Feeds:
Innlegg
Kommentarer

illustrasjonsbilde person under pressGjennom å intervjue mennesker som har opplevd overdoser hos noen de er glad i, har jeg blitt kjent med sterke livshistorier og tappert pågangsmot.

Jeg har også blitt kjent med mange tunge og vonde erfaringer. Det mest påfallende er usikkerheten og frykten, som får så altfor god tid til å sette seg. Frykten og uvissheten er noe man som pårørende lærer seg å leve med, men aldri blir helt vant med. For hvordan kan man bli vant med å frykte det verste?

«Han våkner og kvikner til, fly forbanna og har vært nær døden gjennom denne overdosen. Helsepersonellet står der, og det som skjer er at etter han har fått motgift og kommet til seg selv igjen, og etterpå skjelt ut moren og så meg, så er det bare et mål … og det er å komme ut for mer rus. Det er det eneste målet, og han skjønner jo ikke hva han akkurat har vært igjennom overhodet, og han har jo ikke noen forutsetninger for å skjønne det. Det er klart at det å ha noen å snakke med da, når du som nær familie blir helt overlatt til deg selv etter å ha opplevd noe sånt, og du kan si at den bomba som har gått av inni deg, den bare fortsetter i det du går ut av sykehuset.»

Utdraget ovenfor er fra ett av intervjuene jeg har gjort i forbindelse med overdosedagen den 31. august. Slutten kan synes å være uviss. Gutten forsvant til sitt etter å ha fått motgift og kviknet til. Foreldrene dro hjem. Hjem til en forhøyet frykt og uvisshet, for hva gjør man etter noe sånt? Skal man forsøke å sove? Skal man sette telefonen på full lydstyrke? Bør man droppe å dra på jobb dagen etterpå, og hvordan i all verden skal man forklare det? Hva skal man tenke?

Overdoser er et vanskelig tema som ikke kan rives løs fra forhistorien. Overdoser kommer nesten uten unntak som et resultat av en lang og brutal reise, både for den rusavhengige, og for de som står nær. Overdoser er et vanskelig tema fordi det har vært vanskelig å snakke om det. Overdoser kan synes å være symbolet på at det gikk galt.

Situasjonen ovenfor beskriver en kveld der gutten overlevde. Mange pårørende jeg har vært i kontakt med, har opplevd dette. Ufattelig vanskelig, men også med et element av håp. En overdose kan for mange nettopp være et håp. At nå skal det gå bra, nå som bunnen er nådd. At dette er en mulighet til å sette i gang behandlingen for alvor. Situasjonen forteller om motstridende og sårbare forventninger. Et sjokk for dem som står nær, en form for nærkontakt med det aller vanskeligste i livet og et håp om at nå skal det bli bedre. På den andre siden så forsvinner den rusavhengige ut døren, forbannet for at rusopplevelsen ble ødelagt.

Foreldrene ble ikke tilbudt å snakke med noen den kvelden på sykehuset. De fikk ikke en mulighet eller en lapp med et telefonnummer. Ingenting. De dro hjem til en lang natt, som så mange netter før.

Det er klart at det hadde vært fint å kunne snakke med noen.

 

Michael Lindholm er sosiolog og jobber som rådgiver hos Landsforbundet Mot Stoffmisbruk.

 

Mandag 31. august er Verdens Overdosedag, og dagen vil bli markert i en rekke byer i Norge. Sammen med Helsedirektoratet har kommuner, bruker- og pårørendeorganisasjoner arbeidet frem mot dagen for å fremme budskapet om å minnes de vi har mistet som følge av overdose, og også rette søkelyset mot det store samfunnsproblemet overdosedødsfall er.

 

DSC_4481

  • Jeg skal bli mamma. Før hatet jeg meg selv over alt på jord.  Nå er alt annerledes. Jeg er verdifull.

 

 

 

 

 

Liv Drangsholt er klinisk sosionom, og har skrevet denne bloggen i samarbeid med kvinner som har vært tvangsinnlagt i Skjermet enhet for gravide på Borgestadklinikken.

–  Egentlig var jeg redd for rus. Jeg var 18 år før jeg prøvde. Jeg måtte bare. Jeg måtte slappe av litt. Alt var sånn pes. Jeg ble fort hekta.

Jeg skadet meg selv mye. Alle rundt meg var fortvilet. Jeg var ikke lett å hjelpe. I mine øyne var jeg ikke verd hjelpen. Jeg ble tvangsinnlagt på psykiatrisk mange ganger. Jeg stakk så fort jeg kunne.

Alt er annerledes nå. Jeg er viktig. Jeg har ansvar for barnet mitt.

Etter at jeg forsto at jeg var gravid har jeg tatt imot hjelp. Jeg ble fort innlagt på tvang igjen. Jeg forstår for så vidt det. Hjelperne var vant med at jeg stakk så fort jeg kunne. Det var omsorg i tvangen.

Men opphever de tvangen nå så stikker jeg ikke. Det er helt sikkert.

Jeg har fått hjelp til å slutte å ruse meg. Jeg har kuttet røyken også. Ikke en sigarett de siste 42 dagene har jeg tatt.

Jeg skal ha møte med barnevernet neste uke. Håper de ikke ser for mye på at jeg er på tvang. Håper de ser på det jeg har gjort etter at jeg ble gravid. Jeg ser at jeg må jobbe med meg selv. Jeg gjør det – hver dag. Det er mye jeg må endre. Når jeg irriterer meg over at jeg må møte til et møte så tidlig som kl 10, så minner jeg meg selv på at om to måneder så er det kanskje en liten baby som vekker meg kl. 5. Ei som vil ha mat. Nå må jeg betale regningene mine. Jeg må kutte ut venner som ruser seg. Derfor må jeg kutte ut kjæresten min også. Det er tøft. Men jeg må det for barnets skyld.

Jeg kan være et like godt mammaemne selv om jeg har hatt problemer. Jeg skal bli en god mor.

Jeg har både god og dårlig erfaring med dere som er offentlige hjelpere. Til dere som kommer i kontakt med sånne som meg så vil jeg gi disse rådene:

– Se mennesket bak problemene. Vi er alle så forskjellige

– Tilby hjelp tidlig – vi trenger mye hjelp

– Ikke være redd for å være direkte – det er trygt

– Vis at du bryr deg om meg – at jeg ikke bare er ei i rekka

– Vær forutsigbar du også – ikke avlys møter gang på gang

– Se på det jeg har gjort etter at jeg ble gravid – det teller mest

NB Fakta er endret, og bildene er ikke de personene som kan knyttes til sitatene. Dette for at pasienter ikke skal gjenkjennes.

barnehagebarn med maling på hender

Illustrasjonsbilde

Hvordan ville du opplevd det hvis barnehagen i oppstartsamtalen med deg ville samtale om helse, vold, alkoholbruk, hverdag og samspill i familien?Ville du tenkt at det er å bevege seg innenfor familiens private svære? At det har ikke barnehagen noe med? Eller ville du tenkt at så fint at barnehagen ønsker å vite mer om oss som familie?

 

Vi har alt for mange tabuer i samfunnet vårt fremdeles. Emner vi ikke snakker om. Ved at barnehagen spør om helse, vold og alkoholbruk, så settes viktige temaer på dagsorden. Temaer som gjør at foreldre og ansatte i barnehagen sammen kan bidra til å støtte barnets behov for nærhet, medfølelse, hjelp til å forstå følelser og beskyttelse. Det barn trenger for å bli sosiale, kompetente og kunnskapsrike voksne. Temaer som gjør at vi forhåpentlig kan forhindre at barn i voksen alder sier «Jeg datt ut av videregående allerede i barnehagen»

 

Ville jeg som forelder ha snakket om disse temaene? Delt informasjon om det som er viktig for meg i barneoppdragelsen, hvem som er viktige personer for barnet, helsetilstanden min, hvordan vi løser konflikter i familien, mitt forhold til alkohol og økonomi? Skulle jeg det, måtte jeg nok kjent på et tillitsforhold til barnehagen. At jeg visste at informasjonen ble ivaretatt på en god måte. For det er en forskjell på «need to know og nice to know». Samtidig ville jeg vært takknemlig for at noen ønsket å vite, for best å kunne ivareta barnet mitt. Jeg overlater jo det viktigste jeg har i livet til andre mennesker i flere timer hver dag når jeg overlater barnet til barnehagen.

 

Flere barnehager i Porsgrunn har igangsatt nye oppstartsamtaler med foreldre, når barn begynner i barnehagen. Intensjonen er å få økt kunnskap om barnet og familien, økt bevissthet blant ansatte om krenkelser i barns liv og bevissthet om risikoutsatte barn. De ønsker å bistå foreldre som har behov for hjelp og gi foresatte en opplevelse av at deres barn blir sett og ivaretatt i barnehagen.

 

I Norge går 290 000 barn i barnehager og 93 000 ansatte har arbeidsplassen sin der (75 000 årsverk). 93% av barna som har heltidsplasser oppholder seg 41 timer eller mer i barnehagen hver uke viser tall fra Statistisk sentralbyrå. Mange barn tilbringer mye av tiden sin i en barnehage. Forsker og barneekspert Kari Killen sier at «forskning viser i større grad enn tidligere hvilken enorm betydning barnets omsorgssituasjon de første par- tre årene har for dets psykiske helse og funksjon. En slik kunnskap stiller store krav til barnehagen som samfunnsinstitusjon og til alle som arbeider med barneomsorg i den ene eller andre sammenhengen». Så kanskje er det ikke rart at barnehagene begynner å spørre om temaer, som til nå har vært forbeholdt privatlivet, familie og venner?

 

Motstanden mot å samtale om tabubelagte temaer var i starten stor hos de ansatte i Porsgrunn har de fortalt. «Dette er da ikke vår jobb? Vi er ikke terapeuter? Vi har ikke nok kompetanse. Og har vi noe med dette å gjøre? Dette er for privat». Samtidig erfarte de at jo mer informasjon de kunne få, jo bedre mulighet hadde de for å tilrettelegge og få til et godt samarbeid om barnets beste.

 

Som forberedelse til samtaleprosjektet fikk ansatte kompetanseheving og ble veiledet i arbeidet. Det ble også utarbeidet en spørsmålsguide som foreldre fikk i forkant av samtalen, slik at de kunne tenke gjennom hva de ønsket å dele av informasjon. Evalueringer fra barnehagene viser at 95% av de foresatte syntes samtaleformen fungerte godt eller meget godt. Over 90% av de foresatte opplever at deres barn blir sett og ivaretatt i barnehagen. Over halvparten forteller at det er større sannsynlighet for at de vil kontakte barnehagen ved spørsmål eller hjelp etter gjennomført samtale. Og i tillegg rapporterer foresatte om at de har økt sin bevissthet om egen rolle i barnets liv.

Foreldrene er de viktigste personene for barna, men de voksne i barnehagen har en klar og viktig andreplass. Ansatte i barnehagen legger inn omsorg, trøst, ømhet, glede og latter, som kommer ut igjen som psykisk helse og mestring hos barna de jobber med. Personalets evne til å se og gi barna det de trenger, og deres vilje til å reflektere over og videreutvikle seg selv som omsorgspersoner er viktige bidrag til befolkningens psykiske helse, sier psykologene Brandtzæg, Torsteinson og Øiestad

Alle familier har perioder i livet hvor det skjer hendelser som gjør at fokuset på barnet kanskje blir redusert. Hvor voksne har nok med å være voksne. Derfor kan slike utvidede oppstartsamtaler i barnehagen bidra til at vi sammen er mer oppmerksomme på barnas behov, både i barnehagen og hjemme.

Så min oppfordring til både foreldre og barnehageansatte denne høsten er å våge seg ut i noen nye samtaleemner. Godt barnehageår!

 

Foto barn som holdes av beskyttende henderNorge er et land med små forskjeller mellom folk, pleier vi å si, særlig vi som tilhører middelklassen. Jeg har sagt det selv, mange ganger, og jeg angrer. Vi vet det jo. Noen har mye, andre har lite. Noen har foreldre som bruker tusenvis av ord, som lærer barna å lese og å svømme, som løfter dem fram ved hjelp av kjærlighet og nettverk og overskudd til livet. Andre er sine foreldres foreldre, bruker tida på å overleve, på å klare seg gjennom dagen og sikre at foreldrene gjør det samme.

Det er forskjell på folk. Forskjell på barn. Og forskjellene, de starter allerede mens barnet vokser i mammas mage. Noen ganger starter kampen for overlevelse allerede der, i magen til en mamma som selv har nok med å overleve i et samliv med en voldelig mann. En mamma som får flashbacks tilbake til den tida hun ble misbrukt som lita jente for så å bli voldtatt som tenåring og voksen kvinne. En mamma som døyver smerten ved hjelp av piller, alkohol og ulike narkotiske stoffer. Som sliter med å komme seg opp av senga, mens mammaidealet er at hun burde trene, spise sunt og være lykkelige alle sine gravide dager, og helst litt til.

Vi er et land med små forskjeller mellom folk. Nei! Min påstand er at Norge er et sorteringssamfunn som lar familier seile sin egen sjø fordi vi ikke innser hvor stor forskjell det er på folk. Som kutter i ordninger som vi bygde opp den gangen alle visste at Norge var et klassesamfunn, og vi sa at jo, det er viktig å hjelpe familiene, spesielt de familiene som ikke klarer seg selv. Enslige mødre, for eksempel. I Norge 2015 kutter kommuner i hjemmebesøk og helsestasjonstilbud, selv om vi burde vite bedre.

I boka mi, Du ser det ikke før du tror det. Et kampskrift for barns rettigheter (2015), skriver jeg om nyere hjerneforskning, den som viser at de første leveårene er helt avgjørende for oss. Vi vet det jo! Men kunnskapen har ikke gått ordentlig inn i fag og politikk. Gapet mellom hva vi vet og hva vi gjør har kanskje aldri vært større, selv om mange mennesker der ute gjør en fantastisk innsats. Sannheten er likevel at det viktigste arbeidet er overlatt til ildsjeler. Ildsjel – og kvinnfolkarbeid.

”We’re changing the world, one baby at the time!” Det er juni 2013 og jeg er i London for å lære om storsatsingen The Nurse Family Partnership Program, et hjemmebesøksprogram for unge, ofte enslige, mødre. Sykepleieren ser bort på mylderet av mennesker på venterommet. Mødre, barn, noen fedre. De pludrer i vei, stolte de også. «A magic window time», sier hun videre. Vinduet er vidåpent nå, det finnes nesten ikke et nei fra foreldre som blir spurt om å delta i programmet hvor ”engasjement, ikke utredninger, er fokus”. Forholdet – relasjonen – er holdt høyere enn alt annet.

Vi vil at du skal lykkes. Vi vil at du skal bli en god mor.   Oppskriften er for så vidt enkel: 64 hjemmebesøk fra svangerskapet av og til barnet er fylt to år. Dedikerte helsearbeidere, plukket ut av kvinnene selv fordi de er spesielt egnet for oppgaven. Det handler om tro, håp og kjærlighet – om tillit og høy kompetanse i skjønn forening. Alltid med barnets beste for øyet. «Jeg trodde ikke jeg kunne bli en god mamma, for jeg hadde aldri møtt en», forklarer en ung mor. Og jeg, i stolen ved siden av, lent over et lite nurk i rosa trøye, må bare gråte litt. Programmet viser ikke bare ”reduksjon av fysisk mishandling og stressende livshendelser i småbarnsfamilien. Longitudinelle studier dokumenterer også forebygging av senere utvikling av rusmisbruk, psykiske vansker og kriminalitet i ungdomsalder,( 1) samt fullføring av utdanning og  deltakelse i arbeidslivet hos mødrene.”(2)

“You have to do this in Norway”, insisterer den unge moren ved siden av meg på helsestasjonen, og forklarer hvorfor. ”I didn’t think I could be a good mother. Now I do. I do believe it. For the first time in my life, I do believe it!” Jeg gjorde som hun sa, jeg tok det med meg hjem til Norge. Programmet oversettes nå til norske forhold. Mitt håp er at det kan sette fart i en ny trend. En trend der vi gjenoppdager magien i de gode relasjonene, og på nytt forstår at vi ikke kan overlate familiene til seg selv i den perioden man er som mest sårbar. At barnevern er mer enn en tjeneste, at det handler om samfunnsverdier og menneskesyn – om å bry seg så mye at vi setter arbeidet i system. Fordi alle barn har rett til en god barndom. Og fordi vi vet nok, mer enn nok, til å gjøre hva vi kan for at hvert eneste lille nurk skal få en. Dessuten handler det om å forandre verden – one baby at the time. Mens vinduet er åpent og alle fortsatt vil.  

[1] Donelan-McCall, Eckenrode, & Olds, 2009; Eckenrode et al., 2010; Izzo et al., 2005; Olds, 2006. [2] Goodman, 2006.

Inga Marte Thorkildsen er tidligere barne-og familieminister, nå forfatter og spesialrådgiver i Barns Beste og i Forandringsfabrikken.

Mother Holding ChildHun måtte rømme fra en samboer som mishandlet henne og barna. Hun heter Siri. Siri er mamma til tre.

– Jeg hadde ikke klart å være mamma på heltid hvis det ikke hadde vært for barnevernet, sier Siri.

Kritikken hagler over barnevernet for tiden. Mange argumenterer med egne erfaringer, som advokat for eksempel. Til tider blir kritikken unyansert. Enten kritiseres barnevernet for å  plassere barn i fosterhjem med en sped begrunnelse, ellers griper de for sent inn. Andre stemmer må også høres for at vi skal få et nyansert bilde. Siri og andre i liknende situasjon er viktige stemmer inn i debatten.

Jeg møtte Siri for noen uker siden. Da hadde barnas pappa igjen tatt kontakt for å få samvær med barna. Vi snakker om hvor utfordrende de siste årene har vært. Først bodde de på hemmelig adresse langt fra barnas far. Den lille familien måtte etablere seg i et helt nytt miljø. Det var ikke nye venner som sto parat. Usikkerheten var der alltid. Ville han finne dem? Hvordan skulle hun klare å hjelpe barna med deres reaksjoner når hun var så sliten selv?

Siri forteller: -« Det er så mange som rakker ned på barnevernet for tiden. Noen ganger får jeg kjeft når jeg forteller om min gode erfaring. Da hører jeg bare at jeg vet ikke hvor vanskelig det er når barnet blir plassert i fosterhjem.
Men det vet jeg faktisk. Det var en periode at minstemann måtte bo hos noen andre. Det var en nødvendig hjelp akkurat da. Men jeg forsto at barnevernet ikke ville ødelegge familien. Vi hadde i felles mål –at jeg skulle klare å etablere et trygt hjem for min lille famille. Derfor har jeg samarbeidet hele veien.

Jeg har fått mange typer hjelp. Jeg får avlastning. Barnevernet går med meg i møter, med NAV og pp – tjenesten for eksempel. Jeg er veldig fornøyd med foreldreveiledningskurset jeg følger, PMTO. Der lærer jeg gode måter å samtale med barna på. Jeg lærer å sette grenser på trygge måter.

Jeg klarer meg mer og mer selv nå. Men jeg tar kontakt med saksbehandleren min i barnevernet hvis det er noe spesielt. Han kjenner barna og meg. Det er trygt.

Mine barn er fortrolig med at barnevernet er en del av vår hverdag. Jeg skammer meg ikke over å være en del av barnevernet. Hvorfor skal jeg leke» superkvinne», og gjøre som om jeg kan klare alt, når det bare går ut over barna.»

Dette er en god historie. Siri har brukerrollen. Vi hadde en lang samtale om barnevernet den dagen jeg møtte henne. Vi delte ideen om å skrive en blogg om tema. Da jeg kom hjem lå det en lang mail til meg fra Siri. Der var det nok stoff til mange blogger. Blogger om det positive med å samarbeide med barnevernet.

Jeg har de siste femten årene jevnlig hatt rollen som den som samarbeider med barnevern. Jeg har erfart alt fra meget bra til meget dårlig oppfølging fra barnevernet. Når det har vært dårlig har det i hovedsak vært når de har avslått hjelp, eller avsluttet saker for tidlig. Jeg har enda til gode å reagere på at barna jeg samarbeidet om ble for fort plassert i fosterhjem.

Skal vi få et mer solid barnevern må vi lære av de gode eksemplene. Derfor blir Siris stemme viktig i denne debatten. Videre kan vi ikke vurdere barnevernet isolert. Barnevernet er avhengig av de andre som jobber med barn, og at det er nyttige familiestøttende tiltak i kommunen. Siris historie er et godt eksempel på et godt samarbeid der  kommunalt familiesenter, pp.tjeneste og helsestasjon samarbeider. Et godt tverrfaglig samarbeid  bidrar til bedre vern av barn i utsatte situasjoner.

illustrasjon m plante«Alle som jobber her har gode holdninger og verdier» sa avdelingslederen til meg. Hun hørtes nesten litt snurt ut over at jeg kunne spørre om noe så uhørt. At en brukermedvirker kunne finne på og spørre om holdningene og verdiene til hennes ansatte kom nok noe overraskende.

Opptakten til mitt spørsmål var at jeg hadde hørt flere ansatte som valgte å jobbe på akkurat denne avdelingen fordi arbeidsmiljøet var så godt. Det var altså ikke et brennende engasjement for rusmisbrukere som gjorde at man valgte å jobbe der, men derimot at man hadde så hyggelige kollegaer.

Jeg ønsker at vi skal snakke mer om holdninger og verdier som preger helsepersonells valg av arbeidsplass og utøvelse av fag. Jobber du med gamle fordi det er den eneste jobben du får, fordi det er nært hjemmet ditt, eller fordi du brenner for eldreomsorg? Jobber du med rus fordi det er bekvemt, gir deg god lønn, eller fordi du virkelig brenner for denne brukergruppen?

Sist uke var det en fagdag om recovery på Oslo Universitetssykehus, og en fagperson sa det så treffende; «Vi må snakke mer om holdninger i russektoren, husk at en drittsekk som har lært seg en god samtaleteknikk fremdeles har de samme holdningene. Vedkommende blir bare en enda mer utspekulert drittsekk».

Holdninger og verdier kan gi utslag på mange måter i russektoren. En plakat på en vegg kan si mye om verdiene som preger et system, og dette kan kanskje understøttes av følgende beskjed som møtte brukerne sist uke på en DPS avdeling på Vestlandet;

DET ER STRENGT FORBUDT OG GÅ SNARVEIER –RUNDT HUSET ELLER OVER BAKKER. Dette kan resultere i at utleveringsordningen blir revurdert.

Hva om man utenfor apoteket henger opp en lapp hvor det står at «hvis du feilparkerer bilen må vi revurdere utleveringen av hjertemedisinen din»? Eller om vi sier at om du går over plenen utenfor fastlegekontoret så må vi revurdere Marevan-målingene dine?

Det må sies at selv om denne lappen er undertegnet «Klinikkdirektør» uttaler denne at han ikke kjenner til lappen. Uansett om lappen er hengt opp av Kong Salomon eller Jørgen Hattemaker; det spesielle er at det er en bruker som reagere på denne lappen, ikke ansatte som jobber der. Hvorfor reagerer ikke de ansatte? Er evnen til etisk refleksjon over egen praksis fraværende, eller er systemet laget slik at man bare tilpasser seg og godtar?

Filosofen Søren Kierkegaard skrev for 167 år siden diktet «Hjelpekunsten» som starter slik: «Hvis det i sannhet skal lykkes å føre et menneske hen til et bestemt sted, må man først og fremst passe på å finne ham der hvor han er, og begynne der»

Jeg tror at en god måte å utfordre holdninger og verdier er å være sammen med pasientene over tid. I fjor utfordret jeg en behandlingsinstitusjon til å innføre «pasientdager», hvor man som ansatt leverte fra seg nøklene når man kom på jobb og måtte tilbringe hele dagen i miljøet sammen med pasientene. Jeg ville at ansatte skulle føle på hvordan det oppleves å stå utenfor døren til vaktrommet og få beskjed om at det ikke er tid til aktiviteter, butikktur, eller samtale. Som pasient er man ofte prisgitt personalets prioriteringer, og personalet bør ha innsikt i hvordan dette føles. Dette fikk man ikke til, og forklaringen var at det ble for komplisert og ressurskrevende. Det er altså for ressurskrevende og være sammen med pasientene en hel dag. Har vi lagd et behandlingssystem der fagfolk har satt egne behov for møter, fagutvikling, rapportering og dokumentasjon i sentrum og pasientens behov blir underordnet systemets behov?

Jeg velger å avslutte dagens blogg med det norske diktet «Du ska itte trø i graset» av Einar Skjæraasen. Kanskje minner både dette og Kierkegaard oss om at etikk, holdninger og verdier er noe tidløst som må jobbes med kontinuerlig:

«Du ska itte trø i graset»

Du ska itte trø i graset.
Spede spira lyt få stå.
Mållaust liv har og ei mening
du lyt sjå og tenkje på.
På Guds jord og i hass hage
er du sjøl et lite strå.

Du skal ikke røre reiret,
reiret er e lita seng.
Over tynne bån brer erla
ut sin vâre varme veng.
Pipet i den minste strupe
skal bli kvitring over eng.

Du skal itte sette snuru
når du sir et hara-spor.
Du skal sjå deg for og akte
alt som flyg og spring og gror.
Du er sjøl en liten vek en,
du treng sjøl en storebror.

Einar Skjæraasen 1954

utstrakt hand_webI rusfeltet, eller innen det vi kaller tverrfaglig spesialisert rusbehandling(TSB), er vi midt inne i en ordveksling om pårørendes rettighet til å få behandling ved våre institusjoner. La meg si det helt klart: Pårørende hører til hos oss. Vi er ikke bare spesialister på å behandle den avhengige, men også på avhengighetsrelatert samspill og følgetilstander! Vi kan gi behandling som endrer folks liv.

Bloggtekstene fra faglig leder Guro Brekke og erfaringskonsulent Monika Landsverk gir en god innføring i hva dette handler om.

Helsedirektoratet gir ut veiledere som peker på hvilke pasientgrupper som skal prioriteres innen TSB og hvor lenge det er rimelig at pasienter med ulike problemer og lidelser skal kunne vente på behandlingsstart. I forslag til ny veileder er de pårørende utelatt. De skal altså ikke lenger få være pasienter på Borgestadklinikken, ved Stiftelsen Bergensklinikkene eller ved Lade Behandlingssenter i Trondheim. Vi trodde først ikke det vi leste. Var de rett og slett bare glemt av ekspertgruppa som hadde jobbet fram forslaget?

Men nei, voksne barn av foreldre med avhengighetsproblemer, ektefeller, foreldre og søsken skal i følge forslaget med et pennestrøk ikke lenger være våre pasienter. Det være seg pårørende til rus-, medikament eller de med spilleproblem. De pårørende skal nå få sin behandling innen psykisk helsevern, ble det påpekt når NRK Telemark intervjuet avdelingsdirektøren i Helsedirektoratet.

Vi på Borgestadklinikken og andre kolleger i rusfeltet så forundret på hverandre før vi «ropte»: Nei! De pårørende hører til hos oss! Vi vet hvordan det er å vokse opp i et hjem med et tabuisert problem som setter de voksne ut av spill og gjør at de andre i familien må tilpasse seg i en så stor grad at det medfører problemer livet ut.

Vi fikk støtte fra pasientene. Pasienter som tidligere har fått behandling innen rusfeltet gikk ut i media og fortalte hvor viktig det var nettopp å komme til oss for behandling og for å få treffe andre med samme bakgrunn. Vi kunne gi forklaringer på hvorfor de reagerte som de gjorde. Vi kunne gi håp og tro på livet videre. Pasientene fortalte hvordan behandlingen hadde blitt et vendepunkt og muliggjorde et godt liv.

Pårørendepasientenes egne stemmer er viktige og bør lyttes til. For ca et år siden var jeg, som representant for Norsk Forening for Spillproblematikk, i et møte med Kulturminister Thorhild Widvey. Hun styrer spillepolitikken i Norge. Hennes regjering hadde lagt opp til en omfattende liberalisering. Vi var flere organisasjoner som hadde bedt om å få møte ministeren for å framlegge vår bekymring for utviklingen på pengespillfronten. Med på møtet var også en representant for Spilleavhengighet-Norge. Hun fortalte åpent, detaljert og berørende om hvordan ektefellens spilleproblem hadde skapt problemer for henne og familien i en så stor grad at selv hennes egen mor ble sykmeldt.

Både den med avhengighetsproblematikk og de pårørende må få behandling. Det var møtets mest berørende og viktigste innlegg. Kulturministeren forsto det. Nå står vi på for at også helsemyndighetene skal forstå at de pårørende bør være likeverdige pasienter i rusfeltet.

Nå gjelder det at de det angår forstår at pårørendepasienter med rus- og spillrelatert problematikk må få rett til behandling og ikke må fjernes fra veilederen med et pennestrøk. Avhengighetsproblematikk angår alle i familien, og de som trenger det må fortsatt kunne få sin behandling hos oss i rusfeltet!

 

Følg meg

Få nye innlegg levert til din innboks.

Bli med 172 andre følgere

%d bloggers like this: