Feeds:
Innlegg
Kommentarer
Illustrasjonsfoto

Illustrasjonsfoto

Jeg møtte Tuva på avdeling for gravide som er innlagt på tvang. Hun var gravid med sitt andre barn. Hun kom til avdelingen sammen med politi og ruskonsulent og var da åtte uker gravid. Hun var den magre, ustelte og sinte Tuva ved dette første møte. Hun var blitt tatt brått ut av et hjem i kaos, fra en samboer som var ruset og sint.

Seks uker senere var det en annen side Tuva viste i samtalene på kontoret mitt. Da hadde Fylkesnemnda fastslått at hun måtte innstille seg på å bli i avdelingen frem til fødsel. Rusen var trappet ned, andre følelser enn sinne kom gradvis til syne. Sorgen over å ha skadet Mina, hennes første barn, var det hun hadde behov for å snakke mye om. Mina, åtte år, som flyttet til fosterforeldre et år gammel. Lille Mina som ikke er som andre åtteåringer. Hun har flotte fosterforeldre og avlastningsforeldre. Hun har et eget opplegg i skolen. Hun er mye på sykehus, og hun er ensom blant jevnaldrende. Det er fastslått at hun ble påført store skader i svangerskapet fordi Tuva på den tiden hadde et meget alvorlig rusproblem. Hun hadde ikke mulighet til å ta kontroll over rusen. Den gangen var det ingen i hjelpeapparatet som tok ansvar heller.

Tuva forteller: «Samboeren min og jeg flyttet til en ny kommune da vi skjønte at vi var gravide. Vi ville så gjerne starte på nytt. Vi ville så gjerne bli gode foreldre. Jeg la alle kortene på bordet til både lege og jordmor. Jeg sa vi var rusmisbrukere. Vi ville ha hjelp. Jeg fikk mye ros. De roste meg fordi jeg var så åpen. Så fikk jeg timer til ruskontroll to ganger i uken. De roste meg fordi de så av prøvene at jeg ruste meg mindre. Ingen fulgte opp at jeg droppet mange av kontrollene. Ingen kontrollerte samboeren min. Ingen så det kaotiske hjemmet vi hadde. Ingen spurte om vi hadde penger til vogn – for eksempel. Det er dyrt å ruse seg. Ruskonsulenten så vi ingen ting til. Jeg vet ikke om den kommunen hadde noe sånt. Det måtte gå galt. Jeg må leve med den sorgen. Men hva med mine offentlige hjelpere. Har de lært noe? De ser jo ikke Mina. Hun bor i en annen kommune nå.»

Vi hadde et godt samarbeid med Tuva om hennes andre svangerskap. Hun fødte en sønn, Teodor, til termin. Han er to år nå, og så langt en kan vurdere til nå så er han et friskt barn. I andre svangerskap bodde Tuva i en kommune med gode rutiner og god oppfølging av gravide med spesielle behov. Dessverre så erfarer jeg altfor ofte det motsatte. Jeg foreleser jevnlig om dette tema. Når jeg stiller spørsmålet til helsearbeidere: «Hvem melder du fra til når du samarbeider med gravid som ruser seg» – så er det et fåtall som kan svare riktig på dette. Det er tatt inn i både Lov om helsepersonell og flere andre lover at helsepersonell og andre har plikt til å melde fra til helse- og omsorgstjenesten hvis de kjenner til gravid som ruser seg på en slik måte at barnet kan ta skade (Lov om helsepersonell §32). Denne plikten er uavhengig av taushetsplikt. Nå er det mye forvirring rundt om i kommunen hvem i helse- og omsorgstjenesten en skal melde til. Mange kommuner mangler rutiner, og i de kommunene der det er gode rutiner er det ofte ikke kjent blant aktuelt helsepersonell.

Tuvas sorg over å ha skadet eget barn er blandet med mye skamfølelse. Kanskje er det noen innenfor «det offentlige» som burde vært med og dele denne skamfølelsen.

jente _med lite smil_ illubilde webMarit tenker på det hver dag. Hun mistet broren sin for litt siden. Hvorfor måtte han dø? Hun går nedover gaten i hjembyen og kjenner på savnet og sårheten. Da ser hun en bekjent komme mot henne, hvorpå vedkommende plutselig skrår over veien og forsvinner ut av synsfeltet hennes. Marit kjenner det i magen. Det er ikke første gangen folk forsvinner vekk når de ser henne. Det har vært mange meldinger og kondolanser på facebook. Men i det virkelige livet? Hun skulle så ønske de ville møte henne. Det aller verste er når folk bevisst viker unna. De behøver ikke si så mye. Bare ikke vik unna…

Kjenner du deg igjen? Har du opplevd at folk går omveier for å slippe å snakke med deg om noe som kan være ubehagelig? Eller kanskje er du en som har skrådd over gaten selv, fordi du ikke har funnet ord. Fordi møtet foran deg ville bli for vanskelig.

Møter med unge mennesker som forteller at de har vokst opp i et hjem med foreldre som har rusmiddelproblemer, er sterke historier å ta innover seg. Fortellingen om hvordan 8 – åringen måtte passe på lillebror. Hvordan de to krøp sammen under dyna nattestid, fordi voksne glemte tiden, glemte å lage kveldsmat og glemte at de hadde barn. Fortellinger fra barn som sier de ikke kunne være med på fritidsaktiviteter, fordi foreldrene ikke fulgte opp og ikke kunne kjøre. Barn som ikke blir bedt i bursdag til andre, fordi de ikke selv har invitert til barnebursdag. Det er tøft å høre på undringen i stemmen til en ung voksen som sier: «Noen må jo ha sett og visst»? Det sterkeste å ta innover seg er at disse barna bor i en by, en bygd, et nabolag. De går i barnehager og skoler. Og likevel bærer de på hemmeligheter om hjemmesituasjonen som er alt for store og tunge å bære på alene. De bærer det alene fordi vi voksne «skrår over gaten» og unngår de ubehagelige spørsmålene og samtalene.

Vi gremmes over historier som kommer frem i media om vold, overgrep og omsorgssvikt overfor barn. Vi prøver å forklare og forsvare, og plassere ansvar og skyld. Men hvor var vi før sakene kom i media? Har vi ikke alle et samfunnsansvar? Det er alt for mange barn som hver dag forsøker på sitt vis å synliggjøre et ønske om en samtale med deg som voksen. Barn som viser ulike tegn og symptomer. Barn som sier en setning og håper at du skal spørre videre. Barn som går med en kontinuerlig klump i magen. Jeg kommer aldri til å glemme skolebuss-sjåføren som tok videreutdanning i pedagogikk og veiledning. Han sa: «Du skulle bare visst hvor mange barn jeg ser hver dag som ikke har det bra. Det skal så lite til for å komme i samtale med dem og vise at jeg bryr meg. For det gjør jeg.» Han ville bli enda bedre i sitt møte med barn.

Jeg har bestemt meg for ikke å være den som skrår over veien når jeg møter en jeg kjenner som er i en livskrise. Og jeg vil heller ikke vike unna når et barn har det vanskelig. Kanskje vil jeg kjenne på egen udugelighet i enkelte møter. Kanskje vil jeg mangle ord og føle et ubehag. Men jeg vet at det er verre for meg å høre setningen: «Alle visste det, men ingen gjorde noe» – enten det kommer fra et barn, en ungdom eller en voksen.

Hva velger du?

 

Vi vet mye i dag om hvordan barns utvikling rammes av vanskelige oppvekstvilkår. Bunken av studier som bekrefter det samme vokser stadig, kunnskapen er godt dokumentert. Vold, overgrep, omsorgssvikt, fattigdom, rus- og psykiske lidelser hos foreldre gir økt risiko for svekket psykisk og fysisk helse gjennom hele livet for barna. Noe som igjen medfører risiko for manglende utdanning, arbeidsløshet, kriminalitet og fattigdom. Dette rammer barna og dermed hele samfunnet. Som samfunn er det avgjørende at vi bruker nødvendige ressurser på denne utfordringen, både i form av økonomi og kompetanse.

Mange kommuner etablerer gode lavterskeltilbud for barn, ungdom og deres familier. Både i spesialisthelsetjeneste og kommune satses det mer på tverrfaglig arbeid. Mye bra arbeid gjøres. De gode frivillige tiltakene når imidlertid ikke alltid de barna som trenger det mest. I de vanskeligste og mest krevende situasjonen må vi stole på at en melding til barneverntjenesten utgjør en avgjørende forskjell for barna det gjelder. Utfordringen barneverntjenesten da står i kan være svært krevende og konfliktfylt, samtidig som gode tiltak er avgjørende for barnet og familien.

De ansatte i barneverntjenesten har en krevende jobb. Det skal gjøres gode vurderinger av ofte svært sammensatte vansker både hos barn og voksne. Kontakt, samspill og tilknytning skal kartlegges. Gode relasjoner og effektive tiltak for endring skal etableres i en situasjon der et høyt konfliktnivå ikke er uvanlig. Samtidig skal og må ofte makt og kontroll utøves. Dette krever bred og sammensatt kompetanse. Denne svært krevende oppgaven overlater vi utrolig nok til en enkelt yrkesgruppe.

Mange dyktige barnevernspedagoger og sosionomer gjør en stor innsats, ofte med begrensede ressurser. Skal vi gjøre den investeringen barna og samfunnet trenger må vi imidlertid ha en tjeneste med gode ressurser i form av et tverrfaglig personale. Ved siden av sosionomer og barnevernspedagoger trenger vi leger, helsesøstre, jordmødre, psykologer, jurister og pedagoger inn i barnevernet. Vi trenger også utvikling av kompetanse, og utvikling av gode videre- og spesialistutdanninger.

Når tiltak lykkes og foreldre og barn opplever en positiv utvikling, erfarer noen foreldre i dag at barneverntjenesten må avslutte tiltakene, fordi de ikke har ressurser til å følge opp familier der «alt går bra». Da må det «gå dårlig» igjen før vi kan melde på nytt. Vi opplever blant annet at familier der foreldre har vært til rusbehandling ikke får den langvarige støtte og hjelp de trenger og ønsker i kommunen i etterkant. Etter at både familien og samfunnet har investert i et års rusbehandling i spesialisthelsetjenesten er dette både opprørende og urimelig. Risikoen for ny rusbruk øker, sammen med risikoen for omsorgssvikt, overgrep og omsorgsovertakelse. Dette er ikke god hjelp for familiene. Skal vi arbeide evidensbasert må vi ha ressurser til at utsatte barn og foreldre ved behov kan følges gjennom hele barndommen.

Sårbare barn og deres familier venter på gode tiltak her i landet. Noen familier opplever mangelfull oppfølging. Gode tiltak avsluttes grunnet ressursmangel. Når vi ikke bruker all den kunnskapen, den tverrfaglige kompetansen og de ressursene som trengs, er det å svikte de minste som trenger det mest. Å skape bedre tiltak er livsviktig!

Guro Brekke er psykologspesialist og fagsjef ved Borgestadklinikken Blå Kors Sør.

Group Shot Of TeenagersBarn lærer tidlig at det er forskjell på folk. Det er forskjell på foreldre. Det er forskjell på nærmiljø. Det er forskjell på barnehager og skoler, og det er forskjell på fritidsarenaer. Enkelt og greit – det er forskjell på fattig og rik. En forskjell som blir stadig større, og som får stadig større konsekvenser. De dårligst stilte er fortsatt de som kommer dårligst ut. Alltid!

Vi liker å tro at i Norge er alt mulig. Alle kan bli alt, hvis de bare er villige til å jobbe hardt for det. Et slags USA i miniatyr, hvor det bare er egen innsats som bestemmer om du lykkes eller ikke, og dermed hvem og hva du blir her i livet. At vi har systemer som fanger opp og avhjelper skjevheter.

Virkeligheten er slik at er du født fattig, forblir du mest sannsynlig fattig. Er du født rik blir du ikke bare rik, du blir sannsynligvis enda rikere fordi arva penger, «gamle penger», vokser fortere enn «de nye». Har foreldrene dine en høyere utdanning, vil du sannsynligvis også ta det. Jeg trenger vel ikke å fortsette..

Etter hvert vet vi mye om hvilke konsekvenser den sosiale ulikheten får. Vi snakker om fysisk og psykisk helse, vi snakker om utdanning, bruk av rusmidler, kriminalitet og andre regelbrudd.

En dansk doktorgrad konkluderer med at barn fra fattige familier i større grad blir snakket til i barnehagen. Mens de andre barna blir snakket med. Det er et hav av forskjell å bli snakket til og å bli snakket med – prøv selv!

En annen undersøkelse viser at barn av foreldre med høy økonomisk status har opp mot fire ganger så høyt ordforråd som barn av sosialklienter. Dette er noen ubehagelige funn. Forskjellene sementeres fra barnsben av.

På klinikken hos oss forteller de som har jobbet der lenge at noe av det verste er når de får barna til tidligere pasienter i behandling. 20 til 30 år etterpå. Beviset på at man ikke klarte å skjerme barna. Beviset på at problemene går i arv. Den onde sirkelen er så vanskelig å bryte. Rusmisbruket påvirker så sterkt de familiene det rammer. Omsorgen og barneblikket blir så lett borte når rusen tar overhånd, med alt det medfører for et sårbart lite barn.

Barn som fødes med abstinens har et ganske annet utgangspunkt her i livet. Barn som ligger våkne om nettene fordi foreldrene krangler og slåss så mye og så høyt at det er umulig å sove likeså. Mange barn er fysisk til stede på skolen hver eneste dag, men har ikke sjans til å konsentrere seg om fag, fordi hodet er fullt av hva som venter når de kommer hjem.

Det er disse barna – disse foreldrene – disse familiene vi må hjelpe. Og for meg er svaret krystallklart: vi må ha et familie- og generasjonsperspektiv i ALT vi gjør. Vi må både hjelpe enkeltindividet som trenger hjelp og behandling, og vi må se hele familien og nettverket rundt. Barna må ha et særskilt fokus. Først da kan vi, i hvert fall litt på vei, kanskje stanse noen av disse generasjonsoverføringene og starte noen nye gode sirkler.

 

hjerte-spar_illustrasjonDet ser for oss ut som om utviklingen av spillpolitikken i Norge er i ferd med å komme ut av kontroll med stadig lansering- og planlegging av nye pengespill. Vi er mange, både pasienter med alvorlig pengespillavhengighet og fagfolk i spesialisthelsetjenesten, som ikke ønsker en slik utvikling. Vi er bekymret for hvor fort og uforbeholdent dette skjer.

 

Det uforbeholdne ropet etter flere penger fra spillemidler er bekymringsfullt. Noen må betale disse pengene! De som betaler mest er de som har dårligst råd. Det får store personlige konsekvenser for alle berørte. Og det får konsekvenser for arbeidsplassene deres og for hele samfunnsøkonomien.

 

Som behandler i spesialisthelsetjenesten kjenner jeg til flere personlige og tragiske historier om de pengespilleavhengige og om hvordan problemspillet ødelegger livet, ikke bare for spilleren selv, men også for ektefelle, foreldre, søsken og barn.

 

Lotteritilsynets nye befolkningsundersøkelse om omfang av penge- og dataspillproblemer i Norge  viser at det er 400 000 personer som på et eller annet nivå spiller på en problemfylt måte. Rundt hver problemspiller står det en fortvilet og rådvill familie som er berørt i en slik grad at hele livssituasjonen deres er preget av det. Vi kan anslagsvis snakke om opp mot en million mennesker som er berørt av problemspill i en eller annen grad!

 

Akan – kompetansesenter for arbeidslivet, peker på at arbeidslivet ser pengespill blant ansatte som et alvorlig sikkerhetsproblem som påvirker folks arbeidsevne, tapt konsentrasjon, sykefravær og totale livssituasjon. Akan opplever at arbeidslivet er svært opptatt av dette og at det er et utømmelig behov for informasjon.

 

I et møte med Kulturministeren i forrige uke tok jeg opp dette, sammen med brukerorganisasjonen for pårørende, Spilleavhengighet-Norge, Blå Kors og interesseorganisasjonen Actis. Vi pekte der på det vi mener er en flodbølge av nye pengespill og spillmuligheter som kommer inn over oss. Dette gjelder både fra de norske spilltilbyderne som driver lovlig og fra de utenlandske nettspillselskapene.

 

Allerede før innføring av Eurojackpot og Norsk Tippings nye Instaspill på mobile enheter var vi bekymret for utviklingen. Vi er ikke mindre bekymret nå med over 60 nye Instaspill, som bare er et tastetrykk unna med mulighet for å spille fra klokka 07.00 til klokka 03.00 og en tapsgrense på kr. 10 000,- pr. måned. Forskning om pengespill sier entydig at økt tilgang til spill fører til mer avhengighet!

 

Spilltilbudet og reklamen for pengespill er alle steds nærværende og er blitt en større del av dagliglivet som påvirker hele familien og i særdeleshet barn- og unges oppvekstvilkår. Vi nøler ikke med å si at det nå er på vei til å bli et alvorlig folkehelseproblem.

 

Lotteritilsynets befolkningsundersøkelse hadde som et av sine hovedfunn at de med pengespillproblemer føler seg påvirket av reklame og spiller med høyere innsats etter å ha vært eksponert for denne. Fra den svenske forskeren Per Binde pekes det på at reklamen gir impulser til å spille og forverrer spilleproblem.

 

Det er nå sendt ut et forslag fra Kulturdepartementet om å innføre poker-NM med landsdekkende regionale kvalifiseringsturneringer og tillate private pokerlag. Slik vi ser det, vil de regionale kvalifiseringsturneringene kunne fungere som rekrutterings- og treningsarena for pokerspillere. Poker har vært forbudt i Norge av skadereduksjonshensyn. Poker er et spill med stort potensiale for problemspill og avhengighetsutvikling.

 

At poker har vært forbudt har hatt en beskyttende funksjon for befolkningen. Den svenske forskeren Frida Frøberg viser at barn som vokser opp hos foreldre som spiller mye pengespill og hvor det er stort fokus på dette, har større sannsynlighet enn andre barn for å utvikle pengespillproblemer selv. Det bekymrer oss at Barne- likestillings- og inkluderingsdepartementet i sitt høringssvar til forslaget om poker –NM og private pokerlag ikke har noen innsigelser til forslaget. Vi ville forvente at de, som oss, er opptatt av barn- og unges oppvekstvilkår.

 

Kulturministeren som har ansvar for spillpolitikken har tidligere pekt på at vi må se på, det hun kaller «mulighetsrommet» for utvikling av pengespillpolitikken. Hun ønsker å opprette stadig nye pengespill for å kanalisere spillerne hjem fra utenlandske nettspill til Norsk Tipping slik at overskuddet kan gå til ideelle formål i Norge som idrett og kultur. Her trengs utvilsomt en motstemme, her trengs et varsku! Pengespillavhengige pasienter sier det daglig: «Kan ikke du si i fra? Vi vil ikke ha flere pengespill og mer reklame! Vi vil ha fred»

 

FASD kampanjebilde 9.9.14

FASD kampanjebilde 9.9.14

Mitt navn er Lena. Min mor drakk alkohol frem til hun var i fjerde måneden da hun var gravid med meg. Jeg ble fødd med en livslang skade på min kropp og hjerne. Jeg har Føtalt Alkohol Syndrom; som ofte bare kalles for FAS. I dag er det 9. september og den internasjonale FAS – dagen. Mitt håp for denne dagen er at alle skal få mer kunnskap om hvordan alkohol skader et foster og hvordan det er å ha en alkoholrelatert skade, og at det ikke er noe skamfullt!
Jeg synes det er viktig med åpenhet.

Jeg var født med hjertefeil, som trengte mange operasjoner, klumpfot, og deformerte fingre på 3.og 4. ledd på begge hender.
Min skade på hjernen førte til lærevansker, problemer med matematikk, og andre ting som jeg strever med hver dag. Jeg vokste opp i fosterhjem fra jeg var ca 1 og et halvt år gammel. Jeg har normal IQ, men strevde i skolen med oppmerksomhet, læring, og å fokusere i klassen.

I dag er jeg voksen og er selv blitt mamma. Og være alenemor er ikke lett for noen, men å være alenemor når du har FAS er tøft. Det kan for eksempel være vanskelig å hjelpe barnet mitt med lekser. Spesielt matematikk og engelsk, og grammatikk. Men skolen tilbyr leksehjelp, og har bra samarbeid med dem. Det kan også være vanskelig å sette grenser, og stå ved dem. Jeg har hjemmehjelp 2 timer i uken og besøk fra psykisk helse-tjenesten i kommunen der jeg bor, 2 timer i uken. Det er en støtte.

FAS gjør også at det er vanskelig for meg å huske og planlegge. Jeg prøver forskjellig selvhjelpsteknikker, så som bilder med tekst til. Det er mye som skal huskes! Jeg får også noe veiledning i det å være mamma, men trenger en del hjelp i hverdagen. Den beste hjelpen er å selv få være med å gjøre ting, ikke at ting blir gjort for meg.

Det er den internasjonale FAS dagen og jeg er opptatt av at gravide kvinner får kunnskap om farene med å drikke, og at 0- toleranse er viktig når en er gravid.

Det er ikke noen skam å ha FAS, vi er like mye verd som andre barn! Jeg vet at min mor ikke skadet meg med viten og vilje, hun var svært lei seg. På tross av skadene og mye strev, har jeg tross alt et godt liv.

___________________

Over hele verden markeres den internasjonale FAS-dagen i dag. Vi bidrar på vår måte gjennom dette blogginnlegget av Lena. Å drikke alkohol i svangerskapet kan føre til livslange skader, som hun beskriver her. Det er et tankekors at skadene fullt ut kan forebygges, ved ikke å drikke alkohol i svangerskapet. Forskning viser at en ikke kan angi en sikker nedre grense for hvor mye alkohol som skal til før det skader barnet, derfor anbefaler norske helsemyndigheter gravide og de som planlegger graviditet og holde seg helt unna alkohol.

Mer informasjon om FASD på våre nettsider.
Mer informasjon om FASD-kampanjen 9-9.

Mother Holding ChildDet er snart fire år siden jeg møtte Thea første gang. Den gangen trakk jeg raskt en alvorlig konklusjon: Thea kan ikke få omsorg for jenta hun skal føde om seks måneder. Hun må få hjelp til å forstå at det beste for Aurora, som hun allerede hadde kalt henne, er at hun får vokse opp i et adoptivhjem.

Thea var da 22 år. Hun var i utgangspunktet ei ressurssterk jente fra en helt vanlig familie. Hun var typen som likte å prøve grenser. Hun prøvde rus allerede fra 12 års alder. Et par år etter  hadde rusen tatt styringen på livet hennes. De siste fem årene hadde hun i hovedsak bodd på forskjellige institusjoner.

Det var enkelt å konkludere i forhold til alvoret av rusproblemet hennes. Men når det gjelder Theas omsorgsevne tok jeg grundig feil.
Jeg var så heldig at jeg traff henne igjen i sommer, Thea og Aurora, i deres hjem.
Dette møtet ble så annerledes enn de vi hadde for fire år siden. Nå var vi i et hyggelig hjem. Det var et hjem som rommet et barn på en god måte. Lekene hadde sin faste plass, men det var rom for å leke. Bildene av Aurora preget veggene. Det var en god orden. Ingenting minnet om hybelen preget av kaos hvor jeg hadde møtt Thea tidligere. Ingen ting minnet om rusen.

Nå var rollene snudd. Nå var jeg ikke lenger behandleren som hadde en masse bekymringer knyttet til Theas omsorgsevne. Jeg var ikke den som måtte påpeke utfordringene.Nå var Thea den som delte sin livsvisdom. Jeg var den som lyttet, lot meg berøre, lot meg imponere. Jeg lærte mye av det møtet. Men jeg ble også veldig skuffet over den manglende oppfølging hun hadde fått av de i kommunen som skal være hjelperne.

Slik vurderte hun det selv:
Jeg fikk veldig god hjelp på den avdelingen jeg var når jeg var gravid. Etter det måtte jeg være på et barne – og familiesenter for å få vurdert om omsorgsevnen min var god nok. Det var et opphold jeg gruet for, men også der fikk jeg god hjelp. Vi samarbeidet godt, og de anbefalte en god plan for meg og Aurora etter utskrivelse.
Men etter det var det slutt. Ingen av anbefalingene er fulgt opp. Jeg fikk noen samtaler med barnevernskonsulent noen måneder, men da hun ble sykemeldt falt det bort. Jeg har søkt bup og fått avslag. Jeg har ringt barnevern, men de sier det er så mange i min situasjon, og jeg klarer meg jo så godt.

Jeg har heldigvis familien. Jeg har en mor og en far som støtter meg.
Men aller mest må jeg stole på meg selv. Jeg har innsett at skal jeg klare meg må jeg innse at jeg er rusavhengig. Jeg må ikke bruke noe rus – heller ikke alkohol.

Men jeg har mye bekymringer jeg går alene med, som ikke er så lett å dele med familien. Jeg synes Aurora er ukonsentrert. Er det min skyld fordi jeg ruset meg tidlig i svangerskapet? Jeg trenger noen å snakke med når angsten melder seg og jeg vet at jeg ikke kan dempe den med rus. Jeg trenger en profesjonell som kan gi meg råd om hvordan jeg kan snakke med Aurora om pappaen som vi kan møte rusa på gata her. Når jeg henvender meg til barnevern eller andre er det ingen som setter seg skikkelig inn i saken min. Ingen leser rapporten fra Barne- og familiesenteret.

Thea er en god mor nå. Hun har innsett sin avhengighet – og holder seg unna all form for rus. Men hun har mange utfordringer andre ikke har.  Det er skjørt. Det må være rom i hjelpeapparatet vårt også for disse som trenger oppfølging over tid. Statistikken over avsluttede saker må ikke styre de faglige vurderingene. Noen må ta ansvar for gode og koordinerte tiltakskjeder også for de som må leve med utfordringene som avhengigheten medfører over lang, lang tid.

Følg

Få nye innlegg levert til din innboks.

Bli med 159 andre følgere