Feeds:
Innlegg
Kommentarer

den farlige romantiseringenDe siste månedene har jeg kikket på mange boligannonser, og stadig oftere oppdager jeg vinflasker og vinglass som sentrale elementer i prospektene. Ofte har leilighetsfotografen plassert den samme vinflaska i stua, på kjøkkenet og på soverommet.

Landets boligselgere går nye veier for å lokke folk til visning. Eiendomsmeglere og interiørkonsulenter har i lang tid bedt om at pynt og stash fjernes fra vegger og bord, og at nye og moderne møbler bør på plass før interesserte kjøpere skal kikke på drømmeleiligheten. Det bør helst være levende lys og fyr på peisen, men det er en ny trend at flotte vinglass og dyre viner skal settes fram for å skape følelsen av hjemmekos og hygge.

Jeg tror ikke det er så mange som har vinflaskene sine i stua slik boligprospektene gir inntrykk av, og de som eventuelt har vinflaska på soverommet pleier ikke å være så stolte av det. Det nye «vintrikset» virker derfor patetisk – akkurat som det gjør når det lukter hjemmebakt brød på visning.

Isolert sett er ikke vinfokuset til eiendomsmeglerne noe stort samfunnsproblem, men det er et etter min mening et skremmende symbol på den norske romantiseringen av alkohol – og det forteller mye om vårt forhold til vin. Eiendomsmeglerne er nemlig ikke alene om å normalisere og skape et inntrykk av at vin og øl skal være noe hverdagslig, som knyttes tett opp til kos, hygge og status.

Vi ser det i sosiale sammenhenger, vi ser det i arbeidslivet, og vi ser det i mediene. Innholdet i de fleste matbladene handler om vin og om hvilken vin som passer til de ulike matrettene. Avisenes fredags- og lørdagsutgaver preges av vintips og vinspalter, og på Facebook publiserer vi vakre bilder av vinglass og flasker når vi skal vise at vi skal slappe av. Alle likes-ene og kommentarene forsterker inntrykket av at « dette fortjener vi».

Vi liker å se på oss selv som kontinentale, men hvor mange franskmenn gjør det samme? Og hvor mange tyskere legger ut bilde av ølen sin når de sitter på en flyplass? Og kjenner du en italiener som må legge ut bilde av hvitvinsflaska hvis han dupper beina i havet eller sitter på en uterestaurant?

Denne massive romantiseringen bidrar til å ufarliggjøre alkohol, og den gjør det lettere å la seg friste. Jo mer vanlig det blir med vin og øl til alle anledninger, jo lavere blir terskelen for å ta seg noen glass, og jo vanskeligere blir det å stå imot.

De fleste takler omgangen med alkohol, men det er også mange som ikke gjør det. Jeg var én av dem som mistet kontrollen, og jeg vet romantiseringen på mange måter ble min bane og en del av min benektelse. Jeg så på alkohol som noe normalt, og til slutt drakk jeg til alle anledninger. Jeg lukket øynene når avhengigheten tok grep.

Jeg godtar at de fleste drikker, og jeg har ingen problemer med at andre koser seg med vin og øl. Jeg tror heller ikke på et samfunn uten alkohol. Men jeg skulle ønske at vi var litt mer bevisste, og at vi ikke alltid må plassere vinflaskene i sentrum når vi skal ha det koselig.

Den massive romantiseringen ekskluderer mange fra å delta i samfunnet, og den fører til at det blir vanskeligere å takke nei. Dessuten er den et hån mot dem som prøver å ta grep og en provokasjon mot dem som har opplevd alkoholismen på kroppen. Det er ikke alle som forbinder en vinflaske med kos og hygge. Det burde eiendomsmeglere, interiørkonsulenter og andre tenke over.

Lars Kittilsen er tidligere journalist og redaktør i avisa Varden. Han er nå påtroppende kommunikasjonssjef ved Sykehuset Telemark. Det siste året har han fått mye oppmerksomhet etter at han åpent fortalte om sitt alkoholproblem. Hør Lars Kittilsen på vår konferanse om arbeidsliv og rus « Mitt Ansvar» i Larvik i mars!

Hånd i håndTheo elsker pappa. De har det så fint de to når de er sammen et par helger i måneden. Pappa tar han med på fisketur. De går i svømmehallen. Noen ganger slapper de av hjemme – bare de to.
Theo vil bli som pappa når han blir stor.
Men for fire uker siden ble Theos far tatt i en promillekontroll en tidlig formiddag. Theo var med på denne kjøreturen.

Dette er utgangspunktet for at foreldrene til Theo møter hos meg til mekling. Hva med samværsordningen nå? Er det trygt for Theo å besøke pappa?

Det starter som en vanskelig samtale. Rommet blir fylt av på den ene siden sinne, bebreidelse, angst – og på den andre siden forsvar og sinne. Det kommer opp flere bekymringsfulle episoder. Hvor mange øl er det greit å drikke etter at Theo har sovnet? Er det greit at venner kommer på besøk og deler noen flasker vin etter at Theo har lagt seg?

Heldigvis viser det seg at Theos far er en klok mann og en god far. Forsvaret er ikke så bastant. Å være en god forelder innebærer noen ganger at en må innse sine egne svakheter. Noen ganger må omsorgen for barnet gå foran egen stolthet. Noen ganger må en som foreldre gå den ydmyke vei og beklage.

I denne saken fikk vi til en god og trygg løsning. Det som nok gjorde den store forskjellen var at Theos far så at han måtte bruke tid på å bygge opp igjen tillit. Han var villig til at samvær fremover skulle være fri for alkohol og det skulle være mulig å kontrollere.

Theo ville helst ikke snakke med noen om den ekle episoden der politiet nektet pappa å kjøre bil. Han var bare opptatt av å å få besøke pappa igjen. Det ble en god samtale da faren selv snakket med han om hendelsen – og beklaget.

Er du i en liknende situasjon? Har barnet ditt opplevd en eller flere utrygge episoder knyttet til bruk av rus? Min anbefaling er:

– Ta imot hjelp. På Familiekontor eller kommunale familiesenter finner du profesjonelle som kan gå inn som samtalepartnere.

– Snakk med barnet om de vanskelige opplevelsene – ta ansvar og be om unnskyldning.

– Svelg din egen stolthet og gå med på eventuelle kontrolltiltak. Da kan du bevise at du kan skape en trygg situasjon for barnet.

– Hold deg helt unna alkohol eller andre rusmidler under samvær

Obs.
Eksempelet er skrevet noe om for at personene ikke skal kunne kjennes igjen. Jeg bruker noen ganger eksempler fra andre arbeidsforhold enn Borgestadklinikken. Dette er hentet fra min jobb som mekler. Meklingsordningen utøves til vanlig av Familiekontorene, men vi er noen som er engasjert som private meklere av Bufetat.

lite barn_til blogg jan 2015Jeg kjenner at det nesten er noe magisk, i alle fall noe veldig godt, med et nytt år. Nytt år gir nye muligheter. Nytt år roper ut noe optimistisk. Jeg kan starte med blanke ark. Jeg kan ta nye grep og enda bedre styring over eget liv. Det er opp til meg. Jeg kan hvis jeg vil.

 

Aviser, blader, facebook – ja alle medier er fylt med overskrifter om nyttårsforsetter, nye muligheter og nøkler til hvordan vi kan endre innholdet i livet vårt til noe bedre. Jeg tror på masse av dette. Jeg tror at jeg selv har nøkkelen (eller kan finne den) til hvordan jeg kan gjøre mitt liv så godt som mulig. Men jeg klarer det ikke alene. Jeg trenger mennesker rundt meg som jeg er trygg på og som jeg kan vise min sårbarhet overfor. Mennesker som heier på meg når det går bra og løfter meg opp når jeg faller. Mennesker som har tro på meg og som hvisker eller roper at jeg får nye muligheter.

 

Derfor har jeg i inngangen til dette året tenkt på alle de som kjenner på en maktesløshet og opplever at det ikke finnes nye muligheter. Jeg tenker særlig på barna som er prisgitt de voksne de har rundt seg. I Norge bor det mer enn 1 million barn og unge under 18 år. I fjor mottok 50.000 barn hjelpetiltak fra barnevernet. Den største delen av barna mottar hjelp på grunn av vansker knyttet til foreldres omsorg. Vi vet at barnefattigdommen har økt de siste årene. Vi vet at det gjennomsnittlig er barn i hver skoleklasse som rapporterer om at de har vært vitne til vold mot en av foreldrene sine, eller utsatt for vold selv. Og det er 450.000 norske barn som har foreldre med rus- eller psykiske problemer. Hvilke nye muligheter får disse barna i 2015? Hva slags nyttårsforsetter og ønsker har de – som vil bli oppfylt?

 

I desember ble kampanjen «Aldri mer Christoffer» lansert på digitale skjermer i alle de store norske byene i Norge, i tillegg til plakatmontre spredt over landet. Hensikten er å minne alle som passerer om at barns rett til trygg oppvekst er det viktigste vi kan bidra med, uansett posisjon vi har. Alle barn trenger voksne som skaper trygge rammer og en fremtidstro for dem. Barn som lever i risikofylte omsorgssituasjoner vil ofte ha behov for hjelp utover det foreldrene kan tilby. De vil ha behov for støtte, oppmuntring og heiarop fra flere voksne, og kanskje over lengre tid. Derfor: Tenk om alle voksne i Norge hadde et felles nyttårsforsett om å bidra til at et barn vi har i nærheten av oss skal få et nytt år med nye muligheter. Tenk om vi kunne heie på hverandre for å nå det målet. Det er opp til oss. Vi kan hvis vi vil! Godt nytt år!

bilde til blogg fra rosanneDen var utålmodig, ivrig, nysgjerrig, sulten på livet. Den lykkelige og viltre valpen jeg så en morgen for noen år siden. Den dro utålmodig i båndet sitt. Det var en Gordon Setter, en jakthund, som ville utforske, snuse, oppdage og løpe – fremad i alle retninger. I andre enden av båndet var det en gammel og saktegående mann, langt over pensjonsalder. Så prisgitt en hund er sin eier, tenkte jeg da.

Men dette gjelder jo ikke bare for kjæledyr. Det gjelder også våre barn! Vi vet mye om hvordan barns oppvekst påvirker hvem de blir. Frønes og Strømme har skrevet en god, liten bok som heter «Risiko og marginalisering.» Her beskriver de hvordan barns oppvekstsituasjon er en viktig indikator på hvem som står i fare for å falle utenfor det økonomiske og sosiale fellesskapet som voksne.

Vi lever nå i det såkalte kunnskapssamfunnet. «Alle» utdanner seg, og det er vanskelig å få en jobb dersom man ikke har noen utdanning utover grunnskolenivå. I 1950 hadde 84 % av arbeidsstyrken grunnskoleopplæring som høyeste utdanningsnivå, mens i 2004 gjaldt dette kun for 11 %. Og andelen som har en jobb å gå til øker parallelt med økt utdanningsnivå. På et halvt århundre har bestått grunnskole som eneste utdanning gått fra å være det vanligste til å være en risikofaktor for at man kan falle utenfor i arbeidsmarkedet.

Hva vi blir til avhenger mye av våre foreldre – vår livssituasjon som små. Kollega Arne Klyve, en etterspurt samfunnsviter som har rusforebygging og spesielt foreldrerollen som spesialtema, sier ofte i sine foredrag at «det mest urettferdige øyeblikket i livet er det øyeblikket du våkner opp på stellebordet og ser hvem du har fått som foreldre.» Har mamma og pappa høyere utdanning er sannsynligheten stor for at barnet også får det. Har mamma og pappa god råd er sannsynligheten stor for at barnet også får det stor. Har mamma og pappa god helse er sannsynligheten stor for at barnet også får det stor. Og omvendt.

Samtidig som vi vet at utdannelse, økonomi og helse går i arv, vet vi også at måten foreldrene ivaretar sin foreldrerolle på har stor betydning for hvilke muligheter barna har til å konsentrere seg om sin egen utvikling. Barn som vokser opp med trygge og gode foreldre har mye større mulighet til å fokusere på egne behov enn barn som må bruke energi og krefter til å passe på en mamma eller pappa som sliter psykisk eller som ruser seg.

Barn er på mange måter prisgitt sine foreldre, derfor er det viktig å ha et samfunn som tar hensyn til dette og som jobber for å utjevne denne urettferdige skjevheten vi fødes inn i. Alle trenger noen som heier på dem, som tror på dem og støtter dem. Om ikke foreldrene fullt ut har mulighet til det, er det viktig at noen andre kan heie. Som det står i fjorårets viktige rapport om «Sosial ulikhet i helse»: «De sosiale, økonomiske og utdanningsbaserte forholdene i familien som barn og ungdom vokser opp i, har betydning for helsen deres. (…) Det er en tendens til at fordeler og ulemper hoper seg opp gjennom livsløpet. Ulikheter i risikofaktorer og helseproblemer blant barn og unge kan derfor bli markante sosiale, økonomiske og helsemessige forskjeller senere i livet. Slik reproduseres ulikhetene mellom generasjonene. (…) De fleste vil være enige om at det ikke finnes en god etisk begrunnelse for en slik ulikhet i livssjanser» .

Vi er heldige som bor i Norge, hvor vi langt på vei har en velferdsstat som prioriterer barn og deres utvikling ved å tilrettelegge for gode barnehager til en rimelig pris, god og gratis utdanning og så videre. La oss verne om dette. Samtidig vet vi at de samme skjevhetene eksisterer her også. Vi har for eksempel sist høst lært at barn som går i private barnehager gjør det bedre på skolen enn barn som går i kommunale barnehager, og de kommer også fra hjem med 300 000 mer i gjennomsnittlig familieøkonomi. Så vi må vi jobbe videre med å utjevne forskjeller av ulik art, med å oppdage de barna som ikke har det så godt, og med å få til å inkludere alle på en like god måte, så tidlig som mulig. På denne måten kan vi jobbe for at mulighetene for et godt liv utjevnes på tvers av hvem vi er barn av.

Rosanne Kristiansen er samfunnsviter og spesialkonsulent ved KoRus – Sør

Hjem til Jul

lys_ juleillubilde_liteI år skal jeg og samboeren min dra til Bømlo og ferie jul sammen med mamma. I mange år var det dessverre ikke slik, i fem år satt jeg og drakk alene på julaften. Jeg valgte selvmedisineringen og selvmedlidenheten fremfor familien min. Dette var et valg jeg tok, min mor hadde som de fleste pårørende ikke så mange valg. Og min medisin ble hennes bekymring og sorg.

Det er fire personer jeg kan takke for at jeg er i live i dag, det er mine avdøde besteforeldre og mamma og selvfølgelig Jon. Han ble en frivillig hjelper som møtte meg med omsorg og medmenneskelighet. Uten disse fire tror jeg ikke jeg hadde fått opplevd så mange juler etter 2000 tallet. Jeg skal ikke dra frem alle historiene om mamma og mine gode hjelpere i dag. Jeg skal nøye meg med å si takk for at dere var der når jeg trengte dere!

Tilgjengelige hjelpere og ikke minst tilgjengelig omsorg skaper endring og bedring. Jeg får mye skryt for at jeg har endret livet mitt. Men de som egentlig skal ha skryt er mine pårørende og hjelpere som holdt ut når det stormet som verst. Fordelen for meg var at omsorgen disse viste meg stort sett var en helårsomsorg.

Det store empatiløftet som befolkningen viser i desember varmer. Vi går inn i en kollektiv emosjonell juletilstand. Personlig skulle jeg vel ønske det var litt empati og omsorg igjen til januar og februar også. Kanskje er det ikke slik at å inkludere i desember for å ekskludere i januar er en god tilnærming til mennesker som lever i utenforskap i store deler av året?

Jula er for meg en tid da man skal reflektere over det som har vært, og noe av det som er tungt med å bli eldre er at man mister nære familie medlemmer. Jeg var imidlertid så heldig at jeg klarte å bli rusfri før mine besteforeldre gikk bort, og i dag er det spesielt godt å tenke på. At bestemor og bestefar fikk se at jeg fikk det bra og kunne bli den sønnen som mamma fortjente.
Jeg kjenner en enorm takknemlighet for det livet jeg har fått i dag. Jeg har funnet en kjæreste og en samboer jeg har det godt med. Jeg får jobbe med noe som gir meg mulighet til å synliggjøre både for brukere og pårørende at det nytter å gjøre noe med et rusproblem.

Imidlertid ser jeg at ikke alle har tilgang på like gode hjelpere som meg. Og kanskje er det slik at vi har nok psykologer og leger i dagens rusomsorg, og det mennesker som sliter mest av alt trenger er gode medmennesker. I mange brukerorganisasjoner og brukerstyrte tiltak flommer det over av omsorg og frivillighet. Jeg er så heldig at jeg møter mange av disse som jobber som frivillige hele året, som bruker fritiden sin på mennesker som sliter. Det jeg legger merke til er at disse frivillige er lykkelige positive mennesker, som har mye glede i livet sitt. Så kanskje er det slik at den største gleden du kan oppleve er å glede andre og få lov å bli en betydningsfull hjelper for en som sliter?

En god og fredfylt jul ønskes alle, og en spesiell hilsen til alle mødrene, fedrene og andre pårørende som har noen som er der ute som ikke finner veien hjem til Jul.

illustrasjon behandling webHvordan finne rett behandling til ruspasienten? Hvordan finne fram et prosjekt som både pasient og behandlere har tro på, og som ikke fører til flere tapssituasjoner for pasienten?

Jeg jobber som samhandlingskonsulent ved utredningsenheten ved Borgestadklinikken. Ett av målene der er å gi råd og veiledning for å finne den beste behandlingsplassen for pasientene. Tidligere har jeg nok først og fremst hatt fokus på å finne en behandlingstype som ser grei ut og der ventelista ikke har vært for lang. Det har i mange tilfeller fungert meget godt, og i andre tilfeller har det vært helt skivebom. Fra arbeidet på utredningsenheten vet vi at flere faktorer er viktige i arbeidet med å finne rett behandling til den enkelte pasient. Vi må blant annet ta hensyn til: diagnoser, alder, type rusmisbruk, familiesituasjon, interesser, avstand, tidligere behandlingserfaring, poliklinikk, institusjon, behandlingsfilosofi, målsetning for behandling, mentaliseringsevne, størrelse på behandlingssted, aktiviteter, bosituasjon og arbeid. Dette skal jo også koples sammen med hva pasienten har lyst til å gjøre og hva pasienten tenker vil hjelpe.

Vi vet at tro på prosjektet er den viktigste faktoren av alle. Vi har til nå forsøkt å ta hensyn til noen hovedfaktorer. Disse er:
– Pasientens egne ønsker. Vi prøver å få tak i hva slags behandling pasienten kan tenke seg. Uavhengig av hva som finnes. Vi begynner med en ønskeliste og så forsøker vi å finne den behandlingsmåten som oppfyller flest ønsker.
– Tidligere behandlingserfaring. Dette gir gode referanserammer for hva som har vært bra og ikke. Det gir også en god ramme for å finne ut hva pasientene har fått med seg, hva de har savnet og litt om hvilke faktorer som virket positivt og negativt inn.
– Funn under utredning. Her får vi en oversikt over hvilke forutsetninger pasientene har for å ha utbytte av behandlingen. Ved å koble sammen tidligere behandlingserfaring og funn under utredningen får vi svar på hvorfor ting ikke har gått så bra tidligere.

Mange pasienter opplever det som godt å få svar på hvorfor de ikke har fått det til. Det å se at «opplegget har vært feil for meg» er en god oppdagelse. Dersom vi i tillegg klarer å vise at vi ønsker å finne noe som passer «nettopp deg» så opplever jeg at mange får ekstra pågangsmot til å forsøke en gang til.

Noe av det som oppleves som en personlig utfordring for meg er når pasientens ønsker krasjer med de funnene vi gjør i utredning. Det å være tøff nok til å si «jeg mener det ikke vil passe for deg, fordi du ikke har forutsetninger til å få noe ut av det» er ikke lett, men jeg øver og jeg har noen å lære av. Det er viktig å ikke sende pasienter ut til noe vi mener ikke vil funke, det fører som regel til nye tapssituasjoner.

Til nå har det meste vært basert på faglig kunnskap. Andre har funnet ut hva som virker og ikke, og gitt oss metoder vi kan bruke. Så kommer denne flaksen inn. Det å jobbe med mennesker er uforutsigbart. Vi vet ikke hva som dukker opp rundt neste sving. Ofte ser vi ting i etterkant, som vi ikke så da avgjørelsen ble tatt. Vi ser at for hver bommert vi gjør, så lærer vi mer, men det er pasienten som bærer konsekvensene. Dette må vi leve med, men ikke miste motet av. Vi må også tørre å innrømme at vi bommet overfor pasienten.

Jeg mener at ved å gi en pasient opplevelsen av at vi virkelig har prøvd, la dem få oversikt over de faktorene vi har lagt vekt på og la dem føle at vi har tro på at de kan få det til, legger vi et godt grunnlag for videre mestring. Og det er en kombinasjon av faglig dyktighet, vitenskap og flaks.

illustrasjon pårørende spill webMorgenmørket henger mot ruta på kontoret, det er desember og dagens første samtale. Jan har møtt trofast på poliklinikken i snart et år nå. Han får alltid første samtale for at han ikke skal måtte gå fra rørleggerjobben midt på dagen. Han er en betrodd medarbeider og sjefen kjenner til pengespillproblemet. Jan sier at han ikke har spilt siden han gikk til legen og ble henvist hit. Jans samboer, Vilde, har vært med til samtale to ganger, for at vi skulle kunne høre hvordan hun har opplevd Jans spilleproblem, hva det har gjort med henne og hva hun tenker de må gjøre sammen for å trygge økonomien.

Etter dette året nærmer Jans behandling seg slutten og Vilde er med for at vi skal få høre hvordan hun har det nå. Jan har ikke spillesug og har ikke hatt det på mange måneder. Han tenker ikke lenger på pengespill døgnet rundt. Han spiller ikke. Han sluttet da han ble henvist til Borgestadklinikken for et år siden. Han synes det er synd at jeg ikke direkte kan si at jeg tror ham på det.

Det er ikke det at jeg ikke tror ham. Jeg tar, som hans behandler, ikke stilling til det. Jeg kan ikke vite om han spiller eller ikke, men jeg har ingen grunn til å tro at han gjør det. Bortsett fra at jeg vet at han, som alvorlig pengespillavhengig, også har hatt problemer med at han har løyet om ubehagelige ting. Om han har spilt, hvor pengene har blitt av, om hvor mye han har tapt og vunnet. Om hvor mye han har lånt av hvem. Det har blitt en livsstil og en vane. Det blir fremdeles til at han pynter på det for å slippe unna diskusjoner. «Lyver han om små og ubetydelige ting, kan han vel lyve om store og alvorlige også » sier Vilde. Hun har det fremdeles ikke bra. Noe har gått i lås. Hun er lei seg og mistenksom. Hun er redd for at Jan spiller og merker det fort om han holder noe tilbake eller skjuler noe.

Jan vil gjerne bli trodd når han sier at han ikke spiller. Det er bare det at Vilde ikke kan ta sjansen på å stole fullt og helt på ham. Hun har blitt lurt før. Jan har ikke betalt husleie. Vilde har kontrollert, gravd fram sannheten ved nærgående spørring. Hun fortsetter å være mistenksom, spørre, grave og tvile på om svaret er sant. Hun kan, som jeg – behandleren- ikke vite.

Pårørendes frykt og mistenksomhet går ikke over fordi om den pengespillavhengige har gått et år i behandling og sier han ikke spiller lenger. Selv om husleia betales og økonomien har blitt bedre. Pårørendes mistenksomhet og frykt for å bli lurt varer i flere år. Den pengespillavhengiges livsstil med å lyve og skjule innsyn går heller ikke over selv om han ikke spiller. «Hvorfor blir han så lenge borte lørdag formiddag? Hvorfor skjermer han pc’en når jeg går forbi ham», spør Vilde. «Hva gjør han med de pengene han har ekstra?»

Vi kan ikke vite. Derfor blir det viktig for Jan og Vilde å ha gode avtaler om åpenhet og innsyn i økonomien. Slik at Vilde med egne øyne kan se inn- og utbetalinger på konto i nettbanken. Ikke noe til Betsson eller Unibet. Vilde må kunne spørre, men ikke mase støtt, når hun blir mistenksom og utrygg. Jan må svare selv om han kjenner seg provosert over ikke å bli stolt på. Den pengespillavhengige vet om han selv spiller, de rundt vet det ikke. De kan bare håpe. Det handler ikke om å stole på, men å tåle at framtida må vise om pengespillet er avsluttet. Det er en tøff situasjon for både Jan og Vilde. Derfor gjelder det også å ha konfliktfrie områder. Planlegge noe hyggelig. Glede seg til det- og gjøre det sammen. For det går også an i desembermørket.

 

Følg meg

Få nye innlegg levert til din innboks.

Bli med 161 andre følgere