Feeds:
Innlegg
Kommentarer

barnevenBeskyldningene fløy gjennom rommet. Stemmene var høye og skingrende. Det var det vi kaller en sak med høyt konfliktnivå. Mor og far til Stine og Teodor var til mekling. De skulle flytte fra hverandre. Mor beskyldte far for å røyke hasj når han var alene med barna. Far beskyldte mor for å drikke for mye. Den ene vonde situasjonen etter den andre ble beskrevet.
Av og til må jeg ha mange tanker i hodet på en gang som mekler. Det var vanskelig å styre samtalen – samtidig som jeg måtte holde styr på egne tanker og reaksjoner. Hvor sant var det disse foreldrene beskyldte hverandre for? Hvordan oppførte de seg hjemme når de kunne skjelle hverandre ut på den måten med meg som fremmed til stede? Hvordan hadde Stine og Teodor det hjemme? Hvor mange ganger hadde de måttet høre på foreldrenes bråk? Skulle jeg melde dette til barnevernet? Hvordan ville foreldrene reagere hvis jeg tok det opp med dem?

Jeg tok det opp. Mor ble sint, rasende. Det var det dummeste hun hadde hørt. Hun slang døra hardt i og forsvant. Far ble sittende. Vi fikk en lang og god samtale. Jeg ringte barnevernet mens far ennå var der, og de kunne svare på hvordan de ville behandle meldingen fra meg.
Denne saken vet jeg utviklet seg bra. Barna fikk god hjelp fra barnevernet i det som var en vanskelig periode i foreldrenes liv.

Det har siste tiden vært fokus i media på at mange som jobber med barn ikke kjenner godt nok til meldeplikten. Jeg har meldt en del saker til barnevernet. Noen ganger har familiene fått god hjelp. Noen ganger har foreldrene nektet å ta imot hjelp. Det er en juridisk utfordring at foreldrene kan takke nei til hjelpetiltak selv om barneverntjenesten mener det er det beste for barnet. De som har makt bør se til at loven endres slik at barnets rett til hjelp blir styrket. Dette er også tatt opp i flere offentlige utredninger om barnevernet de siste årene, og et det er forslag om endringer ute på høring nå.

Jeg vet også om flere saker jeg ikke meldte fra om – og som jeg absolutt burde ha meldt. Motet sviket. Jeg var redd for å miste allianse med den voksne. Jeg var redd for sinne. Jeg var redd for å såre den voksne. Sjefen syntes ikke vi skulle gjøre det. Det var mange grunner. Det er ingen unnskyldning. Det er min skam.

Jeg har meldt noen saker der jeg har tatt feil. Det var ikke så ille som jeg trodde. Det gjør ikke noe i ettertid. Men i de sakene jeg kunne ha gjort en forskjell ved å melde fra – og ikke gjorde det – de sakene angrer jeg på.

Lovgiverne må ta sitt ansvar og endre loven slik at barnet får rett til hjelp. Vi andre må også ta vårt ansvar og melde fra til barnevernet når vi kjenner til at barn lever i hjem som er preget av svikt i den daglige omsorg.

Gladfull eller dritings?

Smabrisen_260x228[1]Kanakkas, skeiv i skøytene, snydens, kanon, på en snurr, møkkafull, animert, dritings – kjært barn har mange navn. Vel, kjært og kjært… barn i alle fall har mange navn!

Det er igjen tid for julebord. Gode middager med venner og kollegaer, avslutningen på året skal markeres og det nye skal planlegges. For mange er alkohol en viktig del av denne markeringen. Og for de fleste er heldigvis julebordet en hyggelig affære.

I formiddag gikk startskuddet for Helsedirektoratets årlige kampanje. I årets kampanje er det lagt ekstra vekt på å bygge kunnskap om alkoholrelaterte skader, samt å øke kjennskapen til skjenkereglene.

Ansatte i skjenkenæringa og drosjene grugleder seg til denne tiden av året. Gleder seg fordi det er gøy med mye folk ute på byen. Gøy med kanskje litt andre folk enn de som pleier å være der. Gøy med mye tips og full fart. Men det er ikke gøy å bli skjelt ut av fulle voksne folk som ikke klarer å oppføre seg. Som begynner å bråke når de blir nekta i døra eller blir nekta servering. Som sovner på do. Som spyr i taxien. Som er ufine mot andre gjester. Som rett og slett burde kommet seg hjem for lengst. Dessverre er det for mange av disse!

Dørvakter og bartendere skal nekte deg både inngang og servering dersom du vurderes som åpenbart påvirka. Det er faktisk jobben deres. Og det kan få store følger for deres arbeidsplass dersom de ikke gjør jobben sin.

Hva er det så å være åpenbart påvirka? Det kan kjennetegnes ved at man snakker utydelig, er høyrøstet og slepphendt, og har problemer med å gå rett. Den siste som ser hvor mye man har drukket er ofte en selv, og det er lett å anta at man er mindre påvirket enn man faktisk er.

Noen fakta om skjenkereglene
• Er du åpenbart påvirket av rusmidler, skal du ikke få kjøpt/bli servert alkohol eller oppholde deg på et skjenkested.
• Er du åpenbart påvirket når du ankommer skjenkestedet, skal du nektes inngang
• Drikker du så mye at du blir åpenbart påvirket på skjenkestedet, skal du vises bort
• Dersom flere personer sitter sammen med en gjest som er åpenbart påvirket, skal det ikke serveres alkohol til noen av disse før den som er åpenbart påvirket har forlatt skjenkestedet.

Studentsamskipnaden i Bergen driver Prosjekt Lykkepromille og sier om dette at «Lykkepromille refererer til den oppkvikkende rusen som gjør at du føler deg lettere til sinns og at samtaler flyter lettere. Denne får de fleste med en promille på 0,5 – 1. Senere kommer den dempende og sløvende effekten. Det er da du begynner å glemme poenget i enden av setningen, og utsetter lesedagen til neste uke.»

Jeg sier ja takk til flere folk ute! Men jeg vil ha folk med lykkepromille – ikke folk som er dritings!

Jobbfest!

vinglass m søl_webNår vi nærmer oss jul, er det mange arbeidsgivere som arrangerer julebord for kollegene. Arbeidsgiveren spanderer, og det er en svært hyggelig oppmerksomhet overfor oss ansatte. Vi føler at vi blir satt pris på. Dessuten er vi med på slike anledninger fordi det å treffe gode kolleger utenfor jobben, også smører samarbeidsklimaet og gjør oss til bedre team, som kan levere bedre og tåle høyt arbeidspress. Kort sagt, vi har muligheten til å trives bedre.

En venn fortalte fra en slik jobbfest at en av kollegene hadde blitt skikkelig full. La oss kalle han Harald. Dermed hadde han snublet på vei hjem fra festlokalet, brukket ankelen, og blitt borte fra jobben i flere uker. Her aner vi et dilemma for arbeidsgiveren: Det går utover arbeidsplassen, både produktiviteten og det sosiale miljøet, når en arbeidstaker blir borte. Allikevel var det arbeidsgiveren som hadde spandert alkohol på Harald. I utgangspunktet ble det delt ut bonger som kunne benyttes i baren. Kun tre bonger til hver. Det burde jo ikke gi stor risiko for at noen skulle bli ordentlig fulle. Allikevel ble Harald skikkelig full. Problemet er at Harald skader seg og blir borte fra jobben og at arbeidsgiveren har medvirket til Haralds sykefravær.

Hvordan forholder vi oss til slike utfordringer? Må arbeidsgivere slutte å spandere fest på de ansatte? Er det mulig å forebygge at enkelte festdeltakere drikker for mye? Ulike studier viser at 10-15% av ansatte har et risikofylt alkoholforbruk, så hvis ikke din avdeling er veldig liten, er det sannsynlig at slike situasjoner vil kunne oppstå.  Alkoholforbruk fører til ulykker og bakrus som svekker arbeidskapasiteten og høyt alkoholkonsum gir økt risiko for en rekke somatiske og psykiatriske sykdommer som også kan gi sykefravær. Forskere (Nesvåg, 2005) anslår at rundt 30% av korttidsfraværet og 15% av langtidsfraværet skyldes alkoholbruk. Dette har altså samfunnsøkonomiske konsekvenser, i tillegg til konsekvenser for arbeidsmiljøet og for den enkelte arbeidstaker.

Når Harald kommer tilbake på jobb, hva skjer ved neste anledning? Kanskje Harald egentlig har et problem med alkohol? Dersom Harald blir med ved neste anledning, krever det kanskje svært stor overvinnelse for ham å si nei takk til alkohol. Dessuten forbinder vi jo det å være avholdende med å være mindre sosiale og noen som legger en demper på feststemningen. «Nei, kan ikke du ta deg ett glass du, og da.? Nå må du kunne slappe av litt, du også da. Det har du fortjent. Hvorfor skal du være så prektig?» Mange tenker nok at de som ikke drikker forstyrrer moroa for de andre. Da er det kanskje bedre å ikke bli med på festen?

På Harald sin arbeidsplass førte denne episoden til at bedriften laget sin egen alkoholstrategi. De gikk gjennom hvilke jobbanledninger de hadde som ofte ble forbundet med alkoholbruk, og drøftet sammen hvordan de ønsket å ha det framover. Spørsmål som ble diskutert var om arbeidsgiver i det hele tatt skal spandere alkohol? Ved hvilke anledninger syns vi eventuelt at alkoholen bør være med? Hva gjør vi når noen blir mer beruset enn vi egentlig ønsker?

Akan anbefaler at alle arbeidsplasser utarbeider sine egne kjøreregler når det gjelder rusmiddelbruk.

Referanser:

http://www.akan.no

Nesvåg, S. M. (2005): Alkoholkulturer i norsk arbeidsliv. «You could be yourself but where’s the comfort in that». Department of psychology. Faculty of Social Sciences. Universitetet i Oslo.

illustrastrasjensomJeg kjente klumpen vokse i halsen, inntrykkene var rett og slett for sterke. Det som gjorde utslaget var noe så enkelt som et broderi på veggen med skriften «Hjem kjære hjem». Jeg måtte gå ut en liten tur. Resten av leiligheten var preget av inngrodd skitt, alle møblene var gamle og utslitte. Madrassen i sengen hadde plasttrekk, og rundt sengen var det en rand med skitt.

Boligen lå langt litt inne i skogen i en norsk småby. Han som bodde der var en alkoholiker i slutten av 50 årene. Han hadde nok en kognitiv svikt som preget han etter et langt liv utenfor de edrus rekker. Dagen etter varslet jeg kommunen som var ansvarlige for boligen, og jeg varslet noen som jobbet i et lavterskeltilbud i denne byen. Selv måtte jeg bare skjerme meg, det var noe med vedkommende som gjorde at jeg ikke ville være en god hjelper.

Hvorfor akkurat den episoden gikk så kraftig inn på meg skulle det ta mange år før jeg forstod fullt ut. Jeg hadde jo sett leiligheter som var mye verre, og jeg hadde sett brukere som var dårligere.

I dag bor jeg i Oslo, tidligere jobbet jeg nattevakter. På vei hjem fra jobb begynte jeg å legge merke til tre uteliggere som sov i et hjørne under en overgang. Innimellom måtte man se godt etter for å se at det var tre mennesker, så tett lå de. De hadde utbytte av hverandres kroppsvarme. For en utenforstående som meg så virket faktisk samholdet og felleskapet godt. Nå skal det sies at jeg skulle ønske vi hadde noe mer å tilby disse langveisfarende enn hard betong.

Hvorfor opprørte den episoden med han under tak med mat i kjøleskapet meg så mye mer enn synet av disse tre her i Oslo? Den eneste svaret jeg har er ensomheten han utstrålte, dette var ikke en person som hadde tilhold med andre. Dette var en ensom mann.

Kanskje var speilbildet av han gamle alkoholikeren litt for nært den virkeligheten jeg selv har vært i. Og utenforskapet mitt for nært hans utenforskap.

Som tidligere rusavhengig og brukermedvirker maser jeg på ettervern og inkludering. Den enkle grunnen til dette er at ensomhet og utenforskap er kanskje den sikreste veien for tilbakefall til rus. Ensomhet er for mange det vanskeligste å handtere.

Jeg husker enda Jon sine ord til meg, når jeg spurte han hvorfor han ble min gode hjelper; Du virket så innmari ensom Tommy. Og til og med i dag 10 år etter, sitter det langt inne å innrømme at man var ensom i mange år.

I år skal årets fagdag på Borgestadklinikken handle om selvhjelp. Vi brukere skal undervise fagpersoner i hva som skapte bedring i vårt liv. Og det å bli inkludert i et felleskap er for mange den beste medisinen for et bedre liv. Selvhjelp, brukerstyrte tiltak, lavterskel tiltak, er samfunnsøkonomiske tiltak som øker sjansen for at vi skal bli inkludert i det gode selskap igjen.

?????????????????????????????????Hun møter ungdom daglig som helsesøster på en av de store videregående skolene i fylket. Travel og engasjert, var mitt inntrykk da jeg snakket med henne. Hun fortalte om ungdom som trengte hjelp og om hvordan hun blant annet samtalte og hjalp til med « å rydde i hodet». Hva skal definere ungdommens opplevelse av egenverd? Er det de kule klærne eller de gode karakterene? Sett deg i førersetet i eget liv! Det pleide hun å si til ungdommene fortalte hun.

Så undret hun seg om følgende:
Det er flest jenter som oppsøker helsesøster. De strever ofte på mange felt. Er flinke og veloppdragne, pliktoppfyllende. Men helsesøsters opplevelse er at de ikke har lært en viktig ting: Å gå på trynet! Det er som om det mangler en robusthet, en livsmestringskompetanse.

Det ble et tankevekkende møte for meg som selv er mamma til tre jenter, og som i jobbsammenheng den siste tida har jobbet en del med formidling rundt tematikken ungdom, forebygging og rusproblematikk.

En av våre viktige oppgaver her ved Kompetansesenter rus – region sør (KoRus-Sør) er å bistå kommunene i det rusforebyggende arbeidet. For å forebygge et problem må man forstå hva det dreier seg om. Når ungdom ruser seg, hva handler det om? Vi vet at dårlig psykisk helse er en risikofaktor.

KoRus-Sør har denne uka lansert en omfattende rapport basert på spørreundersøkelsen Ungdata blant mer enn 20 000 unge i fem fylker.
Et av funnene dreier seg om psykisk helse problematikken blant unge jenter og hva som kan forklare at så mange som en av fire rapporterer om plager som opplevelse av at alt er et slit, de har søvnproblemer, føler seg triste og ulykkelige, opplever håpløshet med tanke på framtida, er stive og anspente, ensomme og sinte. Det er interessant når forskerne bak rapporten, Geir Møller og Asle Bentsen, trekker fram relasjonen til skolen som en viktig faktor for unges psykiske helse. Jo bedre trivsel og jo mindre skoleproblemer, desto mindre psykiske plager rapporterer de om.
Hva betyr dette for skolene? Jeg kan vanskelig forstå dette på en annen måte enn at funnene underbygger behovet i skolene for voksne ansatte som jobber med elevene psykososialt, som helsesøstre, miljøarbeidere, sosiallærere og andre.

Det er varslet økte bevillinger til skolehelsetjenesten. Helsesøstrenes egen organisasjon har sagt at pengene ikke på langt nær er nok i forhold til behovene.
Det er et alvorlig signal fra ungdomsgenerasjonen når 2-3 elever i hver klasse sliter, frafallet fra videregående skole er høyt, og det er flere unge uføre enn noen gang. For noen fører dette til et liv i utenforskap og et liv med psykiske helseplager og /eller rusproblemer.

Det kan handle om mindre robusthet hos noen, hos andre kan det kanskje handle vel så mye om altfor mye ansvar, for lite omsorg og fravær av gode voksenpersoner. Skal vi forebygge må det jobbes på mange plan.

Etter mitt syn er flere helsesøsterstillinger og et fokus på psykososialt arbeid i skolen et enkelt tiltak. Ja-takk til flere engasjerte helsesøstre, med tid til samtaler, trøst og veiledning. – Og som kjenner hjelpeapparatet og vet hvem som må på banen når ungdom strever med livet.

Mindfulness er en ubetinget og nærværende bevissthet.

mindfulness1Mindfulness er et velbrukt og aktuelt begrep. Vi kan få inntrykk av at det er løsningen på allverdens problemer. Da bør vi være skeptiske, for ingen trær vokser inn i himmelen. Så hvilken plass har mindfulness i en rusbehandling?

Definisjonen over er min egen, et valg blant mange definisjoner. Uansett definisjon handler mindfulness om å være helt til stede i nuet, uten å være fokusert på fortid eller framtid. I tillegg skal nærværenheten være ubetinget; dvs. at vi ikke skal dømme opplevelsen, tillegge den verdier basert på tidligere historie, eller la den preges av bekymringer for framtida. Alt er som det er i øyeblikket, hverken mer, eller mindre. Alle definisjoner av mindfulness inneholder disse aspektene i en eller annen form.

Mindfulness høres enkelt ut, men å være mindful bryter litt med hvordan hjernen vår vanligvis foretrekker å fungere. I praksis er mindfulness derfor noe som må øves opp. Heldigvis kan hjernen trenes som muskler kan trenes, etter prinsippet under:

Mindfulness øvelse er en ubetinget og nærværende oppmerksomhet.

I behandling snakker vi ofte om evidens. Det er behandling som har dokumenterte effekter, og der effektene kan gjenskapes fra gang til gang om det samme behandlingsopplegget velges. Evidensen for mindfulness brukt i rusbehandling er dårlig, med mindre rusen henger sammen med dårlig regulerte følelser, eller rusen i alle fall har en følelseskomponent som en del av rusatferden. Når mindfulness brukes i rusbehandling, for det skjer, er det de følelser som knyttes til rus, til min historie, og til mine tanker om framtida, som blir bevisste og bedre regulert. Dette er kortversjonen. På denne måten går mindfulness inn i en rekke rusbehandlinger. Noen er evidensbaserte, slik det er forklart over. Vi har «Acceptance and Commitment Therapy, ACT», vi har «Mindfulnesbased Relapse Prevention», vi har «Mindfulnes Cognitive Therapy», en kognitiv tilnærming som på flere punkter bryter med den vanlige formen for kognitiv terapi, vi har «Mindfulnesbased Stress Reduction», og flere. Så mindfulness brukes, med noe vekslende effekter.

Imidlertid kan det vanskelig tenkes noen endring uten at en form for Mindfulness inngår. Mindfulness er å se virkeligheten innenfra, med en aksept for hvordan situasjonen faktisk er. Vi må vite hvor vi står for å vite hvor vi skal gå. Likeledes kan det ikke tenkes noen endring uten en form for Mentalisering. Vi må kunne skape avstand til vår opplevde virkelighet, og kunne reflektere rundt den. Vi må på en måte se den samme virkeligheten utenfra. I dette ligger også bevissthet om mål og ønsker. Når Mindfulness og Mentalisering møtes, legges grunnlaget for Modellering. Modellering er et begrep i første rekke fra sosialpedagogikken, og vil i sammengheng med rusbehandling innebære en endret tenkning og en endret atferd.

Jeg kan vanskelig tenke meg en endring uten 3M: Mindfulness, Mentalisering og Modellering. Dette kan fungere som knagger i all behandling, også rusbehandling. Selv om vi legger evidens til side, og selv om vi ikke tar til oss de store behandlingsoppleggene med mindfulness som den sentrale komponenten, vil altså mindfulness være en viktig del av en behandlingen. Kanskje bruker vi andre begreper, eller vi tenker på det som skjer på en annen måte, men slik jeg ser dette, kommer vi ikke utenom komponenter av mindfulness i noen form for endring. Rusbehandling er ikke noe unntak.

Illustrasjonsfoto

Illustrasjonsfoto

Jeg møtte Tuva på avdeling for gravide som er innlagt på tvang. Hun var gravid med sitt andre barn. Hun kom til avdelingen sammen med politi og ruskonsulent og var da åtte uker gravid. Hun var den magre, ustelte og sinte Tuva ved dette første møte. Hun var blitt tatt brått ut av et hjem i kaos, fra en samboer som var ruset og sint.

Seks uker senere var det en annen side Tuva viste i samtalene på kontoret mitt. Da hadde Fylkesnemnda fastslått at hun måtte innstille seg på å bli i avdelingen frem til fødsel. Rusen var trappet ned, andre følelser enn sinne kom gradvis til syne. Sorgen over å ha skadet Mina, hennes første barn, var det hun hadde behov for å snakke mye om. Mina, åtte år, som flyttet til fosterforeldre et år gammel. Lille Mina som ikke er som andre åtteåringer. Hun har flotte fosterforeldre og avlastningsforeldre. Hun har et eget opplegg i skolen. Hun er mye på sykehus, og hun er ensom blant jevnaldrende. Det er fastslått at hun ble påført store skader i svangerskapet fordi Tuva på den tiden hadde et meget alvorlig rusproblem. Hun hadde ikke mulighet til å ta kontroll over rusen. Den gangen var det ingen i hjelpeapparatet som tok ansvar heller.

Tuva forteller: «Samboeren min og jeg flyttet til en ny kommune da vi skjønte at vi var gravide. Vi ville så gjerne starte på nytt. Vi ville så gjerne bli gode foreldre. Jeg la alle kortene på bordet til både lege og jordmor. Jeg sa vi var rusmisbrukere. Vi ville ha hjelp. Jeg fikk mye ros. De roste meg fordi jeg var så åpen. Så fikk jeg timer til ruskontroll to ganger i uken. De roste meg fordi de så av prøvene at jeg ruste meg mindre. Ingen fulgte opp at jeg droppet mange av kontrollene. Ingen kontrollerte samboeren min. Ingen så det kaotiske hjemmet vi hadde. Ingen spurte om vi hadde penger til vogn – for eksempel. Det er dyrt å ruse seg. Ruskonsulenten så vi ingen ting til. Jeg vet ikke om den kommunen hadde noe sånt. Det måtte gå galt. Jeg må leve med den sorgen. Men hva med mine offentlige hjelpere. Har de lært noe? De ser jo ikke Mina. Hun bor i en annen kommune nå.»

Vi hadde et godt samarbeid med Tuva om hennes andre svangerskap. Hun fødte en sønn, Teodor, til termin. Han er to år nå, og så langt en kan vurdere til nå så er han et friskt barn. I andre svangerskap bodde Tuva i en kommune med gode rutiner og god oppfølging av gravide med spesielle behov. Dessverre så erfarer jeg altfor ofte det motsatte. Jeg foreleser jevnlig om dette tema. Når jeg stiller spørsmålet til helsearbeidere: «Hvem melder du fra til når du samarbeider med gravid som ruser seg» – så er det et fåtall som kan svare riktig på dette. Det er tatt inn i både Lov om helsepersonell og flere andre lover at helsepersonell og andre har plikt til å melde fra til helse- og omsorgstjenesten hvis de kjenner til gravid som ruser seg på en slik måte at barnet kan ta skade (Lov om helsepersonell §32). Denne plikten er uavhengig av taushetsplikt. Nå er det mye forvirring rundt om i kommunen hvem i helse- og omsorgstjenesten en skal melde til. Mange kommuner mangler rutiner, og i de kommunene der det er gode rutiner er det ofte ikke kjent blant aktuelt helsepersonell.

Tuvas sorg over å ha skadet eget barn er blandet med mye skamfølelse. Kanskje er det noen innenfor «det offentlige» som burde vært med og dele denne skamfølelsen.

Følg

Få nye innlegg levert til din innboks.

Bli med 160 andre følgere

%d bloggers like this: