Feeds:
Innlegg
Kommentarer

illustrasjon_ ung jente«Jeg hadde et håp om at noen skulle finne meg. Ikke for å ta meg vekk fra mamma og pappa, men for å få ting til å endre seg», sier Ida, som vokste opp med vold og rusmisbruk fra mamma og overgrep fra stefar.

Hver dag er det barn i Norge som skulle ønske de ble sett av andre mennesker. Noen av disse barna lever med foreldre som prioriterer rusbruk alt for høyt. Foreldres misbruk av rusmidler blir også et problem for barna. Barna mister den oppmuntring og støtte som foreldre normalt skal vise sine barn. Og mange går rundt og får heller ikke den støtten og ivaretagelsen av andre. Hverken i barnehagen, skolen eller i nabolaget.

«Det er lett å tenke at alle må ha skjønt at noe var galt hos oss, men det var ingen som grep inn. Jeg vokste opp i byens beste strøk, med foreldre med høy utdanning og status. Vi holdt fasaden. Og mamma hadde en unik evne til å snakke ting til sin favør», forteller Ida videre. «I mitt tilfelle var det mange tegn som burde vært plukket opp av skole og helsevesen, men det skjedde ikke. I lojalitet til mamma og pappa prøvde jeg å skjule hvordan vi hadde det. Hadde noen spurt meg rett ut, ville jeg ikke fortalt hvordan jeg hadde det hjemme.»

Kompetansenettverket Barns Beste arrangerte i mai en konferanse om barn som pårørende. Der forklarte psykolog Atle Dyregrov at det er mange grunner til at barn tier:

  • Det er for smertefullt for barn å snakke
  • Barn mangler ord og begreper
  • Følelser og tanker er motstridende
  • Barn føler skyld, skam og forvirring
  • De er redde for ikke å bli hørt
  • De er redde for å miste kontroll
  • Barn trenger tid for å bygge opp tillit
  • Det er allerede noen de snakker med

Barn ønsker å bli sett, selv om de skjuler det som er vanskelig! Derfor har Blå Kors i samarbeid med oss på KoRus – sør, Kompasset og organisasjonen BAR utviklet prosjektet «Jeg ser». Det er en nettside, facebookside og ulike kampanjer som setter fokus på hvordan vi som medmennesker bør se og bry oss om barn. I en undersøkelse gjennomført av Blå Kors våren 2014, sier 64 % av befolkningen som er spurt at de har vært bekymret for et barn, mens kun 18% har gjort noe som barnet selv opplever som en omsorgshandling.

Nå går vi ferien i møte med lange og late dager. Med glede og feriehygge. Og likevel – ukentlig dukker det opp overskrifter om barn som gruer seg til sommerferien av ulike grunner. For mange barn kan sommerferien bli et mareritt med fulle, rusa eller voldelige foreldre. «Vi får med jevne mellomrom bekymringsmeldinger om barn som vandrer alene rundt i «syden», mens foreldrene er på fylla», sa Monica Brunner, leder i Alarmtelefonen for barn og unge til Dagbladet i 2012. Og det er nok ikke andreledes i 2014- dessverre.

Griper du inn mot foreldre på fylla? «Ikke ta på skylapper, men ta bekymringen på alvor. Barna trenger det. En fin grunnregel er at dersom du ikke ville latt dine unger være hos disse foreldrene, så er det et faresignal», sier Kristin Haugvalstad barnevernspedagog ved Gauselskogen behandling og rehabiliteringsenhet (kilde: Familieverden)

Min oppfordring til deg denne sommeren: Ikke ha på skylapper når du ser barn som ikke har det bra. Si heller «JEG SER!» – og gjør noe!

(Sitatene fra Ida er hentet fra nettsiden til Jeg ser)

Sommerfest

En gang i året innbyr vi til sommerfest for de som har vært på avdelingen for gravide som er innlagt på tvang. For et, to – eller flere år siden kom de til avdelingen fulgt av ruskonsulenten, noen av politi. Oppholdet startet med avgiftning bak låste dører, av den vordende mamma, og av barnet i magen.

Det er et veldig spesielt liv som leves på Skjermet enhet for gravide.
Vi kommer så tett. Vi er tvunget til å dele så mye.

Vi deler angsten og sorgen.
Angsten for om rusen kan ha skadet barnet?
Hva skjer med kjæresten min mens jeg er her, hvorfor kommer han ikke?
Hva vil barnevernet si – vil jeg få lov til å være mamma på heltid? Sorgen når barnevernet henter babyen til henne vi har blitt så godt kjent med.

Men vi deler også håpet og styrken. Vi deler målet om å skape et trygt hjem for barnet i magen.

I dag er det tid for å dele seire.

I dag kommer de etter invitasjon. De kommer av egen vilje.

I dag kommer Merete med lille Sophie, og samboeren Max.
I dag kommer Eline og lille Ruben.
I dag kommer Camilla med to barn.
I dag kommer Emma med ny kjæreste, og Maria på fire.

I dag kommer de som er mødre på heltid. I dag kommer de små vellykkede familiene. I dag kommer de som har klart det.

I dag er det tid for de lange klemmene.

I dag er det tid for å bli berørt. Vi hører at Lena, som har jobbet her lenge skjelver i stemmen når hun skal ønske velkommen. Jeg svelger, og kjenner at kinnet blir vått. Jeg ser på Kari, og ser at det er lov å la tårene komme.
I dag er det tid for gledestårer – de berørte tårene.

I dag er det tid for å dele gleder. Tone foreteller om mammaen som ikke lenger bruker alle krefter på henne. – Tenk – mamma gjør karriere. Nå vet hun at jeg klarer meg selv. Nå kan hun være en helt vanlig mor og mormor. Nå vet hun at barna mine har det bra.

I dag er det tid for å skryte. Nina har tatt allmennfag med beste karakterer og starter på Høgskole til høsten. Merethe og Max er begge i gang med helsefagutdannelse.

Vi deler skrytebilder på mobilene. Her er den flotte familien i bunad på 17.mai. Her er mor og far på fisketur med lille Ruben. Her er Camilla i den nye leiligheten som hun eier selv.

Noen lavmelte samtaler handler om de som ikke er her. Er det noen som vet noe om Esther? Det går ikke så bra.
Men i dag deler vi seirene.

Det er mange gode ting som har virket sammen. Det er sterke kvinner som har stått og fremdeles står i vanskelige valg. Det er en kjæreste som ikke ruser seg. Det er en mor og en far som hjelper til og bryr seg. Det er barnevernsarbeideren som har vært stabil gjennom fire år. Det er ruskonsulenten som har forstått utfordringene. Det er helsesøster som gir gode råd og sender videre til spesialist. Det er de nye venninne som har barn på samme alder.

Vi er glad for at tiden på avdelingen hadde betydning – de lange vanskelige samtalene – grensene som ble satt – alt som ble delt.

I dag vil vi bare nyte – det nytter!

newborn-baby-on-hand_90311-800x600Utgangspunktet for denne tittelen, og for tankene under, er en kronikk i en avis i regionen i mai 2014.

Kronikkforfatteren er en politiker med en bekymring for at antallet omsorgssaker i regi av barnevernet øker i kommunen. Men innfallsvinkelen er «overgrep mot familien», mer enn en bekymring for at flere barn har behov for hjelp, eller en glede over at flere hjelpetrengende barn oppdages og får hjelp. Kronikken er skrevet fra et politisk parti som hevder å være opptatt av individet mot systemet, men akkurat når det gjelder synet på barnevernssaker snus det hele opp ned: Politikeren er mer opptatt av systemet «familien» enn enkeltindividet «barnet».  Det siste nevner jeg bare som et eksempel på at politikerforståelser ikke nødvendigvis henger helt sammen.

Jeg har ikke forutsetninger for å si om antall omsorgsovertakelser er for mange i denne kommunen. Det har egentlig heller ikke politikeren, men mens politikere kan synse, skal jeg være forsiktig med å gjøre det samme. Og politikeren tar jo opp en problemstilling vi hele tiden må ha et øye på; grenseoppgangene mellom individ, familie og storsamfunn. Grensene mellom selvråderett, utviklingsmuligheter og samfunnsbegrensninger kan aldri skrives i stein, men må være gjenstand for en løpende og dynamisk diskusjon. Og balansen mellom omsorgsovertakelse og andre tiltak må hele tiden vurderes kritisk. Det er altså politikerforståelsen jeg reagerer på, ikke at hun tar problemstillingen opp.

Jeg siterer fra kronikken:

…. samt at det ikke fins dokumentasjon på at barn plassert i fosterhjem senere enn femårsalderen klarer seg bedre enn barn som blir værende, selv i risikohjem. Dette vet også barnevernet. Derfor foretar de omsorgsovertakelser tidlig, slik at man i mindre grad får anledning til å prøve ut tiltak som kan hjelpe den biologiske familien.

Dette er et eksempel på det jeg kaller politikerforståelse. Tidlig omsorgsovertakelse skjer jo nettopp i situasjoner der barnet er i umiddelbart behov for skjerming mot uholdbare oppvekstvilkår. En insinuasjon om at barnevernet velger omsorgsovertakelse for å unngå tiltak i den biologiske familien blir urimelig. Men en tidlig omsorgsovertakelse vil selvfølgelig bety færre prøvetiltak på andre løsninger. Men når politikeren kobler dette opp mot en grense for når omsorgsovertakelse ikke lenger gir gode resultater, blir dette helt absurd. Det hun egentlig sier i sitatet over, er at vi må forsøke hjelpetiltak i den biologiske familien helt til barnet har blitt alvorlig skadet. Da er det ikke lenger noe poeng i omsorgsovertakelse, fordi en omsorgsovertakelse ikke kan rette opp den skaden som har skjedd. Og da vil antall omsorgsovertakelser bli færre. Det politiske målet er nådd: Færre omsorgsovertakelser. Så ser hun ikke at det da skyldes flere varig skadde barn.  Det er politikerforståelse, for jeg er overbevist om at hun ikke ønsker flere skadde barn. Hun ønsker bare færre «overgrep mot familien».  Det som høres så riktig ut når det blir sagt som i sitatet over, blir altså helt feil når målestokken ikke lenger blir inngrep i familien, men konsekvenser for barnet.

Det politikeren imidlertid illustrerer, kanskje uten egentlig å ha tenkt over det, er betydningen av tidlig intervensjon. Kommer vi for sent inn med beskyttende tiltak, vil effekten av tiltak bli dårligere. Det handler om human økologi, og det handler om hjernens modning og barns erfaringer. Hun understreker betydningen at rammene rundt barnet er aller viktigst i de første leveårene.

An ecological perspective constantly reminds us that child development results from the interplay of biology and society, from the characteristics the children bring with them into the world and the way the world treats them, from nature and nurture. (Garbarino og Gansel, 2000).

I de første leveårene består barnets økologiske landskap i overveiende grad av de nærmeste omsorgspersonene, der samspill, risiko og beskyttelse utspiller seg. Derfor er det så viktig for barnet hvordan aktørene i dette landskapet fungerer, og fungerer sammen.  I noen tilfeller er landskapet godt å leve opp i, i andre tilfeller er landskapet utvidet med andre slik at det gode kan oppveie noe av det vonde. Noen ganger lar landskapet seg ikke endre, og da må et barn gis et annet landskap der en god utvikling er mulig. Vi skal ha et kritisk blikk på barnevernet, men vi må alltid ha et større blikk på barnets behov.

baby 2
Mia ble født i mars i år, og bor sammen med mamma, Therese, på et familiesenter et sted i landet. Det skal undersøkes om Therese kan bli en god nok mor. Det er ingen «nære» for den lille familien. De har bare de ansatte på familiesenteret. Men vi vet ikke om dette senteret består til neste år. Mer og mer ansvar skal over til kommunene. Jeg er redd kommunene ikke klarer å lage så faglig solide tilbud som denne lille familien har behov for.

Mias foreldre har begge rusproblemer. Det er ukjent hvor far oppholder seg. På fødestuen var det personalet fra Skjermet enhet for gravide på Borgestadklinikken som trøstet og oppmuntret. Det var de som var med og delte gleden. Det var ingen andre «nære».

Begge Mias foreldre er vokst opp i familier med alvorlig rusproblem. Rusen styrer deres liv nå. Det er ingen bestemor som ringer og lurer på hvordan det går- som strikker forventninger inn i små plagg – ingen å sende skrytebilder til.

En bestemor er kanskje ikke så viktig i denne sammenhengen. Jeg tenker nok på slekten fordi jeg skal bli farmor selv. Vi er mange som deler forventninger om den lille jenta som kommer i oktober. Hun har en mor og en far, et par forventningsfulle onkler, en mormor og en morfar som nesten ikke kan vente til oktober med å bli besteforeldre. Hun har tanter som er forventningsfulle, og gladelig deler utstyr.

Mia har Therese. Sammen har de de offentlige hjelperne.

Det handler om rus i familieperspektiv – i slekts perspektiv.

Therese har et veldig ansvar. Hun må skape en ny familiekultur. Hun må skape et hjem som er trygt og forutsigbart. Hun må bytte venner. Hun må flytte fra det miljøet hun vanket i.
Blir hun vurdert som god nok mor skal hun videre i behandling sammen med Mia.

Men Therese og Mia trenger de offentlige hjelperne over lang, lang tid. Det er ingen «kvikk fiks».

Hva vil jeg med denne bloggen med denne triste historien? Flere familiesentre med spesialkompetanse står nå i fare for å bli lagt ned. Ansvar skal over på kommunene. Samtidig ser vi at penger som var tiltenkt nye helsesøsterstillinger forsvinner i slunkne kommunekasser. Det er urealistisk at små kommuner skal klare å lage solide nok tilbud til familier som Mia og Therese. Det koster penger å opprettholde gode og spesialiserte tiltak – men det er verd å bruke penger på å bygge en trygg barndom for de mest sårbare.

Fakta i denne saken er endret for at familien ikke skal kjennes igjen.

Illustrasjonsfoto

Illustrasjonsfoto

Spill Flax på web og mobil» annonserer Norsk Tipping på nettsiden sin samtidig som de forteller om siste ukes milliongevinster i Lotto og Joker: To Gull-Lotto millionærer vant over 10 millioner hver og en mann fra Buskerud vant over tre millioner i Joker. Registrerte spillere hos Norsk Tipping får sms med informasjon om de nye Instaspillene.

Er det grunn til å være kritisk til spillreklame? Bør spillreklame forbys? Blir vi fristet til å spille? Blir du fristet til å spille med høyere innsats enn du først hadde tenkt for kanskje å bli en av de få heldige? Nei? Kanskje ikke akkurat du eller jeg? Vi er da fornuftige mennesker. Vi leverer kanskje vår vanlige fem-ukers Lotto- eller Extrakupong og forstår at vinnersjansene er minimale, mens vi håper på det beste. År etter år uten at det gir andre resultater enn at et par småpremier på 45 kroner som holder oss gående.

For noen er det annerledes. Reklame for pengespill treffer dem midt i hjertet, de føler en trang til å spille som overgår alle fornuftige tanker de ellers måtte ha. De opplever at de virkelig går glipp av noe hvis de ikke spiller. Den store premien ligger rett rundt hjørnet, bare et tastetrykk unna på mobilen. Det ville være utrolig dumt å ikke spille. Ja, nesten uansvarlig i forhold til alt som må rettes opp i personlig økonomi etter flere års hardt pengespill.

En av mine pasienter fortalte at han var lei av det samme nettbaserte pengespillet. Han fant en måte å sette bankkortet fast i tastaturet, sånn kunne spillet gå mens han gjorde noe annet. Han betalte utrolig dyrt for underholdning han ikke var med på. Han vant, men spilte det opp igjen. Det var ikke nok. Selv om han nå jobber intens med ikke å spille, får han ny tenning av reklame med fristelser og tilbud du må være «dum» om du sier nei til. «Vi gir drømmen en sjanse» «Tenk om du vinner» «Plutselig skjer det» Dette er slagordene til de nordiske spillselskapene.

En ny stor befolkningsundersøkelse er nettopp gjort av forskere ved Universitetet i Bergen på oppdrag fra Lotteritilsynet.  Undersøkelsen viser at i Norge har vi 22 000 problemspillere, 89 000 med moderat risikospilling og 289 000 spiller på lavrisikonivå. Selv om tallet på problemspillere har gått ned fra forrige befolkningsundersøkelse, må vi kunne si at problemfylt pengespill berører mange mennesker og ikke bare spilleren selv. Rundt hver og en med problemspill står mange andre som opplever de negative konsekvensene. En bekymret og fortvilet familie. Arbeidsplassen med kolleger og ledere som ikke helt vet hva de skal gjøre.

Undersøkelsen fra Lotteritilsynet viser at de med pengespillproblemer blir påvirket av spillreklame og spiller med høyere innsats. Den svenske forskeren Per Binde pekte på det samme, reklamen øker pengespillinnsats og forverrer spilleproblem. 111 000 nordmenn spiller på en problematisk måte. I tillegg spiller 289 000 på lavrisikonivå. De berøres og fristes av reklame. Etter å ha sett reklame for pengespill er det større sjanse for at de deltar i pengespill og spiller med høyere risiko. Vi bør være kritiske til spillreklame, vi bør så absolutt si nei takk til den!

 

I går diskuterte vi barne- og familiepolitikk med minister Solveig Horne. For oss er det viktig å få barneministeren inn i rusfeltet, og det var gøy å få mulighet til å komme med innspill til henne. Vi ønsker oss en barneminister som tar barneansvar på tvers av departementer. En barneminister som ser viktigheten av barnefokus både i spesialisthelsetjeneste og kommuner, i barnehage og skole, i helse og sosial. Våre overordna innspill var følgende:

DSC00516

Behandling av den voksne må innebære et forebyggende perspektiv for neste generasjons barn

Det må utvikles forskrifter, veiledere og retningslinjer for Tverrfaglig spesialisert rusbehandling (TSB,) som sikrer et godt arbeid med barn som pårørende. Når voksne søker hjelp for sine misbruksproblemer må behandlingstiltakene i mye større grad integrere hjelp også til barnet utover lovens minstestandard om informasjon. Når foreldre søker hjelp for sine misbruksproblemer, så har barna lidd i mange år. Barn bør være en prioritert gruppe i TSB.

 

Utredning av tiltak knyttet til vern av det ufødte barnet

Det er behov for en endring av lovverket på flere områder for bedre vern av det ufødte barnet. Svangerskapsperioden får lite fokus; nettopp i svangerskapet kan en hindre at barnet påføres skade, en kan fremme tilknytning og en kan hjelpe de kommende foreldrene med å etablere et trygt hjem for barnet. Det er viktig å understreke at «barndommen starter i mammas mage».

 

Barneverntjenesten må ha et tydelig ansvar for undersøkelse og tiltak for gravide

Vi erfarer at det ikke er samme faglige fokus på graviditetsperiode som spebarnstid. Barneverntjenesten kan i dag bare innlede samarbeide med gravide hvis den gravide samtykker. Vi ønsker derfor velkommen en utredning om hvilke tiltak som kan iverksettes for i større grad verne det ufødte barn mot rus, vold, overgrep og annen skade. Barnevernet bør få som lovpålagt oppgave å etablere kontakt og samarbeid med gravide rusmiddelmisbrukere.

 

Barneverntjenesten bør være tverrfaglig sammensatt

Barneverntjenesten bør være tverrfaglig sammensatt; leger, psykologer, pedagoger og helsesøstre bør inn i barneverntjenesten. Barnevernet jobber tidvis med svært tunge og komplekse saker, og trenger en faglig bredt sammensatt tjeneste.

 

Forståelsen av rusmiddelmisbrukets konsekvenser for samspillet i familien og for barnets psykososiale helsetilstand må økes i barnevernet

Ulike typer belastninger hos voksne gir seg utslag på ulike måter hos barn. Barnevernet må ha grundig kunnskap om rus, tilknytning og samspill. Hvordan den voksnes symptomer virker inn på foreldre/barn-samspillet må ligge i bunn når vurdering av tiltak skal foretas. Mange barn blir altfor lenge i risikofylte omsorgsituasjoner.

 

Barnevernet må gis virkemidler til å sette inn tiltak selv om foreldrene ikke ønsker det

Mange barn lever under marginaliserte omsorgsbetingelser hvor barnevernet opplever at foreldre takker nei til tiltak – dette bør lovmessig endres.

 

Tidlig intervensjon er ikke nødvendigvis kortvarige intervensjoner

Lang tids oppfølging i det kommunale hjelpeapparatet er ofte nødvendig. Barnevernet burde følge disse sårbare familiene i mye lengre tid, og ikke avslutte saken så snart de ser at ting fungerer i et kortere tidsperspektiv.

 

Det må øremerkes midler til forebyggende barnevern

Det bør settes av midler som blir øremerket forebyggende barnevern, slik at det ikke blir opp til det enkelte barnevernskontor å velge hva og hvordan de prioriterer dette arbeidet. Det er et mål å flytte fokus fra behandling til forebygging og tidlig innsats. Det vil spare penger på sikt;  vi må heller forebygge barn enn å behandle syke ungdommer og voksne!

 

 

 

Det er veldig fort gjort å opplev2014-06-15 bloggbildee noe en angrer på dersom en har drukket for mye.

 Forrige uke kom det opp i media at vår alles store langrennsstjerne, Petter Northug, hadde fyllekjørt. Det er interessant å se hvor stor oppmerksomhet  denne episoden fikk, også blant folk flest. Det er selvsagt en alvorlig sak at det kjøres bil i alkoholpåvirket tilstand. Northug har jo også selv vært åpen på at han var svært beruset. Han fortalte at han hadde drukket så mye at han hadde mistet dømmekraften til å forstå at han ikke kunne ut og kjøre bil. Han var en fare både for seg selv, sin medpassasjer, men også eventuelle andre som de kunne ha møtt på sin vei. Fyllekjøring er ulovlig, og han kommer til å bli dømt for det. Kanskje er det allikevel enda verre for Northug at han har mistet sitt gode rykte og føler at han har sviktet både sin familie, sine støttespillere og publikum. I tillegg risikerer han å miste sine rause sponsorer, som har valgt å profilere seg med Petter Northug fordi han skulle være en god rollemodell. Det var nok ikke morsomt å være Petter etter denne hendelsen.

Et annet interessant oppslag en av de siste ukene, handlet om forskning på voldtekt av jenter helt ned i 15-års alderen. Forskeren Hilde Pape viser til at unge jenter som blir voldtatt ofte er overstadig beruset når overgrepet skjer. Det kan se ut som om de mister dømmekraften og fort befinner seg i risikofylte situasjoner fordi de er sørpe fulle. Selv om det selvsagt alltid er overgriperen som er skyldig i voldtekter, viser det seg at fulle folk oftere blir ofre for slike overgrep. Det er også slik at unge menn er i større risiko for å bli utsatt for vold – også blind vold – dersom de er beruset selv. Overgriperen er også ofte beruset.

Dersom du som leser dette er forelder, er det viktig å formidle dette budskapet til ungdommene dine: De er tryggere og har statistisk mindre risiko for å bli utsatt for vold eller andre overgrep dersom de beholder kontrollen, og ikke drikker seg fulle. Det er også mindre fare for at de skal komme til å gjøre ting de angrer på etterpå, dersom de holder seg edru.

Jeg håper Petter Northugs uheldige opplevelse gir ham en skikkelig lærepenge, og at han kommer styrket ut av dette, både som skiløper og som person. Og så håper jeg alle vi andre kan ta lærdom av Petters opplevelse, slik at vi ikke risikerer å gjøre dumme ting i fylla.

 

 

 

 

Følg

Få nye innlegg levert til din innboks.

Bli med 146 andre følgere

%d bloggers like this: