Feeds:
Innlegg
Kommentarer

En enhet alkohol, hvor mye er det?

7. mai 2013 av Fred Rune Rahm

En alkoholenhet er ikke ett glass vin, en øl, en drink. Det er helt nøyaktig 12,8 gram ren alkohol, – i Norge. For mens Verdens helseorganisasjon(WHO) har blitt enige om retningslinjer for alkoholinntak, har de ikke helt blitt enige om hva en alkoholenhet er. Denne videoen oppsummerer noen retningslinjer, slik WHO vurderer dem. Anslaget for eldre er noe mer usikkert, og er en slags tommelfinger-regel. Uansett må retningslinjene ses på bakgrunn av alminnelig helse, alder, medisinering og funksjonsnivå.

Antall enheter er ikke anbefalt inntak, men mer absolutte øvre grenseverdier for forsvarlig inntak. Er du edru, vil du klare å følge videoen. Her du litt promille vil videoen muligens være litt for rask for deg!

Publisert i Diverse, Ruspolitikk | Merket med , | Legg igjen en kommentar »

Russ, rus og foreldre av gjesteblogger Rikke Syvertsen Raknes

3. mai 2013 av Hilde E. Holm

Årets russefeiring er i full gang; til stor glede for alle de som snart er ferdige med 13 års skolegang, og til bekymring for mange foreldre. Dessverre er det slik at noen opplever ting i russetiden som de kommer til å angre på resten av livet.

Russetiden er for de aller fleste en flott tid og en god og fortjent markering på at grunnskolen er ferdig og at en skal ut i verden på egen hånd.

I går ble jeg intervjuet av NRK Dagsnytt om hva foreldre kan gjøre for å forebygge at deres barn prøver narkotika i løpet russetiden. Dette med utgangspunkt i en advarsel fra Norsk Narkotikapolitiforening om at mange unge prøver narkotika for første gang i løpet av russetiden, da gjerne i kombinasjon med stort inntak av alkohol.

Jeg skal på ingen måte bagatellisere narkotikabruk i russetiden, det er svært alvorlig for de det angår og viktig å ha fokus på. Likevel ønsker jeg her å rette et særlig fokus på alkohol.

«Russetida er en tung og intens sosialisering til rusbruk» sier rusforsker Willy Pedersen. Denne rusbruken er forbundet med blant annet ulykker, skader, vold, seksualisert vold og kriminalitet. Han sier videre at det i vårt samfunn er en tendens til å akseptere alkoholbruken, mens vi er redde for og har en større beredskap mot de illegale stoffene. Vi må ta tak i det som virkelig betyr noe for de store ungdomsgruppene, og det er den enorme alkoholbruken, sier han. Det er jeg enig i!

Foreldre er de beste forebyggerne som fins. Men det er ikke sånn at man kan begynne å forebygge når behovet har meldt seg. Dessverre for noen kanskje… Forebygging er en prosess som starter tidlig; det dreier seg om å bygge trygge barn, med gode holdninger, tro på seg selv, som tåler å stå i mot press fra venner og andre. Tilstedeværelse, tydelighet, kjærlighet, grensesetting – og ikke minst å overholde de regler en setter, respekt, ros, snakke sammen om viktige og vanskelige ting, og tåle at den unge er uenig er her viktige stikkord. Foreldre skal ha «strenge regler, men gode ører» som ungdom selv har sagt det. Holdninger skapes ved middagsbordet – over tid! Og dette danner grunnlaget for de valg som tas senere i livet.

Hva kan foreldre gjøre for å forebygge negative opplevelser i russetida?

Aller først må de snakke med russen sin, være i dialog. Snakke om forventninger til russetida på godt og vondt, snakke om positive og negative sider ved alkohol, om å bestemme seg i forkant – forberede seg, avsløre flertallsmisforståelser om hva alle andre gjør, lage regler for en selv. Tilsvarende kan og bør gjøres med medruss, for eksempel de som deler bil eller buss. Hvilke regler gjelder for oss? Hva gjør vi hvis slik og sånn skjer? Hvordan skal vi holde sammen og passe på hverandre?

Det å være til stede blir ekstra viktig i russetida. Være til stede i form av å være tilgjengelig hvis noe skulle hende som gjør at de trenger hjelp fra en trygg voksen. Være til stede i form av å kunne komme, eventuelt hente dersom det trengs. Være våken når russen kommer hjem på natta eller på morgenkvisten. Være tydelig på at det er greit å bli kontaktet uansett når og hvorfor. Et viktig råd å ta med på veien er fra ungdom selv: «Hvis jeg kommer hjem beruset, vær glad for at jeg kommer hjem, men ta en alvorlig prat med meg neste dag». Og jeg tenker du ikke bare skal ta én alvorlig prat, men mange.

Foreldre bør også bry seg om andres ungdommer. Noen ganger kan det for eksempel bety at man må re opp en seng ekstra og lage nattmat til flere, eller at man stiller opp som Natteravn eller vakt og sånn sett er til stede og tilgjengelig for mange unge.

Hvis du som forelder mistenker at din russ har prøvd narkotika, eller du er bekymret for høy alkoholbruk i russetida, så bruk det hjelpeapparatet som fins. Mange kommuner har Helsestasjon for ungdom eller lignende helsesøstertjenester som er flinke på dette. Du kan også kontakte skolens helsesøster eller annet personell ved skolen, fastlegen og/eller ungdomsavsnitt/forebyggende avsnitt i politiet. Det er mange som kan og vil hjelpe og som ønsker foreldre velkommen. Det fins også flere telefon – og nettjenester, blant annet Rustelefonen (08588).

Da ønsker jeg årets russ en god russefeiring! Ta vare på hverandre – bruk hue – fest med måte – ikke la det du knapt husker blir det du aldri glemmer!

Rikke Syvertsen Raknes er leder ved Kompetansesenter rus-region sør, Borgestadklinikken.

Publisert i Foreldrerollen, Om rus og avhengighet | Merket med , , | Legg igjen en kommentar »

Den viktige hverdagen etter rusbehandling

2. mai 2013 av Tommy Lunde Sjåfjell

illustrasjonsfoto

illustrasjonsfoto

Dette blir det første av flere innlegg fra meg om den viktige hverdagen etter rusbehandling. For det er nå engang slik at livet består av flest hverdager. Noe av det jeg brenner for som brukerrepresentant er likemannsarbeid, så derfor vil dagens innlegg handle om dette.

”Å være her er som å være i et trygt vakuum, det er på utsiden jobben starter”

Dette ble sagt av en bruker som var innlagt. Vedkommende hadde vært flere ganger i behandling, men ramlet tilbake til rusen etter utskrivelse. Da tenker nok mange at han ikke er motivert enda. Hva om vi snur på dette; Gjør kommunene og spesialisthelsetjenesten nok for å samarbeide med alle relevante aktører i rusomsorg? Har han et bo tilbud og ettervernstilbud som er tilpasset hans behov?

Denne måneden var jeg på Steg for Steg konferansen. Steg for Steg er et rusfritt lavterskel aktivitetstilbud drevet av Blå Kors Øst. Det er brukerne selv som driver tilbudet, imens ansatte og frivillige veileder og legger til rette for aktivitetene. Brukere som har kommet langt i egen prosess er med som aktivitetsledere.

Lederen for prosjektet sier at målet er å skape gode arenaer for mestring og at aktiviteten i mange tilfeller kan bli en drivkraft til videre endring. Steg for Steg er et brukertilbud som krever få personalressurser. Kostnadene ved drift er små fordi frivillige og brukere selv deltar. De har en fast brukerkjerne på mellom 40-50 brukere, men i løpet av fjoråret var nesten 250 forskjellige brukere innom der.
Aktiviteten og fellesskapet i Steg for Steg motiverer til endring ved at man får ansvar, man er med og bidrar. Lederen sa det så fint:

”målet er at man går fra å være klient til aktør i eget liv, man føler at man betyr noe igjen”

Det aktivitetslederne i Steg for Steg driver med er likemannsarbeid. En likemann er en som har gått gjennom det samme, man møter hverandre med noe felles. Har man kreft kan det hjelpe og snakke med noen som har egenerfaring med det. Slik er det også for en rusmisbruker som møter en likemann. For å bygge opp nettverk og få fokus på den viktige hverdagen etter behandling kan en Likemann ha god effekt. Ofte vil vedkommende kunne være et forbilde og vise en bruker at det nytter og få livet sitt tilbake.

A-Larm, som er den bruker og pårørende organisasjonen jeg tilhører, fikk midler til å drive et prosjekt i Kristiansand. Man ansatte likemenn med et avklart forhold til egen problematikk, og brukte disse som kontaktpersoner for brukere. Likemennene får opplæring og veiledning i hvordan bruke egne erfaringer for å hjelpe andre.I dag driver A-larm systematisk likemannsarbeid, hvor noen er lønnet og andre gjør dette som frivillig arbeid. De er med i ansvarsgrupper og selvhjelpsgrupper, men det viktigste verktøyet for en likemann er den gode samtalen. Man har både pårørende og tidligere brukere i samme organisasjon som fungerer som likemenn. På noen områder vil likemennene avlaste og supplere kommunene og spesialisthelsetjenesten. Likemenn gjør at vi som brukere får bedre tjenester.

I Kristiansand har man hatt en uavhengig evaluering av Likemannsprosjektet, og fant ut følgende: Brukere , pårørende, kommune, Nav, og spesialisthelsetjenesten er fornøyde. Som dere sikkert forstår er jeg tilhenger av likemannsarbeid, jeg er i grunn tilhenger av alt som virker jeg.

Man har to store aktører i rusomsorg: spesialisthelsetjenesten og kommunene. Noen tilbud kommer midt mellom disse. Det som preger disse tilbudene er at de er lett tilgjengelige lavterskel tilbud hvor man ikke trenger en henvisning. Ofte blir denne typen tilbud driftet som en kombinasjon av frivillighet og faglighet, og dette gjør at felleskapet får mye igjen for hver krone som investeres.

Når Helseministeren spør ” hva virker i rusomsorgen?”, kan i hvert fall jeg svare at prosjekter som Steg for Steg virker og likemannsarbeid virker.
Man må bare gi gode nok rammebetingelser til alle aktører i rusomsorg. Bruker man flere milliarder kroner årlig på døgnbehandling, kan det kanskje være fornuftig å bruke noen kroner på ettervern også.
Hva tenker leserne om dette, fungerer ettervernet i kommunene i dag?

Publisert i Om rus og avhengighet, Rus,tabuer og åpenhet, Ruspolitikk | Merket med , | 4 Kommentarer »

Veiviser for unge fra rusfamilier

24. april 2013 av Hilde E. Holm

illustrasjonsfoto

illustrasjonsfoto

Barn kan komme til å måtte betale en høy pris for å vokse opp i en familie preget av voksnes rusmisbruk. De kan møte voksenlivet preget av lav selvfølelse og opplevelse av skam og skyld. Noen utvikler både psykiske og fysiske helseplager på grunn av dette.

Men det finnes hjelp! Blant annet gjennom Blå Kors tilbudet «Kompasset» som er etablert i fire byer i Norge. Trondheim, Bergen, Oslo og Sandnes. I dag skal jeg slå et slag for Kompasset her i bloggen.

Dette var blant tiltakene mennesker over hele landet var med å gi penger til gjennom Tv aksjonen til inntekt for Blå Kors i 2008. Nå er pengene fra den gang snart slutt. Kommunene der tiltaket er etablert må selv gå inn med finansiering, det må komme statlig hjelp eller annen finansiering.

Bare i Bergen har nærmere 600 unge mellom 18-35 år søkt hjelp. Dette er unge mennesker som sliter med studiene sine eller i jobbene sine, de kan slite med depresjon og angstsymptomer. Først når de flyttet hjemmefra og skal ut i voksenlivet kom reaksjonen på belastningene fra oppveksten.

Det å kunne oppsøke Kompasset, få kontakt med fagfolkene der, få noen å snakke med og foreta en «opprydding» i opplevelse av ansvar, skyld, sinne og skam- og det å møte andre unge med lignende opplevelser har stor betydning for disse unge menneskenes helse og fungering.

Ungdommene som kommer til Kompasset forteller blant annet om:
• Å være preget av en sterk fasade som dekker over et sårbart indre
• Sterke følelser av skam og skyld
• Opplevelse av å være lite betydningsfull og ha dårlig selvtillit
• Å glemme seg selv i sin iver etter å dekke andres behov
• Periodevise sterke følelser av å være forlatt, kjenne ensomhet, tristhet og depresjon
• Problemer med å kjenne egne grenser og handle etter dem
• Redsel, bekymring og håpløshet i forhold til fremtiden
• Sterkere følelsesmessige reaksjoner på situasjoner enn det umiddelbart synes å være grunnlag for (en opplevelse av å overreagere)
• Følelse av å være annerledes, klønete og inkompetent i sosiale sammenhenger
• Manglende selvtillit, og tendens til å følelsesmessig nedvurdere egne kvaliteter

Jeg har ved flere anledninger hørt fagfolk knyttet til disse tilbudene både her i landet og i Danmark der Blå Kors har et lignende tilbud kalt TUBA, og har blitt imponert over faglighet, og standard på tilbudene. Tilbudet innebærer kunnskap, behandling og kontakt. Det å lære om hva som kan være følgevirkninger på kropp og sjel av en barndom preget av rusproblemer, er til hjelp for å forstå seg selv og egne reaksjonsmønstre. Behandlingen innebærer muligheter for bearbeidelse og reorientering og kontakten oppstår i møte med andre i samme situasjon hvor en kan dele erfaringer.

Jeg håper Kompasset sikres videre drift. Gjennom slike tilbud hvor det er lav terskel inn, og hvor det er mulig å få hjelp uten lang ventetid, forbygges alvorlige helseproblemer. Slik sparer en store kostnader på lengre sikt for den enkelte, for familier og for samfunnet. Det er også verdt å merke seg at 6 av 10 som oppsøker Kompasset ikke tidligere har oppsøkt hjelpeapparatet og 77 % av foreldrene har ikke oppsøkt hjelp for sine rusproblemer!

Alle norske byer burde hatt et tilbud som «Kompasset».

Publisert i Barn i rusfamilier, Familier og rusproblematikk | Merket med , | 1 Kommentar »

Å være søsken til en rusmisbruker- av gjesteblogger Siv Merethe Myhra

10. april 2013 av Hilde E. Holm

illustrasjonsfoto

illustrasjonsfoto

Søsken til rusmiddelmisbrukere, som ikke selv har utviklet rusmiddelproblemer, får ikke så ofte oppmerksomhet. Jeg fikk selv større forståelse for hva søsken sliter med da jeg møtte flere av dem i min kliniske praksis.

Ved Borgestadklinikken har vi gjennom mange år hatt egne behandlingstilbud for pårørende til rusmiddelmisbrukere, og gruppen søsken som ber om hjelp, øker. Kanskje henger dette sammen med at det er mer åpenhet og mindre tabuisert å be om hjelp for rusrelaterte problemer.

Alle søsknene jeg har møtt har lært meg noe om hva slags konsekvenser det kan få og ha en bror eller søster med rusmiddelproblemer. En fellesnevner er at de på mange vis ofte føler seg oversett og «glemt» Mange søsken klarer selv å rydde opp i de vansker de møter når en bror eller søster får rusmiddelproblemer, men de som ber om hjelp sliter med mange slags problemer.

Ved at foreldrene har måttet konsentrere seg så mye om det barnet som misbruker rusmidler, forteller mange unge søsken om følelsen av å bli oversett av mor og far. Søsken opplever at viktige begivenheter i deres eget liv kommer i andre og tredje rekke. Bekreftelse og opplevelsen av å bli sett er ikke der. Bråk og uro skaper følelser av utrygghet og uforutsigbarhet. De forteller om frykt for å møte på bror eller søster i rusa tilstand, og også å bli utsatt for appeller og trusler fra rusa søsken. Mange søsken forteller også at de kunne oppleve strenge sanksjonerte beskjeder om og ikke fortelle ting til foreldrene. Noen sier de ofte unnlot å fortelle at de hadde søsken med rusmiddelproblemer. Ofte skammet de seg, og var redde for hva andre tenkte og trodde om dem.

Søsken forteller også ofte om egen dårlig samvittighet. De blir selv fanget inn i det rusrelaterte samspillet, hvor det å forsøke å hjelpe bror eller søster blir en viktig mekanisme. De kan også være redde og styrt av frykt for hva som kan skje om de ikke fortsetter å hjelpe. Frykt for å miste en bror eller søster i en overdose, er overhengende for de fleste. Mange strekker seg langt utover det som er hensiktsmessig.

Den tredje type problemer vi ser søsken sliter med er at de ofte opplever å måtte stå i trykket fra foreldrene, som i sin fortvilelse forventer at søsken skal være med å hjelpe. Det kan være vanskelig over tid å se en mamma som sliter seg ut, og som bortforklarer og unnskylder, og som også kanskje hjelper på måter som bidrar til at det barnet som ruser seg lettere kan fortsette. Mange forteller om fedre som blir maktesløse og fortvilte, og noen har måttet gå i mellom når det har blitt krangler.

Mine erfaringer etter møter med søsken i terapirommet er at det hjelper å dele tanker og følelser. Det hjelper å plassere følelsen av ikke å strekke til og føle seg oversett. De ønsker å finne tiltak som kan hjelpe bror eller søster ut av misbruket, men det kan være et nyttig perspektiv å se nærmere på hvordan hjelpen har fungert. Hvilke grenser skal de sette for seg selv i fremtiden? Min erfaring er at søsken som søker terapi har nytte av dette, de finner nye perspektiver og måter å leve videre med det å være søsken til en rusmiddelmisbruker.

Gjesteblogger Siv Merethe Myhra har bakgrunn som familieterapeut ved Borgestadklinikken, og har jobbet både med rusmiddelmisbrukere og pårørende. Nå er hun spesialkonsulent og doktorgradsstipendiat ved vårt kompetansesenter.

Publisert i Familier og rusproblematikk | Merket med | 7 Kommentarer »

Ungdommens dataspill – foreldres bekymring

5. april 2013 av Ingjerd M Lorvik

nettslit_webUngdom synes dataspill er gøy og utviklende, men mange foreldrene er fortvilte. Medietilsynet som blant annet har som oppgave å fremme trygg og bevisst bruk av medier hos barn og unge har nylig utlyst en konkurranse, hvor de spør hva er problemet med problemspilling? De peker på at voksne snakker mye om tidsbruk og avhengighet og hevder at det er på tide at de som spiller forteller hvor skapet skal stå.

Holdningen er gjenkjennelig fra Medietilsynets dataspillkonferanse for noen måneder siden: Dataspill er gøy, utviklende og spennende men foreldregenerasjonen forstår ikke dette og bryr seg i urimelig grad med de unges tidsbruk og engasjement i dataspill. Medietilsynet spør: Er «problemspilling» et reelt problem eller er det bare bestemor som ikke forstår den nye generasjonen? De kunne like gjerne skrevet mor og far. I oppslaget inviteres unge til å skrive en tekst, lage en film eller en spilledemo for å belyse sin side av saken. Medietilsynet etterspør og belyser utvilsomt noe viktig og vanskelig: Den store forskjellen i bekymring rundt dataspill som er mellom ungdommen og foreldrene. Men er det nå på tide at foreldrene også sier noe om sin bekymring og hvor grensene går?

 
Det er et bra tiltak å komme i dialog med ungdom. Hva blir problemet med problemspilling? Min erfaring som behandler for unge gutter med dataspillavhengighet er at de vet mye om dette. «Det er spennende, vi har det gøy men det går ut over andre ting, lekser, søvn og vi får ikke deltatt i livet ellers»  Godt illustrert på denne videoen fra Barnevakten.no! Selv om ungdommen kan si noe om hva som blir negativt med for mye dataspill, er imidlertid bekymringen rundt dette fort glemt. De er ikke særlig bekymret eller fortvilet over sin egen situasjon. Den saken overlates til foreldrene. 18-åringen tenker ikke over at han om et år skal ut på hybel og styre eget liv.

Spør du foreldrene møter du en dyp fortvilelse. «Hvordan skal dette gå? Hva skal jeg gjøre når sønnen min vekker meg kl. 02.00 om natten for å få Visa-kortet fordi han trenger å kjøpe noe mer i spillet? Hva skal vi foreldre gjøre når vi ser at sønnen vår ikke gjør lekser, ikke vil gå på skolen, står opp om natta og spiller og stadig legger på seg?» Fra sidelinja både forstår og deler jeg foreldenes bekymring.

Medietilsynet har tatt et bra initiativ med å utlyse en konkurranse om problemspilling. Det vil få de unge til å tenke over situasjonen og være kreative. Bra! Heia Medietilsynet! Men tenk om foreldrene kunne inviteres på samme vis? Hva bekymrer dem? Jeg tenker at det er legitimt at foreldrenes stemme også må bli hørt! Det er de som må hjelpe og sette grensene for de unges dataspilling. Kanskje kunne Medietilsynet invitere både ungdom og foreldre til å lage noe sammen? Foreldrenes bekymring må også formuleres og høres!

Publisert i Foreldrerollen, Spilleavhengighet | Merket med , , | Legg igjen en kommentar »

Når mamma har vin i tekoppen

26. mars 2013 av Hilde E. Holm

illustrasjonsfoto

illustrasjonsfoto

Jeg fikk en telefon nylig fra en dame som presenterte seg og fortalte hun var lege. Hun spurte etter noen av våre artikler og hefter om barn som vokser opp i hjem med rusproblemer. Men fortalte også ganske raskt at hun selv var bekymret for et barn på grunn av foreldrenes drikkevaner. Barnet var hennes niese, mammaen som drakk var hennes søster.

Hun så som fagperson, og som søster og tante, en mamma som hadde vin i tekoppen på hverdagene, som oftere og oftere droppet familiesammenkomster, som det noen ganger luktet alkohol av, men som hadde hus og hjem «på stell». Hun så ei lita jente som ikke virket glad, og som så ut til å ha «radaren på» ved å ha mye fokus på mamma og hennes humør og fungering.

-Vi har forsøkt å snakke med søsteren min, og gi uttrykk for bekymringen. Hun benekter drikkeproblemene, og stenger oss enda mer ute.

Det er vanskelig å snakke om alkoholvanene våre med hverandre. Det oppleves invaderende og som om vi bryr oss om noe vi ikke har noe med. Det er ubehagelig når vi møter sinne fordi vi «blander oss». Vi må også tåle at eget forbruk blir sett: »hvordan er det med deg og ditt bruk du som mener noe om måten jeg drikker på»?

-Presser jeg på er jeg redd vi mister all kontakt, og hvordan skal jeg da være til hjelp for niesen min, sa hun.

Hun stod overfor noen store dilemmaer legen/søsteren /tanten jeg snakket med. Hun satte selv ord på det, når hun sa at som fagperson så burde hun både ha kompetanse og innsikt til å gjøre de rette tingene, men som nær slektning ble dette veldig vanskelig. Frykten for at kontakten med søsteren skulle blir brutt og frykten for å såre henne og kanskje også ta feil, var stor.

Vi snakket sammen om betydningen av å ha fokus på barnet som har det vanskelig og forsøke å få mor i dialog rundt hvordan barnet har det og hvilke signaler barnet har. Mødre med alkoholproblemer er ikke annerledes enn andre mødre, de elsker også barnet sitt og vil barnet sitt vel. Det er vår grunnholdning her på Borgestadklinikken.

Det er slitsomt, vanskelig og belastende å møte sinne, benektning, bagatellisering og idyllisering som en kan møte når en tar opp bekymringer som dette.

Men vårt råd er; hold fast ved bekymringen! Vær direkte, tilby hjelp og støtte og vær tydelig på at en beruset mor ikke kan være den nærværende moren barnet trenger.

Publisert i Barn i rusfamilier, Familier og rusproblematikk, Foreldrerollen | 2 Kommentarer »

Eldre innlegg »

Følg med

Få nye innlegg levert til din innboks.

Bli med 63 andre følgere

%d bloggers like this: