-Norge, Blå Kors og interesseorganisasjonen Actis. Vi pekte der på det vi mener er en flodbølge av nye pengespill og spillmuligheter som kommer inn over oss. Dette gjelder både fra de norske spilltilbyderne som driver lovlig og fra de utenlandske nettspillselskapene.

 

Allerede før innføring av Eurojackpot og Norsk Tippings nye Instaspill på mobile enheter var vi bekymret for utviklingen. Vi er ikke mindre bekymret nå med over 60 nye Instaspill, som bare er et tastetrykk unna med mulighet for å spille fra klokka 07.00 til klokka 03.00 og en tapsgrense på kr. 10 000,- pr. måned. Forskning om pengespill sier entydig at økt tilgang til spill fører til mer avhengighet!

 

Spilltilbudet og reklamen for pengespill er alle steds nærværende og er blitt en større del av dagliglivet som påvirker hele familien og i særdeleshet barn- og unges oppvekstvilkår. Vi nøler ikke med å si at det nå er på vei til å bli et alvorlig folkehelseproblem.

 

Lotteritilsynets befolkningsundersøkelse hadde som et av sine hovedfunn at de med pengespillproblemer føler seg påvirket av reklame og spiller med høyere innsats etter å ha vært eksponert for denne. Fra den svenske forskeren Per Binde pekes det på at reklamen gir impulser til å spille og forverrer spilleproblem.

 

Det er nå sendt ut et forslag fra Kulturdepartementet om å innføre poker-NM med landsdekkende regionale kvalifiseringsturneringer og tillate private pokerlag. Slik vi ser det, vil de regionale kvalifiseringsturneringene kunne fungere som rekrutterings- og treningsarena for pokerspillere. Poker har vært forbudt i Norge av skadereduksjonshensyn. Poker er et spill med stort potensiale for problemspill og avhengighetsutvikling.

 

At poker har vært forbudt har hatt en beskyttende funksjon for befolkningen. Den svenske forskeren Frida Frøberg viser at barn som vokser opp hos foreldre som spiller mye pengespill og hvor det er stort fokus på dette, har større sannsynlighet enn andre barn for å utvikle pengespillproblemer selv. Det bekymrer oss at Barne- likestillings- og inkluderingsdepartementet i sitt høringssvar til forslaget om poker –NM og private pokerlag ikke har noen innsigelser til forslaget. Vi ville forvente at de, som oss, er opptatt av barn- og unges oppvekstvilkår.

 

Kulturministeren som har ansvar for spillpolitikken har tidligere pekt på at vi må se på, det hun kaller «mulighetsrommet» for utvikling av pengespillpolitikken. Hun ønsker å opprette stadig nye pengespill for å kanalisere spillerne hjem fra utenlandske nettspill til Norsk Tipping slik at overskuddet kan gå til ideelle formål i Norge som idrett og kultur. Her trengs utvilsomt en motstemme, her trengs et varsku! Pengespillavhengige pasienter sier det daglig: «Kan ikke du si i fra? Vi vil ikke ha flere pengespill og mer reklame! Vi vil ha fred»

 

FASD kampanjebilde 9.9.14

FASD kampanjebilde 9.9.14

Mitt navn er Lena. Min mor drakk alkohol frem til hun var i fjerde måneden da hun var gravid med meg. Jeg ble fødd med en livslang skade på min kropp og hjerne. Jeg har Føtalt Alkohol Syndrom; som ofte bare kalles for FAS. I dag er det 9. september og den internasjonale FAS – dagen. Mitt håp for denne dagen er at alle skal få mer kunnskap om hvordan alkohol skader et foster og hvordan det er å ha en alkoholrelatert skade, og at det ikke er noe skamfullt!
Jeg synes det er viktig med åpenhet.

Jeg var født med hjertefeil, som trengte mange operasjoner, klumpfot, og deformerte fingre på 3.og 4. ledd på begge hender.
Min skade på hjernen førte til lærevansker, problemer med matematikk, og andre ting som jeg strever med hver dag. Jeg vokste opp i fosterhjem fra jeg var ca 1 og et halvt år gammel. Jeg har normal IQ, men strevde i skolen med oppmerksomhet, læring, og å fokusere i klassen.

I dag er jeg voksen og er selv blitt mamma. Og være alenemor er ikke lett for noen, men å være alenemor når du har FAS er tøft. Det kan for eksempel være vanskelig å hjelpe barnet mitt med lekser. Spesielt matematikk og engelsk, og grammatikk. Men skolen tilbyr leksehjelp, og har bra samarbeid med dem. Det kan også være vanskelig å sette grenser, og stå ved dem. Jeg har hjemmehjelp 2 timer i uken og besøk fra psykisk helse-tjenesten i kommunen der jeg bor, 2 timer i uken. Det er en støtte.

FAS gjør også at det er vanskelig for meg å huske og planlegge. Jeg prøver forskjellig selvhjelpsteknikker, så som bilder med tekst til. Det er mye som skal huskes! Jeg får også noe veiledning i det å være mamma, men trenger en del hjelp i hverdagen. Den beste hjelpen er å selv få være med å gjøre ting, ikke at ting blir gjort for meg.

Det er den internasjonale FAS dagen og jeg er opptatt av at gravide kvinner får kunnskap om farene med å drikke, og at 0- toleranse er viktig når en er gravid.

Det er ikke noen skam å ha FAS, vi er like mye verd som andre barn! Jeg vet at min mor ikke skadet meg med viten og vilje, hun var svært lei seg. På tross av skadene og mye strev, har jeg tross alt et godt liv.

___________________

Over hele verden markeres den internasjonale FAS-dagen i dag. Vi bidrar på vår måte gjennom dette blogginnlegget av Lena. Å drikke alkohol i svangerskapet kan føre til livslange skader, som hun beskriver her. Det er et tankekors at skadene fullt ut kan forebygges, ved ikke å drikke alkohol i svangerskapet. Forskning viser at en ikke kan angi en sikker nedre grense for hvor mye alkohol som skal til før det skader barnet, derfor anbefaler norske helsemyndigheter gravide og de som planlegger graviditet og holde seg helt unna alkohol.

Mer informasjon om FASD på våre nettsider.
Mer informasjon om FASD-kampanjen 9-9.

Mother Holding ChildDet er snart fire år siden jeg møtte Thea første gang. Den gangen trakk jeg raskt en alvorlig konklusjon: Thea kan ikke få omsorg for jenta hun skal føde om seks måneder. Hun må få hjelp til å forstå at det beste for Aurora, som hun allerede hadde kalt henne, er at hun får vokse opp i et adoptivhjem.

Thea var da 22 år. Hun var i utgangspunktet ei ressurssterk jente fra en helt vanlig familie. Hun var typen som likte å prøve grenser. Hun prøvde rus allerede fra 12 års alder. Et par år etter  hadde rusen tatt styringen på livet hennes. De siste fem årene hadde hun i hovedsak bodd på forskjellige institusjoner.

Det var enkelt å konkludere i forhold til alvoret av rusproblemet hennes. Men når det gjelder Theas omsorgsevne tok jeg grundig feil.
Jeg var så heldig at jeg traff henne igjen i sommer, Thea og Aurora, i deres hjem.
Dette møtet ble så annerledes enn de vi hadde for fire år siden. Nå var vi i et hyggelig hjem. Det var et hjem som rommet et barn på en god måte. Lekene hadde sin faste plass, men det var rom for å leke. Bildene av Aurora preget veggene. Det var en god orden. Ingenting minnet om hybelen preget av kaos hvor jeg hadde møtt Thea tidligere. Ingen ting minnet om rusen.

Nå var rollene snudd. Nå var jeg ikke lenger behandleren som hadde en masse bekymringer knyttet til Theas omsorgsevne. Jeg var ikke den som måtte påpeke utfordringene.Nå var Thea den som delte sin livsvisdom. Jeg var den som lyttet, lot meg berøre, lot meg imponere. Jeg lærte mye av det møtet. Men jeg ble også veldig skuffet over den manglende oppfølging hun hadde fått av de i kommunen som skal være hjelperne.

Slik vurderte hun det selv:
Jeg fikk veldig god hjelp på den avdelingen jeg var når jeg var gravid. Etter det måtte jeg være på et barne – og familiesenter for å få vurdert om omsorgsevnen min var god nok. Det var et opphold jeg gruet for, men også der fikk jeg god hjelp. Vi samarbeidet godt, og de anbefalte en god plan for meg og Aurora etter utskrivelse.
Men etter det var det slutt. Ingen av anbefalingene er fulgt opp. Jeg fikk noen samtaler med barnevernskonsulent noen måneder, men da hun ble sykemeldt falt det bort. Jeg har søkt bup og fått avslag. Jeg har ringt barnevern, men de sier det er så mange i min situasjon, og jeg klarer meg jo så godt.

Jeg har heldigvis familien. Jeg har en mor og en far som støtter meg.
Men aller mest må jeg stole på meg selv. Jeg har innsett at skal jeg klare meg må jeg innse at jeg er rusavhengig. Jeg må ikke bruke noe rus – heller ikke alkohol.

Men jeg har mye bekymringer jeg går alene med, som ikke er så lett å dele med familien. Jeg synes Aurora er ukonsentrert. Er det min skyld fordi jeg ruset meg tidlig i svangerskapet? Jeg trenger noen å snakke med når angsten melder seg og jeg vet at jeg ikke kan dempe den med rus. Jeg trenger en profesjonell som kan gi meg råd om hvordan jeg kan snakke med Aurora om pappaen som vi kan møte rusa på gata her. Når jeg henvender meg til barnevern eller andre er det ingen som setter seg skikkelig inn i saken min. Ingen leser rapporten fra Barne- og familiesenteret.

Thea er en god mor nå. Hun har innsett sin avhengighet – og holder seg unna all form for rus. Men hun har mange utfordringer andre ikke har.  Det er skjørt. Det må være rom i hjelpeapparatet vårt også for disse som trenger oppfølging over tid. Statistikken over avsluttede saker må ikke styre de faglige vurderingene. Noen må ta ansvar for gode og koordinerte tiltakskjeder også for de som må leve med utfordringene som avhengigheten medfører over lang, lang tid.

verdens overdosedag_web

Kristine hørte dørklokken ringe. Hvem ringer på døren klokken 23 om kvelden, rakk hun å tenke irritert før hun åpnet døren. På utsiden står en ung politimann med et alvorspreget blikk. Kristine kjente angsten komme krypende. Hun hadde spilt av denne scenen så mange ganger om kveldene og nettene før hun fikk sove. Politimannen snakket, men Kristine hørte ikke. Hun hadde sett alt hun trengte i det unnvikende blikket hans. Kristines datter var en av de 262 menneskene som gikk bort etter overdose av opiater i 2012.

Mange pårørende har mottatt den beskjeden som Kristine fikk. 5500 mennesker har omkommet av overdoser av narkotika i Norge siden man begynte å registrere dette. Mange pårørende har andre barn å ta seg av som skal ha omsorg, oppmerksomhet og annerkjennelse. Pårørende er mer enn mor og far, de er søsken, venner og kjærester. Overdosedødsfall berører mange. Hva gjør det med en mamma eller en pappa å ha en sønn eller en datter i aktivt misbruk?

En pårørende utalte i en avisartikkel for to år siden at;

«Å ha et barn som rusmisbruker er som å ha barnet ditt på Utøya 24 timer i døgnet»

Selv om man ikke skal sammenligne nasjonale tragedier og pårørendes sorg er det et paradoks at det dør flere av overdoser hvert eneste år enn om man slår sammen antall ofre etter, Kielland ulykken, Åsta ulykken, Sleipner forliset og Utøya tragedien. Dessverre har aldri  200 000 mennesker gått i rosetog i for å markere støtte til etterlatte og pårørende etter overdose. Det er aldri reist noe minnesmerke over disse ungdommene. Det har ikke blitt opprettet kriseteam i kommunene som skal ta seg av familiene i etterkant av disse dødsfallene.

Ofte er sorgen de pårørende sitter igjen med en stille og skamfull sorg, selv om de vet at de har gjort alt de kunne og litt til.  Er pårørende til overdoseofre mindre verdt enn andre pårørende som mister barna sine?

Tidligere har man sett overdoser som en naturlig konsekvens av rusbruk, og vi har ikke tatt det inn over oss at overdoser kan forebygges og forhindres. Tidligere i år kom den nasjonale overdosestrategien «Ja visst kan du bli rusfri- men først må du overleve». Ett av tiltakene som skisseres opp i denne strategien er en nasjonal overdosedag.

Den Internasjonale Overdosedagen 31. august – Å minnes de døde for å forebygge nye dødsfall

Denne dagen har tidligere blitt markert av brukerorganisasjonen Foreningen for human narkotikapolitikk, i år blir arrangementet et samarbeidsprosjekt mellom alle brukerorganisasjonene og Helsedirektoratet. Man skal ha arrangement i en rekke større byer.  Jeg håper at mange av dere setter av noen timer denne søndagen til å markere støtte til etterlatte, pårørende og aktive brukere. Kanskje kan dette også bli et vendepunkt der vi sier at vi har ikke råd til å miste 5500 ungdommer de neste 20 årene.

For meg vil denne markeringen også handle om de mange som dør av alkoholrelaterte skader hvert år, fordi det er mange flere pårørende etter alkoholrelaterte dødsfall. Det er også et paradoks at samtidig som man vil forebygge overdoser av narkotika, er den solidariske alkoholpolitikken under et konstant press. Kanskje man fremover skal tenke på forebygging av alle rusrelaterte dødsfall fra politisk hold?

Søndag den 31. august skal jeg sammen med forhåpentligvis mange andre delta på en minnemarkering i Oslo Sentrum. Om kvelden skal jeg tenne et lite lys i vinduet mitt for pårørende, aktive brukere og for å minnes de som forsvant så alt for tidlig.

Det ropes på mer disiplin i skolen, i forsiktig form, slik kunnskapsministeren gjør her. Lærerne vil ha mer disiplin, og også retten til å utvise elever mye lettere enn i dag. Og mens kunnskapsministeren stoler på at lærere gjør de riktige vurderingene, har jeg mine tvil.

I alle ropene om disiplin har jeg sett få lærere som har trukket fram kvaliteten på undervisningen som en utfordring,og heller ikke at motivasjon er et helt nødvendig fundament for at elever skal møte og vise interesse for undervisningen. Lyset rettes mot elevene alene, ikke mot læreren som gjerne bare vil ha maktmidlene, – til å velte hele problematikken over på eleven, og til å sanksjonere. For da slipper læreren et kritisk blikk på seg selv, og da slipper læreren ubehagelig opposisjon i klasserommet. Ro og orden i undervisningen er et gode, men når «disiplin» blir svaret på skolens problemer, åpner det for vilkårlighet og maktmisbruk, – fra en yrkesgruppe som ikke er kjent for å like å bli sett i kortene.

I forhandlinger om lønn og arbeidsvilkår understreker lærerne sitt samfunnsansvar. Når det kommer til praktisk skolehverdag, vil de helst skyve problemene over til andre. Til sosialtjenesten? Til psykiatrien? Til rus? For det vi vet, er at elever med frafall fra skolen er i høyrisikogruppen for å utvikle andre problemer. Og noen kommer seg aldri helt etter dette. Og nå vil noen lærere ha mer påtvunget frafall fra skolen. Ungdommene oppfører seg som ungdommer, og det er åpenbart ikke til å tåle for noen.

Det er jo heller ingen balanse i dette. Om elever lettere skal utvises, bør lærerne selv også evalueres, og ved en dårlig jobb «utvises», hvilket vil si at de mister jobben. For det er vel ikke slik at kravene og konsekvensene skal gå bare en vei?

Prefrontal cortex heter det området i hjernen som former hele vår personlighet, som hjelper oss til innlevelse med andre, til å planlegge, og til å ta rasjonelle avgjørelser. Det området i hjernen er også det området som senest er modent, og det er i alle fall ikke modent hos elever i videregående skole. Men samtidig er sentrene for handling, impulsivitet og egenvilje godt utviklet, – det er bare slik at fjernkontrollen ikke er riktig innstilt. Slik er det å være ung, og slik har det seg at ungdom oppfører seg umodent mange ganger.

Samtidig er alderen på videregående skole starten på en enorm mulighet for å påvirke og utvikle den umodne hjernen. Professor Sarah-Jayne Blakemoore kan det meste om hjernens utvikling, og hvilke konsekvenser det får for ungdom og utvikling. Videoen under er et kort utdrag av et foredrag som ligger på YouTube, der hun påpeker potensialet for læring og forming i den alderen der de som burde vite bedre, heller er opptatt av disiplin og orden, – på tvers av hva vi vet om modning og hjerneutvikling.

Løsningen på skolens problemer synes nå å være disiplin, orden og straff. I dette drukner potensialet og muligheten for vekst og utvikling. Vi vet at det alltid har vært bedre å styrke positiv atferd enn å straffe den negative.

Kanskje er det rådvillhet, kanskje er det mangel på kunnskap hos dem som burde hatt den, og i verste fall er det en ansvarsfraskrivelse fra dem som ellers er opptatt av «samfunnsansvar».  Jeg vet ikke svaret, men trist blir jeg over alt snakket om mer disiplin.

Et apropos: Jeg vet ikke hvem som skal sørge for mat til elevene som sitter igjen med «straffarbeid», men noen må gjøre det. Og jeg legger merke til at lærerne får mer tvungen tilstedetid når disse elevene skal passes på.

Følg

Få nye innlegg levert til din innboks.

Bli med 155 andre følgere