Feeds:
Innlegg
Kommentarer

Hjem til Jul

lys_ juleillubilde_liteI år skal jeg og samboeren min dra til Bømlo og ferie jul sammen med mamma. I mange år var det dessverre ikke slik, i fem år satt jeg og drakk alene på julaften. Jeg valgte selvmedisineringen og selvmedlidenheten fremfor familien min. Dette var et valg jeg tok, min mor hadde som de fleste pårørende ikke så mange valg. Og min medisin ble hennes bekymring og sorg.

Det er fire personer jeg kan takke for at jeg er i live i dag, det er mine avdøde besteforeldre og mamma og selvfølgelig Jon. Han ble en frivillig hjelper som møtte meg med omsorg og medmenneskelighet. Uten disse fire tror jeg ikke jeg hadde fått opplevd så mange juler etter 2000 tallet. Jeg skal ikke dra frem alle historiene om mamma og mine gode hjelpere i dag. Jeg skal nøye meg med å si takk for at dere var der når jeg trengte dere!

Tilgjengelige hjelpere og ikke minst tilgjengelig omsorg skaper endring og bedring. Jeg får mye skryt for at jeg har endret livet mitt. Men de som egentlig skal ha skryt er mine pårørende og hjelpere som holdt ut når det stormet som verst. Fordelen for meg var at omsorgen disse viste meg stort sett var en helårsomsorg.

Det store empatiløftet som befolkningen viser i desember varmer. Vi går inn i en kollektiv emosjonell juletilstand. Personlig skulle jeg vel ønske det var litt empati og omsorg igjen til januar og februar også. Kanskje er det ikke slik at å inkludere i desember for å ekskludere i januar er en god tilnærming til mennesker som lever i utenforskap i store deler av året?

Jula er for meg en tid da man skal reflektere over det som har vært, og noe av det som er tungt med å bli eldre er at man mister nære familie medlemmer. Jeg var imidlertid så heldig at jeg klarte å bli rusfri før mine besteforeldre gikk bort, og i dag er det spesielt godt å tenke på. At bestemor og bestefar fikk se at jeg fikk det bra og kunne bli den sønnen som mamma fortjente.
Jeg kjenner en enorm takknemlighet for det livet jeg har fått i dag. Jeg har funnet en kjæreste og en samboer jeg har det godt med. Jeg får jobbe med noe som gir meg mulighet til å synliggjøre både for brukere og pårørende at det nytter å gjøre noe med et rusproblem.

Imidlertid ser jeg at ikke alle har tilgang på like gode hjelpere som meg. Og kanskje er det slik at vi har nok psykologer og leger i dagens rusomsorg, og det mennesker som sliter mest av alt trenger er gode medmennesker. I mange brukerorganisasjoner og brukerstyrte tiltak flommer det over av omsorg og frivillighet. Jeg er så heldig at jeg møter mange av disse som jobber som frivillige hele året, som bruker fritiden sin på mennesker som sliter. Det jeg legger merke til er at disse frivillige er lykkelige positive mennesker, som har mye glede i livet sitt. Så kanskje er det slik at den største gleden du kan oppleve er å glede andre og få lov å bli en betydningsfull hjelper for en som sliter?

En god og fredfylt jul ønskes alle, og en spesiell hilsen til alle mødrene, fedrene og andre pårørende som har noen som er der ute som ikke finner veien hjem til Jul.

illustrasjon behandling webHvordan finne rett behandling til ruspasienten? Hvordan finne fram et prosjekt som både pasient og behandlere har tro på, og som ikke fører til flere tapssituasjoner for pasienten?

Jeg jobber som samhandlingskonsulent ved utredningsenheten ved Borgestadklinikken. Ett av målene der er å gi råd og veiledning for å finne den beste behandlingsplassen for pasientene. Tidligere har jeg nok først og fremst hatt fokus på å finne en behandlingstype som ser grei ut og der ventelista ikke har vært for lang. Det har i mange tilfeller fungert meget godt, og i andre tilfeller har det vært helt skivebom. Fra arbeidet på utredningsenheten vet vi at flere faktorer er viktige i arbeidet med å finne rett behandling til den enkelte pasient. Vi må blant annet ta hensyn til: diagnoser, alder, type rusmisbruk, familiesituasjon, interesser, avstand, tidligere behandlingserfaring, poliklinikk, institusjon, behandlingsfilosofi, målsetning for behandling, mentaliseringsevne, størrelse på behandlingssted, aktiviteter, bosituasjon og arbeid. Dette skal jo også koples sammen med hva pasienten har lyst til å gjøre og hva pasienten tenker vil hjelpe.

Vi vet at tro på prosjektet er den viktigste faktoren av alle. Vi har til nå forsøkt å ta hensyn til noen hovedfaktorer. Disse er:
– Pasientens egne ønsker. Vi prøver å få tak i hva slags behandling pasienten kan tenke seg. Uavhengig av hva som finnes. Vi begynner med en ønskeliste og så forsøker vi å finne den behandlingsmåten som oppfyller flest ønsker.
– Tidligere behandlingserfaring. Dette gir gode referanserammer for hva som har vært bra og ikke. Det gir også en god ramme for å finne ut hva pasientene har fått med seg, hva de har savnet og litt om hvilke faktorer som virket positivt og negativt inn.
– Funn under utredning. Her får vi en oversikt over hvilke forutsetninger pasientene har for å ha utbytte av behandlingen. Ved å koble sammen tidligere behandlingserfaring og funn under utredningen får vi svar på hvorfor ting ikke har gått så bra tidligere.

Mange pasienter opplever det som godt å få svar på hvorfor de ikke har fått det til. Det å se at «opplegget har vært feil for meg» er en god oppdagelse. Dersom vi i tillegg klarer å vise at vi ønsker å finne noe som passer «nettopp deg» så opplever jeg at mange får ekstra pågangsmot til å forsøke en gang til.

Noe av det som oppleves som en personlig utfordring for meg er når pasientens ønsker krasjer med de funnene vi gjør i utredning. Det å være tøff nok til å si «jeg mener det ikke vil passe for deg, fordi du ikke har forutsetninger til å få noe ut av det» er ikke lett, men jeg øver og jeg har noen å lære av. Det er viktig å ikke sende pasienter ut til noe vi mener ikke vil funke, det fører som regel til nye tapssituasjoner.

Til nå har det meste vært basert på faglig kunnskap. Andre har funnet ut hva som virker og ikke, og gitt oss metoder vi kan bruke. Så kommer denne flaksen inn. Det å jobbe med mennesker er uforutsigbart. Vi vet ikke hva som dukker opp rundt neste sving. Ofte ser vi ting i etterkant, som vi ikke så da avgjørelsen ble tatt. Vi ser at for hver bommert vi gjør, så lærer vi mer, men det er pasienten som bærer konsekvensene. Dette må vi leve med, men ikke miste motet av. Vi må også tørre å innrømme at vi bommet overfor pasienten.

Jeg mener at ved å gi en pasient opplevelsen av at vi virkelig har prøvd, la dem få oversikt over de faktorene vi har lagt vekt på og la dem føle at vi har tro på at de kan få det til, legger vi et godt grunnlag for videre mestring. Og det er en kombinasjon av faglig dyktighet, vitenskap og flaks.

illustrasjon pårørende spill webMorgenmørket henger mot ruta på kontoret, det er desember og dagens første samtale. Jan har møtt trofast på poliklinikken i snart et år nå. Han får alltid første samtale for at han ikke skal måtte gå fra rørleggerjobben midt på dagen. Han er en betrodd medarbeider og sjefen kjenner til pengespillproblemet. Jan sier at han ikke har spilt siden han gikk til legen og ble henvist hit. Jans samboer, Vilde, har vært med til samtale to ganger, for at vi skulle kunne høre hvordan hun har opplevd Jans spilleproblem, hva det har gjort med henne og hva hun tenker de må gjøre sammen for å trygge økonomien.

Etter dette året nærmer Jans behandling seg slutten og Vilde er med for at vi skal få høre hvordan hun har det nå. Jan har ikke spillesug og har ikke hatt det på mange måneder. Han tenker ikke lenger på pengespill døgnet rundt. Han spiller ikke. Han sluttet da han ble henvist til Borgestadklinikken for et år siden. Han synes det er synd at jeg ikke direkte kan si at jeg tror ham på det.

Det er ikke det at jeg ikke tror ham. Jeg tar, som hans behandler, ikke stilling til det. Jeg kan ikke vite om han spiller eller ikke, men jeg har ingen grunn til å tro at han gjør det. Bortsett fra at jeg vet at han, som alvorlig pengespillavhengig, også har hatt problemer med at han har løyet om ubehagelige ting. Om han har spilt, hvor pengene har blitt av, om hvor mye han har tapt og vunnet. Om hvor mye han har lånt av hvem. Det har blitt en livsstil og en vane. Det blir fremdeles til at han pynter på det for å slippe unna diskusjoner. «Lyver han om små og ubetydelige ting, kan han vel lyve om store og alvorlige også » sier Vilde. Hun har det fremdeles ikke bra. Noe har gått i lås. Hun er lei seg og mistenksom. Hun er redd for at Jan spiller og merker det fort om han holder noe tilbake eller skjuler noe.

Jan vil gjerne bli trodd når han sier at han ikke spiller. Det er bare det at Vilde ikke kan ta sjansen på å stole fullt og helt på ham. Hun har blitt lurt før. Jan har ikke betalt husleie. Vilde har kontrollert, gravd fram sannheten ved nærgående spørring. Hun fortsetter å være mistenksom, spørre, grave og tvile på om svaret er sant. Hun kan, som jeg – behandleren- ikke vite.

Pårørendes frykt og mistenksomhet går ikke over fordi om den pengespillavhengige har gått et år i behandling og sier han ikke spiller lenger. Selv om husleia betales og økonomien har blitt bedre. Pårørendes mistenksomhet og frykt for å bli lurt varer i flere år. Den pengespillavhengiges livsstil med å lyve og skjule innsyn går heller ikke over selv om han ikke spiller. «Hvorfor blir han så lenge borte lørdag formiddag? Hvorfor skjermer han pc’en når jeg går forbi ham», spør Vilde. «Hva gjør han med de pengene han har ekstra?»

Vi kan ikke vite. Derfor blir det viktig for Jan og Vilde å ha gode avtaler om åpenhet og innsyn i økonomien. Slik at Vilde med egne øyne kan se inn- og utbetalinger på konto i nettbanken. Ikke noe til Betsson eller Unibet. Vilde må kunne spørre, men ikke mase støtt, når hun blir mistenksom og utrygg. Jan må svare selv om han kjenner seg provosert over ikke å bli stolt på. Den pengespillavhengige vet om han selv spiller, de rundt vet det ikke. De kan bare håpe. Det handler ikke om å stole på, men å tåle at framtida må vise om pengespillet er avsluttet. Det er en tøff situasjon for både Jan og Vilde. Derfor gjelder det også å ha konfliktfrie områder. Planlegge noe hyggelig. Glede seg til det- og gjøre det sammen. For det går også an i desembermørket.

 

illu skam_ webHvorfor snakker vi så lite om skam? Er det skammelig å skamme seg? Psykologspesialist og fagsjef Frid Hansen blogger denne gang:

Jeg var 7 år og hadde begynt på skolen. Turid i klassen hadde det nok ikke helt greit, men hva det var det forsto jeg ikke da. De voksne utvekslet blikk når den lille familien ble omtalt. Som et våkent barn var det lett å forstå at det var noe som ikke var helt slik det skulle være.
På skolen mandag morgen pleide læreren å spørre hva vi unger hadde gjort i helgen og ivrige unger rakk opp hånden og fortalte i vilden sky. Det gjorde også Turid. Hun fortalte at hun hadde fisket spekesild og lutefisk sammen med pappaen sin i helgen. Noe så dumt, tenkte jeg- hun lyver! Vi var mange elever som konfronterte henne med løgnen og hvor dum hun var.

Denne hendelsen bringer jeg med meg hjem til vårt eget middagsbord når mamma og pappa spør hvordan vi har hatt det på skolen. Jeg kan enda huske selve situasjonen der jeg sitter ved siden av min pappa: «Vet dere hva Turid sa i klassen i dag; hun sa at hun hadde vært og fisket lutefisk og spekesild sammen med pappaen sin i helgen, og det går jo ikke an, hun lyver og er jo helt dum, sånt må jo pappaer lage». Det ble en lang pause rundt bordet, jeg fikk ikke noe bekreftelse på at det var flott å vite hvordan både spekesild og lutefisk lages. Faren min snur seg rundt, tar meg i skuldrene slik at jeg må se direkte på han og svarte; « jenta mi, husk det du, at det går faktisk an å savne pappaen sin så mye at man både fisker spekesild og lutefisk på kaien sammen med han».
De ordene og pappas blikk etset seg inn i meg. Jeg glemmer aldri den isende kulden i magen. Jeg skammet meg, dypt og inderlig. Uten så mange ord og bare med medfølende øyne, ga faren min meg en skikkelig og kraftfull nesestyver som jeg aldri glemmer. Det var en sterk og svært ubehagelig følelse. Jeg hadde gjort noe alvorlig galt, og tråkket over grenser for hvordan jeg hadde lært at jeg skulle oppføre meg.

Skyldfølelsen og skamfølelsen brant seg fast som nært beslektede smertefulle følelser de er. Jeg husker at jeg tenkte at jeg hadde lyst til å synke under bordet; slå blikket ned og gjemme meg både overfor mine foreldre og ikke minst overfor meg selv.
Jeg forsto at jeg hadde gjort Turid veldig lei seg. Skyldfølelsen i meg resulterte i dårlig samvittighet og anger. Jeg hadde jo også krenket hennes vesen; kalt henne en løgner. Jeg bidro med å skamliggjøre henne.

Den kulturelle skamkoden forteller oss hva som er rett og galt, hva som er akseptabelt og uakseptabelt. Den retter seg både mot en selv og mot andre og markerer grenser mellom meg og den andre. Skam er helt nødvendig korrektiv og er i utgangspunktet ikke noe negativt. Dette er den sunne skammen. Den gjør oss til bedre mennesker. Den gir beskjed når egen atferd krenker eller sårer andre. Den sunne skammen beskytter liv.

Men det finnes også en skam som fornedrer og på alvorlige måter forstyrrer et menneskes forståelse av seg selv.
Rusmiddelproblemet er kalt skammens problematikk. Selve drivkraften i stigmatiseringen som omgir avhengighet er skam. Når et problem skam- belegges blir problemet hele personen. En rekke andre negative egenskapsbeskrivelser følger med. I et slikt perspektiv er det lett å få øye på hvorfor det å streve med et rusmiddelproblem innebærer både å skjule for omverden og å forsøke å skjule problematikken for seg selv.

«Faren din sto og pissa på plenen vår i går kveld; drita full; fortalte nabogutten en dag. Full av forakt i stemmen sin. Jeg frøs til is innvendig, jeg kunne ha dødd av skam og hyler bare tilbake at han bare er en drittunge som alltid lyver. Men jeg visste jo at det var sant, jeg så det jo selv»( Geir 12 år).
Denne skamløse atferden til far smitter urettvis over til den som er helt uskyldig. Skam på egne vegne kan man gjøre noe med; skam på vegne av andre blir bare avmakt. Skam smitter! Fra å skjemme seg selv ut, til å bli utskjemt.
«Jeg prøvde bare å beskytte pappa, ville ikke at nabogutten skulle tenke at pappa bare var en sånn der alkis; for det er han jo egentlig ikke; men hvordan kunne pappa bare gjøre noe sånt?»
Her forteller Geir meg hvor intenst viktig det er for han ikke å la andre uverdig- gjøre pappaen hans. Pappa er så mye mer enn bare sitt problem. Redselen for å bli behandlet med forakt fra andre aktiveres.

Min opplevelse av skam fra hendelsen da jeg var 7 år er brent fast i meg. Men det var en sunn skam- et nødvendig korrektiv.
Geirs opplevelse av skam blir til avmakt, redsel for andres avsky, redsel for å bli skjøvet bort og latterliggjort. Dette motiverer for hemmelighold og fortielse. Det kan bli vanskelig å være nær andre. Adskilthet og isolasjon kan bli resultatet.

Hvorfor snakker vi ikke mer om skam og hva det gjør med oss når vi vet at skam er en svær sentral medfødt følelse i oss mennesker? Henger det sammen med at det er vanskelig å identifisere skam både hos den som opplever skam og hos oss hjelpere? Er skam fortsatt tabu? Er det skammelig å snakke om skam og er det skammelig å skamme seg? La oss snakke om skam! Skammens kraft kan være en diger bremsekloss i en forandringsprosess.

barnevenBeskyldningene fløy gjennom rommet. Stemmene var høye og skingrende. Det var det vi kaller en sak med høyt konfliktnivå. Mor og far til Stine og Teodor var til mekling. De skulle flytte fra hverandre. Mor beskyldte far for å røyke hasj når han var alene med barna. Far beskyldte mor for å drikke for mye. Den ene vonde situasjonen etter den andre ble beskrevet.
Av og til må jeg ha mange tanker i hodet på en gang som mekler. Det var vanskelig å styre samtalen – samtidig som jeg måtte holde styr på egne tanker og reaksjoner. Hvor sant var det disse foreldrene beskyldte hverandre for? Hvordan oppførte de seg hjemme når de kunne skjelle hverandre ut på den måten med meg som fremmed til stede? Hvordan hadde Stine og Teodor det hjemme? Hvor mange ganger hadde de måttet høre på foreldrenes bråk? Skulle jeg melde dette til barnevernet? Hvordan ville foreldrene reagere hvis jeg tok det opp med dem?

Jeg tok det opp. Mor ble sint, rasende. Det var det dummeste hun hadde hørt. Hun slang døra hardt i og forsvant. Far ble sittende. Vi fikk en lang og god samtale. Jeg ringte barnevernet mens far ennå var der, og de kunne svare på hvordan de ville behandle meldingen fra meg.
Denne saken vet jeg utviklet seg bra. Barna fikk god hjelp fra barnevernet i det som var en vanskelig periode i foreldrenes liv.

Det har siste tiden vært fokus i media på at mange som jobber med barn ikke kjenner godt nok til meldeplikten. Jeg har meldt en del saker til barnevernet. Noen ganger har familiene fått god hjelp. Noen ganger har foreldrene nektet å ta imot hjelp. Det er en juridisk utfordring at foreldrene kan takke nei til hjelpetiltak selv om barneverntjenesten mener det er det beste for barnet. De som har makt bør se til at loven endres slik at barnets rett til hjelp blir styrket. Dette er også tatt opp i flere offentlige utredninger om barnevernet de siste årene, og et det er forslag om endringer ute på høring nå.

Jeg vet også om flere saker jeg ikke meldte fra om – og som jeg absolutt burde ha meldt. Motet sviket. Jeg var redd for å miste allianse med den voksne. Jeg var redd for sinne. Jeg var redd for å såre den voksne. Sjefen syntes ikke vi skulle gjøre det. Det var mange grunner. Det er ingen unnskyldning. Det er min skam.

Jeg har meldt noen saker der jeg har tatt feil. Det var ikke så ille som jeg trodde. Det gjør ikke noe i ettertid. Men i de sakene jeg kunne ha gjort en forskjell ved å melde fra – og ikke gjorde det – de sakene angrer jeg på.

Lovgiverne må ta sitt ansvar og endre loven slik at barnet får rett til hjelp. Vi andre må også ta vårt ansvar og melde fra til barnevernet når vi kjenner til at barn lever i hjem som er preget av svikt i den daglige omsorg.

Gladfull eller dritings?

Smabrisen_260x228[1]Kanakkas, skeiv i skøytene, snydens, kanon, på en snurr, møkkafull, animert, dritings – kjært barn har mange navn. Vel, kjært og kjært… barn i alle fall har mange navn!

Det er igjen tid for julebord. Gode middager med venner og kollegaer, avslutningen på året skal markeres og det nye skal planlegges. For mange er alkohol en viktig del av denne markeringen. Og for de fleste er heldigvis julebordet en hyggelig affære.

I formiddag gikk startskuddet for Helsedirektoratets årlige kampanje. I årets kampanje er det lagt ekstra vekt på å bygge kunnskap om alkoholrelaterte skader, samt å øke kjennskapen til skjenkereglene.

Ansatte i skjenkenæringa og drosjene grugleder seg til denne tiden av året. Gleder seg fordi det er gøy med mye folk ute på byen. Gøy med kanskje litt andre folk enn de som pleier å være der. Gøy med mye tips og full fart. Men det er ikke gøy å bli skjelt ut av fulle voksne folk som ikke klarer å oppføre seg. Som begynner å bråke når de blir nekta i døra eller blir nekta servering. Som sovner på do. Som spyr i taxien. Som er ufine mot andre gjester. Som rett og slett burde kommet seg hjem for lengst. Dessverre er det for mange av disse!

Dørvakter og bartendere skal nekte deg både inngang og servering dersom du vurderes som åpenbart påvirka. Det er faktisk jobben deres. Og det kan få store følger for deres arbeidsplass dersom de ikke gjør jobben sin.

Hva er det så å være åpenbart påvirka? Det kan kjennetegnes ved at man snakker utydelig, er høyrøstet og slepphendt, og har problemer med å gå rett. Den siste som ser hvor mye man har drukket er ofte en selv, og det er lett å anta at man er mindre påvirket enn man faktisk er.

Noen fakta om skjenkereglene
• Er du åpenbart påvirket av rusmidler, skal du ikke få kjøpt/bli servert alkohol eller oppholde deg på et skjenkested.
• Er du åpenbart påvirket når du ankommer skjenkestedet, skal du nektes inngang
• Drikker du så mye at du blir åpenbart påvirket på skjenkestedet, skal du vises bort
• Dersom flere personer sitter sammen med en gjest som er åpenbart påvirket, skal det ikke serveres alkohol til noen av disse før den som er åpenbart påvirket har forlatt skjenkestedet.

Studentsamskipnaden i Bergen driver Prosjekt Lykkepromille og sier om dette at «Lykkepromille refererer til den oppkvikkende rusen som gjør at du føler deg lettere til sinns og at samtaler flyter lettere. Denne får de fleste med en promille på 0,5 – 1. Senere kommer den dempende og sløvende effekten. Det er da du begynner å glemme poenget i enden av setningen, og utsetter lesedagen til neste uke.»

Jeg sier ja takk til flere folk ute! Men jeg vil ha folk med lykkepromille – ikke folk som er dritings!

Jobbfest!

vinglass m søl_webNår vi nærmer oss jul, er det mange arbeidsgivere som arrangerer julebord for kollegene. Arbeidsgiveren spanderer, og det er en svært hyggelig oppmerksomhet overfor oss ansatte. Vi føler at vi blir satt pris på. Dessuten er vi med på slike anledninger fordi det å treffe gode kolleger utenfor jobben, også smører samarbeidsklimaet og gjør oss til bedre team, som kan levere bedre og tåle høyt arbeidspress. Kort sagt, vi har muligheten til å trives bedre.

En venn fortalte fra en slik jobbfest at en av kollegene hadde blitt skikkelig full. La oss kalle han Harald. Dermed hadde han snublet på vei hjem fra festlokalet, brukket ankelen, og blitt borte fra jobben i flere uker. Her aner vi et dilemma for arbeidsgiveren: Det går utover arbeidsplassen, både produktiviteten og det sosiale miljøet, når en arbeidstaker blir borte. Allikevel var det arbeidsgiveren som hadde spandert alkohol på Harald. I utgangspunktet ble det delt ut bonger som kunne benyttes i baren. Kun tre bonger til hver. Det burde jo ikke gi stor risiko for at noen skulle bli ordentlig fulle. Allikevel ble Harald skikkelig full. Problemet er at Harald skader seg og blir borte fra jobben og at arbeidsgiveren har medvirket til Haralds sykefravær.

Hvordan forholder vi oss til slike utfordringer? Må arbeidsgivere slutte å spandere fest på de ansatte? Er det mulig å forebygge at enkelte festdeltakere drikker for mye? Ulike studier viser at 10-15% av ansatte har et risikofylt alkoholforbruk, så hvis ikke din avdeling er veldig liten, er det sannsynlig at slike situasjoner vil kunne oppstå.  Alkoholforbruk fører til ulykker og bakrus som svekker arbeidskapasiteten og høyt alkoholkonsum gir økt risiko for en rekke somatiske og psykiatriske sykdommer som også kan gi sykefravær. Forskere (Nesvåg, 2005) anslår at rundt 30% av korttidsfraværet og 15% av langtidsfraværet skyldes alkoholbruk. Dette har altså samfunnsøkonomiske konsekvenser, i tillegg til konsekvenser for arbeidsmiljøet og for den enkelte arbeidstaker.

Når Harald kommer tilbake på jobb, hva skjer ved neste anledning? Kanskje Harald egentlig har et problem med alkohol? Dersom Harald blir med ved neste anledning, krever det kanskje svært stor overvinnelse for ham å si nei takk til alkohol. Dessuten forbinder vi jo det å være avholdende med å være mindre sosiale og noen som legger en demper på feststemningen. «Nei, kan ikke du ta deg ett glass du, og da.? Nå må du kunne slappe av litt, du også da. Det har du fortjent. Hvorfor skal du være så prektig?» Mange tenker nok at de som ikke drikker forstyrrer moroa for de andre. Da er det kanskje bedre å ikke bli med på festen?

På Harald sin arbeidsplass førte denne episoden til at bedriften laget sin egen alkoholstrategi. De gikk gjennom hvilke jobbanledninger de hadde som ofte ble forbundet med alkoholbruk, og drøftet sammen hvordan de ønsket å ha det framover. Spørsmål som ble diskutert var om arbeidsgiver i det hele tatt skal spandere alkohol? Ved hvilke anledninger syns vi eventuelt at alkoholen bør være med? Hva gjør vi når noen blir mer beruset enn vi egentlig ønsker?

Akan anbefaler at alle arbeidsplasser utarbeider sine egne kjøreregler når det gjelder rusmiddelbruk.

Referanser:

http://www.akan.no

Nesvåg, S. M. (2005): Alkoholkulturer i norsk arbeidsliv. «You could be yourself but where’s the comfort in that». Department of psychology. Faculty of Social Sciences. Universitetet i Oslo.

Følg meg

Få nye innlegg levert til din innboks.

Bli med 161 andre følgere