Feeds:
Innlegg
Kommentarer

shutterstock_47464201«Jeg ser for meg jordkloden som snurrer rundt i universet. Kloden er full av travle og lykkelige mennesker i alle regnbuens farger som beveger seg rundt. Selv er jeg helt grå og henger så vidt på med bare ett bein.»

Dette er ordene til ei jente på 12 år. Jenta hadde bodd i flere ulike fosterhjem etter å ha levd med rusavhengige foreldre de første 10 årene av livet sitt. Hun hadde allerede opplevd svært mange vanskelige hendelser, og levd i en veldig utrygg hverdag. Hun fortalte også denne historien fra da hun var 7-8 år: «Jeg visste at faren min pleide å slå mamma, så da han spurte meg om hun hadde vært med en annen mann, så svarte jeg: ja, det har hun, selv om det ikke var sant. Jeg hadde lært meg at pappa måtte få slått fra seg før det kunne bli rolig hjemme, så jeg sørget bare for at det skjedde fortere.» Denne episoden fortalte hun om for å få meg som traff henne mange år senere til å forstå hvor skadet hun var blitt av oppveksten sin.

I løpet av ungdomstida, kom jenta i opposisjon til sine omsorgspersoner, og begynte å henge med feil folk. Hun fortalte hvordan hun kjente seg hjemme i rusmiljøet. Det var det eneste miljøet der hun følte at hun ble akseptert og hørte til. Hun begynte å eksperimentere med rusmidler og datt snart ut av skolen. Etterhvert ble hun totalt avhengig av rusmidlene og levde et meget tøft liv.

Da jeg kom i kontakt med henne, var hun i starten av 20-årene og hadde fått et lite barn. Barnevernet hadde fått henne til å legge seg inn til behandling på en rusklinikk, hvis hun skulle ha noe håp om å kunne klare å være en god mor for barnet sitt og dermed beholde omsorgen for det.

Denne unge moren har ikke en enestående historie. På familieenheten ved rusklinikken vår, er hun mer et eksempel på hvordan det ofte står til. Historien hennes viser likevel noe av hvilke utfordringer slike små mor-barn familier står overfor når de skrives ut av behandling, og skal prøve å stå på egne bein. I tillegg til å lære å holde seg borte fra rusmidler, må de også ha hjelp til å bearbeide traumatiske barndomserfaringer. Nyere traumeforskning har vist at de traumene som skjer tidlig i livet og varer over tid, er de vanskeligste å behandle og bli frisk fra. I tillegg skal mødrene lære seg til å bli tilstrekkelig gode mammaer, kanskje uten å ha hatt noen særlig gode rollemodeller i egen oppvekst. Videre må de bygge seg et sosialt nettverk bestående av edru venner og familie, og prøve å bli integrert i det samfunnet som de har levd helt på kanten av hittil.

Det er lett å tenke seg at disse mødrene trenger støtte og oppfølging over mange år. De mangler erfaring med å leve rusfritt utenfor klinikken og trenger sosial støtte. Dessuten vil de ha behov for tett veiledning av gode rollemodeller for å lære å være en god mamma. Selv om vi tenker at disse mødrene har med seg skader fra barndommen, finnes det forskning som viser at både tilknytning/samspill og følelsesmessig fungering kan bli bedre ved hjelp av psykoterapi. Slik behandling må antakelig fortsette også etter at kvinnen er skrevet ut fra rusklinikken. Mødrene får god veiledning i hvordan å være gode foreldre det året de er inne på klinikken, men de fleste vil trenge ytterligere hjelp etter at de har kommet hjem. Flere av kvinnene pekte på nytten av refleksjon og veiledning basert på filmopptak av deres eget samspill med barnet og gruppetimer som dreide seg om tilknytning og å forstå barnets signaler. I tillegg må de lære hvordan et hjem skal drives, med både matlaging, rengjøring og økonomi, for dette er ferdigheter som mange ikke har lært godt nok fra oppveksten sin. Den aller største utfordringen for disse kvinnene, er allikevel det å skaffe seg et rusfritt sosialt nettverk og bli en respektert og integrert samfunnsdeltaker. Det kan være viktig å gi veiledning og praktisk hjelp til hvordan en skal delta på ulike sosiale arenaer for småbarnsfamilier, som for eksempel å delta i fritidsaktiviteter og skolearrangementer, eller å arrangere bursdagsselskap for barna sine. Det kan også være nyttig å gi oppmuntring til å delta i selvhjelpsgrupper slik som Anonyme Alkoholikere/Narkomane.

Det er viktig å prøve å sette seg inn i hvordan rusavhengige kvinner som har vokst opp i familier med store problemer blir preget av erfaringene sine. Å ha levd barneårene i en familie som befinner seg på kanten av samfunnet gir store utfordringer i seg selv, ikke bare de som er knyttet til egen rusavhengighet. Jeg håper denne forståelsen kan være nyttig for dere som jobber der ute i kommunene, og alle vi andre som kan komme til å treffe disse små familiene i hverdagen vår. Slik kan vi kanskje på hver vår måte bidra med å vise respekt og invitere inn til deltakelse på ulike sosiale arenaer.

Referanser:
Courtois & Ford 2009., Lieberman et al. 1991, Hafstad & Øvreeide 2004, Powell et al. 2009.

mann med glass_ illu bloggSmerten var intens og jeg ble liggende på bakken å vri meg. Selv om jeg hadde over 3 i promille så husker jeg det fremdeles, det gjorde ubeskrivelig vondt. Jeg lå på det islagte fortauet til ambulansen hentet meg. Jeg hadde tråkket over på isen og fallet medførte omfattende ankelskader.

Dette skjedde om kvelden fredag den 13. desember i 2002, resten av natta er i tåke. På sykehuset havnet jeg på rom med fire andre menn som også kom inn med bruddskader denne førjulskvelden. Sykepleierne betegnet rommet vi lå på noe lattermildt som «julebordsrommet». Jeg har i ettertid tenkt mye på om det var flere enn meg av dem som lå der, som hadde et omfattende alkoholproblem.

Når jeg i fjor fikk spørsmål om å skrive min bedringshistorie så slo det meg plutselig imens jeg skrev; «Den største bedringen jeg har hatt etter at jeg sluttet å drikke har vært at alkoholen ikke lenger utgjør en umiddelbar fare for mitt liv og helse».

Jeg har hatt tre lengre sykehusinnleggelser på grunn av skader jeg pådro meg i «fylla». Kompliserte beinbrudd, omfattende ansiktsskader etter en kollisjon og ved et tilfelle holdt jeg på å miste synet på det ene øyet. Alle innleggelsene skyldtes alkohol. Antall ganger jeg har vært innom legevakten med mindre skader liker jeg ikke å tenke på. Allikevel var ikke alkohol et tema helsepersonellet snakket med meg om under disse innleggelsene.

Helseministeren har i årets oppdragsbrev til sykehusene bedt om et fokus på rus som bakenforliggende årsak til innleggelse. I oppdragsbrevet til Helse Sør-Øst står det at sykehusene skal få på plass rutiner som gjør at personer som behandles for somatiske lidelser som er rusrelaterte også skal få tilbud om rusbehandling. For å få til dette kreves det at sykepleiere og leger har et fokus på alkoholproblematikk ved somatiske sengeposter. Noe av dette var også en del av oppdragsbrevet i fjor.

Før jul stilte jeg derfor et spørsmål til Oslo Universitetssykehus om hvor mange henvisninger som kom fra somatiske sengeposter til rusbehandling. Tallet var ikke videre oppløftende; man fikk i overkant av en henvisning pr. uke. Sykehuset behandler 3300 mennesker pr. dag og vi kan anta at mellom 10 og 20 prosent av disse pasientene har en bakenforliggende alkoholproblematikk. Hvorfor klarer man ikke å fange opp denne gruppen pasienter? Kanskje er det fremdeles slik at mange helsepersonell fremdeles ser på all alkoholbruk som en privatsak? Siden jeg på hjemmebane er samboer med en nyutdannet sykepleier får jeg også dette bekreftet. Fokus på alkohol som et folkehelseproblem, og undervisning i alkoholproblematikk ble ikke prioritert i studiet selv om disse sykepleierne vil møte dette i stort omfang både i somatikk, psykiatri, og ikke minst: hjemmetjenesten.

Vi vet i dag at alkohol er primærårsak til mer enn 60 somatiske sykdommer, og er den tredje største årsaken til sykdom og tapte leveår i den vestlige verden (WHO, 2011). Samme året som denne undersøkelsen kom ut hadde man i Norge 6788 innleggelser på sykehus der pasientens hoveddiagnose var alkoholrelatert. Et sykehus som satte inn tiltak for å fange opp alkoholproblematikken i somatiske avdelinger er Stavanger universitetssykehus som i samarbeid med KORFOR hadde TOTI prosjektet. «Tidlig oppdagelse Tidlig Intervensjon», man ansatte egne ruskonsulenter i somatikken for å ha et fokus på alkohol.

Samme året som dette prosjektet startet fikk jeg vinglass til jul ved det sykehuset jeg jobbet ved. Men kanskje var dette en måte og sette alkoholproblematikken på dagsorden ved dette sykehuset?

????????????????????????????Har du hørt det? På fredag den 13.februar 2015 får vi et nytt pengespill fra Norsk Tipping. Det har fått navnet Nabolaget og trekningen skal sendes i absolutt beste sendetid på TV2.
«Vinner du, vinner naboen» – «Vinner naboen, vinner du» Hovedvinneren får en million, resten av premiene går til naboene og jo nærmere du bor hovedvinneren, jo større premie får du. Men: Du må selvfølgelig spille. Du skal vite at det går til et godt formål.

Kultur og idrett roper etter mer penger, de får aldri nok. Noen må betale disse pengene. De som betaler mest har minst råd til det. Svært mange må tape pengene sine for at ytterst få skal vinne. Norsk Tipping må rekruttere unge og nye spillere. De må stadig lansere nye, festlige og apellerende spill. Hele Norges moromann, Alex Rosen fronter reklamen. Han har til og med fått tittelen «Sjefsgratulatør» og forteller på Norsk Tippings Facebookside: « Jeg skal ut og møte folka jeg digger mest – nordmenn i grisgrente strøk, det kommer til å bli helt utrolig». Alex skal være gutten med gullbuksene får vi vite. Han skal reise rundt i landet og overraske vinnerne av Nabolaget. «Alt rundt dette spillet er på et så folkelig plan» forteller han.

På den ene siden begynner jeg nesten å føle meg beklemt, tenk å få den lett hysteriske moromannen Alex Rosen løpende husimellom i nabolaget en fredagskveld i mitt grisgrente strøk. Tenk å få ham inn i mitt folkelige hus! Spiller jeg Nabolaget må jeg nesten rydde, vaske og ha kaffen med skillingsbollene klar hver fredagskveld? Nei forresten, Alex er jo fra urbane strøk, han foretrekker sikkert et glass vin eller Champagne for å få sving på gratulasjonene. På den andre siden begynner jeg å glede meg litt, en million er ikke å forakte! Hva gjør man ikke for en million? Skitt au, han digger meg jo, og det kommer bare til å bli helt utrolig har han sagt. I hvert fall i Norsk Tippings reklame. Han skal ha gullbuksene på! Alex får mulighet til å bli kjent med oss, vi som ikke en gang bor i hans eget nabolag. Han gleder seg veldig! OMG: Hva gjør jeg ikke for en million?

Jeg merker at jeg nå virkelig begynner å glede meg til fredag. Det er litt skrint etter jula og en million er ikke å forakte, det ville hjelpe godt! Så skal jeg vel alltids greie å turnere Alex, siden han gleder seg så veldig til å bli kjent med meg. Antakelig direkte på TV2, i grisgrente strøk, på en folkelig måte. Langt utenfor Ullevål Hageby. Jeg tror jammen jeg gir drømmen en sjanse! Plutselig skjer det! Tenk om jeg vinner! Tenk om naboene mine vinner!

Norsk Tipping jobber med spillansvarlighet på den ene siden og har på den andre siden et stadig press fra Kulturdepartementet for å utvikle og lansere stadig nye spill. Nå er det Nabolaget som lanseres fredag 13.februar 2015 med Alex Rosen som moromann. Vi bør spørre oss: Vil vi ha enda et pengespill? Vil vi ha denne fordummende reklamen? Mitt svar er nei. Vi har lenge hatt alt for mange pengespill. Reklame for pengespill påvirker mest problemspillere. Reklamen gir impulser til å spille og forverrer spilleproblem. Alex Rosen, av med gullbuksa, go home!

???????????????????????????????Er det greit at sjefen blir full på jobbfest? Skal arbeidsgiver betale for alkohol når dere er ute med kollegaer? Hvem tar tak om det er mistanke om at en ansatt har et rusproblem?

Dette er problemstillinger mange av oss kan kjenne igjen fra jobben. På alt for mange arbeidsplasser er det ansatte som ikke tør, kan eller vil være med på sosiale happenings fordi de av ulike årsaker har et problematisk forhold til alkohol. Andre orker ikke delta på det som ofte ender opp som fylleslag. Atter andre deltar alltid og blir like fulle hver gang. Vi hører om ledere som alltid passer på å gå hjem i god tid før tolv for å unnslippe fulle ansatte som syns at nettopp nå er tiden for å komme med noen «alvorsord». Vi hører om ledere som alltid blir den fulleste og ødelegger for de andre. Og vi hører om fylleangst og fravær.

Ifølge en undersøkelse gjennomført av AV-OG-TIL  mener 25 % at det drikkes for mye i jobbsammenheng. Videre svarer mange at de har angret på noe de har sagt etter å ha drukket alkohol i jobbsammenheng, og 2 av 10 har opplevd ubehagelige situasjoner fordi kolleger har vært beruset. I helgen kunne vi i Varden lese om Porsgrunn kommune som er i gang med å lage retningslinjer for alkohol og rus i kommunen. Som mange arbeidsgivere før dem har gjort og gjør, skal Porsgrunn nå lage sin egen ruspolitikk.

Det er anslått at 9 av 10 norske arbeidstakere drikker alkohol. 4 – 5 % drikker mer hver uke enn det Verdens helseorganisasjon anbefaler, og 6 – 7 % har et bekymringsfullt alkoholkonsum. Arbeidslivet skal være en rusfri sone, det er vi enige om. Likevel er det slik at over 40 % av alkoholkonsumet skjer i arbeidsrelaterte situasjoner. Alkoholbruk har blitt en viktig del av arbeidslivet fordi alkohol som oftest spiller en rolle i såkalte arbeidsrelaterte gråsoner. Disse gråsonene består av sosiale situasjoner som både kan knyttes til arbeidsfellesskapet samtidig som de har preg av å være fritid – sosiale arrangementer som lønningspils, sommerfest og julebord, deltakelse på kurs og konferanser, reiser, representasjon osv. Ny teknologi som gjør oss tilgjengelig døgnet rundt medfører også en utvisking av grensene mellom arbeid og fritid.

Økt bruk av alkohol i arbeidslivet fører til økt fravær. I 2011 kostet sykefravær grunnet alkohol 4,1 milliarder kroner! Det anslås at 30 % av korttidsfraværet og 15 % av langtidsfraværet kan være alkoholrelatert. Alle bedrifter, store som små, offentlige og private, bør ha kjøreregler som beskriver virksomhetens holdning til rusmiddelbruk og som kan danne et godt fundament for rusforebyggende arbeid og en god og ivaretakende bedriftskultur. Arbeidslivet er en identitetsbyggende arena, og vi påvirkes av bedriftens alkoholkultur og rusmiddelpolitikk, eller mangel på sådan. Kjørereglene bør beskrive virksomhetens syn på bruk av rusmidler under arbeidet, på arbeidsplassen, i situasjoner som kan relateres til arbeidsfellesskapet og i fritid som kan få konsekvenser for jobben.

Det handler ikke om å forby bruk av alkohol i gråsonesituasjoner eller andre situasjoner relatert til jobben. Det er mulig å anerkjenne de positive sidene ved å drikke sammen med kolleger, samtidig som man reflekterer rundt mulige negative konsekvenser. Det handler om å få et felles språk når det gjelder bekymringer eller mistanker relatert til rus. Det handler om å sette ord på et fortsatt tabubelagt område for å skape trygghet og forutsigbarhet. Og det handler om å vite hvor grensene går og hva konsekvensene kan bli.

I mars inviterer vi til konferanse om nettopp arbeidsliv og rus. Vi har kalt konferansen «Mitt ansvar?», og inviterer ledere, personalansvarlige, HR- og HMS-folk og andre interesserte til en dag med fokus på utfordringer, dilemmaer, barrierer og muligheter knyttet til ledelse og ledelseskultur, ansvarsområder og roller, intern rusmiddelpolitikk og betydningen av å fange opp og håndtere bekymringsfullt rusmiddelbruk så tidlig som mulig. Den er du som har personalansvar for en eller flere, i en stor eller liten virksomhet, privat eller i det offentlige, hjertelig velkommen til å delta på!

den farlige romantiseringenDe siste månedene har jeg kikket på mange boligannonser, og stadig oftere oppdager jeg vinflasker og vinglass som sentrale elementer i prospektene. Ofte har leilighetsfotografen plassert den samme vinflaska i stua, på kjøkkenet og på soverommet.

Landets boligselgere går nye veier for å lokke folk til visning. Eiendomsmeglere og interiørkonsulenter har i lang tid bedt om at pynt og stash fjernes fra vegger og bord, og at nye og moderne møbler bør på plass før interesserte kjøpere skal kikke på drømmeleiligheten. Det bør helst være levende lys og fyr på peisen, men det er en ny trend at flotte vinglass og dyre viner skal settes fram for å skape følelsen av hjemmekos og hygge.

Jeg tror ikke det er så mange som har vinflaskene sine i stua slik boligprospektene gir inntrykk av, og de som eventuelt har vinflaska på soverommet pleier ikke å være så stolte av det. Det nye «vintrikset» virker derfor patetisk – akkurat som det gjør når det lukter hjemmebakt brød på visning.

Isolert sett er ikke vinfokuset til eiendomsmeglerne noe stort samfunnsproblem, men det er et etter min mening et skremmende symbol på den norske romantiseringen av alkohol – og det forteller mye om vårt forhold til vin. Eiendomsmeglerne er nemlig ikke alene om å normalisere og skape et inntrykk av at vin og øl skal være noe hverdagslig, som knyttes tett opp til kos, hygge og status.

Vi ser det i sosiale sammenhenger, vi ser det i arbeidslivet, og vi ser det i mediene. Innholdet i de fleste matbladene handler om vin og om hvilken vin som passer til de ulike matrettene. Avisenes fredags- og lørdagsutgaver preges av vintips og vinspalter, og på Facebook publiserer vi vakre bilder av vinglass og flasker når vi skal vise at vi skal slappe av. Alle likes-ene og kommentarene forsterker inntrykket av at « dette fortjener vi».

Vi liker å se på oss selv som kontinentale, men hvor mange franskmenn gjør det samme? Og hvor mange tyskere legger ut bilde av ølen sin når de sitter på en flyplass? Og kjenner du en italiener som må legge ut bilde av hvitvinsflaska hvis han dupper beina i havet eller sitter på en uterestaurant?

Denne massive romantiseringen bidrar til å ufarliggjøre alkohol, og den gjør det lettere å la seg friste. Jo mer vanlig det blir med vin og øl til alle anledninger, jo lavere blir terskelen for å ta seg noen glass, og jo vanskeligere blir det å stå imot.

De fleste takler omgangen med alkohol, men det er også mange som ikke gjør det. Jeg var én av dem som mistet kontrollen, og jeg vet romantiseringen på mange måter ble min bane og en del av min benektelse. Jeg så på alkohol som noe normalt, og til slutt drakk jeg til alle anledninger. Jeg lukket øynene når avhengigheten tok grep.

Jeg godtar at de fleste drikker, og jeg har ingen problemer med at andre koser seg med vin og øl. Jeg tror heller ikke på et samfunn uten alkohol. Men jeg skulle ønske at vi var litt mer bevisste, og at vi ikke alltid må plassere vinflaskene i sentrum når vi skal ha det koselig.

Den massive romantiseringen ekskluderer mange fra å delta i samfunnet, og den fører til at det blir vanskeligere å takke nei. Dessuten er den et hån mot dem som prøver å ta grep og en provokasjon mot dem som har opplevd alkoholismen på kroppen. Det er ikke alle som forbinder en vinflaske med kos og hygge. Det burde eiendomsmeglere, interiørkonsulenter og andre tenke over.

Lars Kittilsen er tidligere journalist og redaktør i avisa Varden. Han er nå påtroppende kommunikasjonssjef ved Sykehuset Telemark. Det siste året har han fått mye oppmerksomhet etter at han åpent fortalte om sitt alkoholproblem. Hør Lars Kittilsen på vår konferanse om arbeidsliv og rus « Mitt Ansvar» i Larvik i mars!

Hånd i håndTheo elsker pappa. De har det så fint de to når de er sammen et par helger i måneden. Pappa tar han med på fisketur. De går i svømmehallen. Noen ganger slapper de av hjemme – bare de to.
Theo vil bli som pappa når han blir stor.
Men for fire uker siden ble Theos far tatt i en promillekontroll en tidlig formiddag. Theo var med på denne kjøreturen.

Dette er utgangspunktet for at foreldrene til Theo møter hos meg til mekling. Hva med samværsordningen nå? Er det trygt for Theo å besøke pappa?

Det starter som en vanskelig samtale. Rommet blir fylt av på den ene siden sinne, bebreidelse, angst – og på den andre siden forsvar og sinne. Det kommer opp flere bekymringsfulle episoder. Hvor mange øl er det greit å drikke etter at Theo har sovnet? Er det greit at venner kommer på besøk og deler noen flasker vin etter at Theo har lagt seg?

Heldigvis viser det seg at Theos far er en klok mann og en god far. Forsvaret er ikke så bastant. Å være en god forelder innebærer noen ganger at en må innse sine egne svakheter. Noen ganger må omsorgen for barnet gå foran egen stolthet. Noen ganger må en som foreldre gå den ydmyke vei og beklage.

I denne saken fikk vi til en god og trygg løsning. Det som nok gjorde den store forskjellen var at Theos far så at han måtte bruke tid på å bygge opp igjen tillit. Han var villig til at samvær fremover skulle være fri for alkohol og det skulle være mulig å kontrollere.

Theo ville helst ikke snakke med noen om den ekle episoden der politiet nektet pappa å kjøre bil. Han var bare opptatt av å å få besøke pappa igjen. Det ble en god samtale da faren selv snakket med han om hendelsen – og beklaget.

Er du i en liknende situasjon? Har barnet ditt opplevd en eller flere utrygge episoder knyttet til bruk av rus? Min anbefaling er:

– Ta imot hjelp. På Familiekontor eller kommunale familiesenter finner du profesjonelle som kan gå inn som samtalepartnere.

– Snakk med barnet om de vanskelige opplevelsene – ta ansvar og be om unnskyldning.

– Svelg din egen stolthet og gå med på eventuelle kontrolltiltak. Da kan du bevise at du kan skape en trygg situasjon for barnet.

– Hold deg helt unna alkohol eller andre rusmidler under samvær

Obs.
Eksempelet er skrevet noe om for at personene ikke skal kunne kjennes igjen. Jeg bruker noen ganger eksempler fra andre arbeidsforhold enn Borgestadklinikken. Dette er hentet fra min jobb som mekler. Meklingsordningen utøves til vanlig av Familiekontorene, men vi er noen som er engasjert som private meklere av Bufetat.

lite barn_til blogg jan 2015Jeg kjenner at det nesten er noe magisk, i alle fall noe veldig godt, med et nytt år. Nytt år gir nye muligheter. Nytt år roper ut noe optimistisk. Jeg kan starte med blanke ark. Jeg kan ta nye grep og enda bedre styring over eget liv. Det er opp til meg. Jeg kan hvis jeg vil.

 

Aviser, blader, facebook – ja alle medier er fylt med overskrifter om nyttårsforsetter, nye muligheter og nøkler til hvordan vi kan endre innholdet i livet vårt til noe bedre. Jeg tror på masse av dette. Jeg tror at jeg selv har nøkkelen (eller kan finne den) til hvordan jeg kan gjøre mitt liv så godt som mulig. Men jeg klarer det ikke alene. Jeg trenger mennesker rundt meg som jeg er trygg på og som jeg kan vise min sårbarhet overfor. Mennesker som heier på meg når det går bra og løfter meg opp når jeg faller. Mennesker som har tro på meg og som hvisker eller roper at jeg får nye muligheter.

 

Derfor har jeg i inngangen til dette året tenkt på alle de som kjenner på en maktesløshet og opplever at det ikke finnes nye muligheter. Jeg tenker særlig på barna som er prisgitt de voksne de har rundt seg. I Norge bor det mer enn 1 million barn og unge under 18 år. I fjor mottok 50.000 barn hjelpetiltak fra barnevernet. Den største delen av barna mottar hjelp på grunn av vansker knyttet til foreldres omsorg. Vi vet at barnefattigdommen har økt de siste årene. Vi vet at det gjennomsnittlig er barn i hver skoleklasse som rapporterer om at de har vært vitne til vold mot en av foreldrene sine, eller utsatt for vold selv. Og det er 450.000 norske barn som har foreldre med rus- eller psykiske problemer. Hvilke nye muligheter får disse barna i 2015? Hva slags nyttårsforsetter og ønsker har de – som vil bli oppfylt?

 

I desember ble kampanjen «Aldri mer Christoffer» lansert på digitale skjermer i alle de store norske byene i Norge, i tillegg til plakatmontre spredt over landet. Hensikten er å minne alle som passerer om at barns rett til trygg oppvekst er det viktigste vi kan bidra med, uansett posisjon vi har. Alle barn trenger voksne som skaper trygge rammer og en fremtidstro for dem. Barn som lever i risikofylte omsorgssituasjoner vil ofte ha behov for hjelp utover det foreldrene kan tilby. De vil ha behov for støtte, oppmuntring og heiarop fra flere voksne, og kanskje over lengre tid. Derfor: Tenk om alle voksne i Norge hadde et felles nyttårsforsett om å bidra til at et barn vi har i nærheten av oss skal få et nytt år med nye muligheter. Tenk om vi kunne heie på hverandre for å nå det målet. Det er opp til oss. Vi kan hvis vi vil! Godt nytt år!

Følg meg

Få nye innlegg levert til din innboks.

Bli med 163 andre følgere

%d bloggers like this: