Kilder:
Innlegg
Kommentarer

Illustrasjon ung jente«Jeg har blitt god til å leve det livet vi har. Jeg vet hvordan jeg skal komme meg til skolen. Jeg vet hvordan jeg skal fikse og ordne hjemme – selv om klumpen i magen vokser. Men jeg vet ikke hvordan det er å ha det normalt». Ordene kommer fra Malin, ei jente som på sitt vis har håndtert det å vokse opp med en mamma som har rusmiddelproblemer.

Barn blir vant til å holde følelsene sine skjult. En løsningsstrategi er å være minst mulig til bry og mest mulig til hjelp, slik som Malin. Lojaliteten til foreldre er stor og forsøkene mange for å gjøre foreldre mer kompetente. Mens de voksne administrerer rusmisbruket, administrerer barna hus og familie, og holder hemmeligheter innenfor hjemmets fire vegger.

450 000 barn i Norge tilhører familier hvor minst én av foreldrene har psykiske lidelser eller misbruker alkohol (Folkehelseinstituttet, 2010). Disse barna går i barnehage eller skole. Disse barna viser ulike tegn og symptomer. Det er viktig at fagpersoner har en forståelse av hvordan rusmidler og psykisk sykdom belaster barn. Det er også viktig at fagpersoner forstår hvordan barnet forholder seg til og bearbeider sine erfaringer.

Flere av fagpersonene jeg har jobbet med i programmet «Barn i rusfamilier» sier de er redde for at det skal gjøre vondt verre for barn, om de samtaler med dem om hjemmesituasjonen. Men det er ikke verre for barn å snakke med noen om hjemmesituasjonene, enn det er å leve i den hver dag. Tvert om! For barn er delt smerte – halvert smerte!

I Lier kommune har vi på KoRus –  Sør, sammen med Barn og unges samfunnslaboratorium samarbeidet om å få frem barnas egne stemmer med råd og tips til hvordan voksne kan stille spørsmål, oppdage og hjelpe barn som har det vanskelig hjemme.

Her er noen av tipsene fra barna selv:

• Det er viktig å spørre om hvordan barnet har det.

• Om en voksen er bekymret for et barn, må man følge med selv om barnet sier nei om du spør.

• Om du ser at barnet føler seg presset, ikke press videre, men ta det opp igjen noen dager senere.

• Snakk med barnet alene! Uansett alder bør barnevernet, eller skolen, eller andre, snakke med barnet alene uten at de som barnet er redd for, er der. Selv om barnet sier at det bare var «jug», må den voksne som hører historien og barnevernet følge opp likevel. Barnet tør ikke si sannheten, om de voksne som for eksempel slår, er der når barnevernet spør. Derfor må de spørre barnet når det er alene.

• Når et barn først forteller til en voksen at det sliter, da stoler barnet på vedkommende. Det er viktig å vite. Og da må den voksne følge opp.

• «Voksne må forstå forskjellen på å være lei seg en dag og å være lei seg hele tiden.»

•» Det er lurt om vi vet hvem vi kan gå til om vi ikke har det bra. Dette må skolen og barnehagen fortelle med en gang vi begynner der. Si det tydelig»

 

Nå har påskeferien startet. Barn gleder seg og er forventningsfulle. Tradisjoner på fjellet eller ved sjøen. Fylte påskeegg og familiemoro. Dette er normalen for mange barn- men ikke for alle. Kanskje har du en «Malin» i barnehagegruppa, skoleklassen eller i nabolaget ditt? Ei lita jente som ikke vet hvordan det er å ha det normalt?

Den enkelt av oss kan bety en forskjell for et barn om vi forstår, tør å spørre hvordan et barn har det – og tåler svaret som kommer. Vi kan bidra til at barn som Malin får en opplevelse av det normale. En av deltakerne i programmet «Barn i rusfamilier» sa forrige uke: «Jeg skal aldri mer sende et barn ut av barnehagen uten å ha gjort noe med bekymringen min». Jeg skulle ønske Malin hadde gått i en slik barnehage.

 

ung trist gutt_liteJeg er vernepleier og har blant annet jobbet i akuttpsykiatrien. Noen av de jeg har møtt der er unge voksne som er blitt syke av en barndom preget av rus og vold. Dette er en slik historie:

1998: Slaget gjør ikke like vondt lenger, tenker Mia, hun har vært gjennom det mange ganger før. Hun er mer bekymret for at Kenneth skal våkne. Han gjorde jo det sist Lars slo henne, plutselig bare stod Kenneth der med bamsen i hendene midt på stuegulvet og var redd.

Lars er verdens beste mann og pappa, det er bare et skår i gleden. Lars blir sinna når han drikker og oftest er det sjalusi eller penger som starter krangelen. Mia har vurdert og gå fra Lars, men dårlig økonomi og tanken på å bli alene med ansvaret for Kenneth gjør at hun ikke tør.

Sist Lars slo, kastet Mia han ut, men han kom tilbake noen dager senere, og hadde med en ny rød barnesykkel til Kenneth. Når hun så Lars og Kenneth sammen med sykkelen smeltet mammahjerte hennes igjen, det er rart hvor mye man kan gjøre for eget barn, tenker Mia.


Totalt blir 50.000 kvinner skadet av en beruset person hvert år, ofte samboer eller ektefelle. Dette betyr at i gjennomsnitt slås 5,7 kvinner hver time hele døgnet av en beruset person. Mange av disse kvinnene bor med barn.

Ca 100.000 barn i Norge har en oppvekst som er negativt preget av voksnes rusmisbruk. Noen av disse barna utvikler vansker med rus og psykisk lidelse i ungdomsårene. Et barnesinn kan tåle mye, eller lite. Noen barn har en sårbarhet, som gjør at traumer i oppvekst vil følge barna heile livet. Vi vet dessverre ikke på forhand hvem løvetannbarna er, de som klarer seg uansett oppvekstbelastninger.

Etter at jeg ble rusfri har jeg utdannet meg til vernepleier. Siden jeg jobber i en akutt psykiatrisk avdeling, møter jeg dessverre innimellom voksne som har hatt Kenneth sin oppvekst. Barn som har vært utsatt for overgrep, vold og rus i familien. Barn som er sviktet av foreldre, barn som er sviktet av et felleskap som har vist, men som har vært for feige til å handle.

Hvordan gikk det med Kenneth, barnet til Lars og Mia?

2014: Kenneth er i dag 21 år han har et alvorlig rusmisbruk kombinert med en alvorlig psykisk lidelse. Han har fått diagnosen Post Traumatisk Stress Syndrom.
Kenneth har det fagfolk kaller en ROP- lidelse. Når han ruser seg blir han ofte psykotisk og paranoid. Han sliter med angst, dårlig selvbilde og barndomstraumer
.

Når jeg møter Kenneth vil det kanskje ende slik;

Kenneth skriker til den mannlige vernepleieren når han får beskjeden om at han ikke får utgang. Han løfter opp en stol og kaster den etter personalet. Frustrasjonen over å være innelåst, angsten over å ikke få mulighet til å ruse bort det vonde gjør at Kenneth utagerer, han blir beltelagt og blir tvangsmedisinert.
Kenneth blir liggende i belteseng med belter rundt hender og bein resten av vakten.
Slik kan virkeligheten være på avdelingen når jeg går hjem klokken 22 en fredag kveld. Innimellom spør jeg meg selv:

Hvem er hardest rammet av slagene til Lars, Mia eller Kenneth?

Noen av dere som leser dette kjenner en Kenneth, en som mister barndommen alt for tidlig. Har vi mistanke om at et barn blir forsømt, må vi melde fra om det. Vi har et ansvar for barn som Kenneth, det verste vi gjør er ikke å gjøre noe.

(Forfatters anm; Historien om Kenneth er ikke basert på historien til en enkelt pasient, men den har likheter med mange pasienthistorier der ødelagt barndom er hoved diagnosen)

jente

Jeg møtte Merethe da jeg var terapeut ved en psykiatrisk poliklinikk for voksne. Vi delte hennes historie. Tredje møte kjente jeg igjen deler av historien hennes. Jeg hadde hørt noe av den før. Jeg kjente igjen navnene, stedene. Deler av denne historien hadde jeg hørt for femten år siden. Da var Merethe 10 år, og jeg hadde en annen jobb. Jeg jobbet i barnevernet.

For femten år siden kom det en melding til barnevernet i en middels stor by. Den handlet om Merethe. Det var en nabo som var melder. En nabo i et strøk med fine fasader. Merethes familie var også en vellykket familie utad. Både mor og far hadde ansvarsfulle jobber. Men naboen mente at mor hadde et alvorlig alkoholproblem. Far var mye på reise, og da var mor og Merethe alene hjemme.

Jeg undersøkte meldingen ved å snakke med voksne, og få rapporter fra voksne. Jeg fikk rapport fra lærer og helsesøster. Jeg snakket med foreldrene. Jeg møtte en flott mamma som var veldig opptatt av datteren sin. Men hun var veldig lei av sladder som ofte oppstår i småbyer når noen gjør det bra.

Etter en måneds tid henla jeg meldingen.

Men jeg snakket ikke med Merethe.

Nå, femten år etter ble jeg fortalt om 10 år gamle Merethe som ikke fikk sove fordi hun måtte passe på hvor mye mamma drakk – om Merethe som måtte trøste mamma når rusen gjorde henne deprimert – om Merethe som måtte roe mamma når hun ble hysterisk.

De bodde ikke så lenge i den lille byen hvor jeg jobbet. Far flyttet videre, og etter hvert flyttet Merethe og mor også.

Fra Merethes tredje time ved psykiatrisk poliklinikk økte min skam. Skammen over at jeg ikke hadde snakket med barnet meldingen handlet om. Først i femte time tok jeg det opp med henne. Jeg gruet meg. Ville hun bebreide meg? Jeg kunne ha gjort en forskjell.

For meg ble det en lærerik femte time. Jeg fikk stille mange spørsmål. Hva hvis jeg hadde snakket med henne som barnevernsarbeider for femten år siden, ville hun ha fortalt meg om problemene da?

Merethe nølte. – Jeg hadde nok ikke fortalt deg noe hvis du hadde snakket med meg en gang. Jeg hadde vært kjemperedd. Men hadde jeg snakket med deg flere ganger – hadde jeg blitt kjent med deg – hadde jeg fått tro på at du kunne hjelpe meg – da hadde jeg fortalt. Men du måtte ha snakket med meg mange ganger.

Men var det noen andre voksne Merethe kunne snakke med – pappa, en helsesøster, en lærer, en bestemor, en tane? Det var ingen. Merethe bodde syv år alene med en mamma som ble mer og mer alkoholisert. Ingen voksne snakket med henne om hvordan det var å bo sammen med en mamma som etter hvert mistet den fine fasaden på grunn av alkoholen.

Kjæresten og en venninne ble de betrodde.
Nå ble historien fortalt på en psykiatrisk poliklinikk for voksne. Nå var det en sår historie som måtte bearbeides.

Hva vil jeg med denne bloggen?

Nå er det innarbeidet i lov etter lov at vi må snakke med barna. Barnas mening skal høres, og etter alder og visdom tillegges vekt. Barna skal få tilpasset informasjon om foreldrenes sykdom og evnt avhengighet.

Men dessverre blir ikke alltid loven fulgt. Det ser vi fra tilsynsrapporter.

Det kan handle om mange ting. Selv kjenner jeg på mine egne barrièrer for å snakke med barn om foreldrenes problemer. Jeg er redd for å forsterke konflikter eller ta feil. Jeg er redd for å såre. Men jeg har erfart at «øving gjør mester». Videre har jeg hatt behov for støtte fra de jeg jobber sammen med. Jeg trenger noen å drøfte med både før og etter en barnesamtale. Å snakke med et barn om sårbare tema berører.

Vi må ta konsekvensen av statistikkene som viser at samtale med barn ikke blir fulgt opp godt nok. Dette tema må innarbeides i flere opplæringsprogram og videreutdanninger. Vi går på kurs om mange terapiretninger for voksne. Videre må det innarbeides i rutiner. Når offentlige hjelpere er bekymret for et barn må det bli en rutine at også barnets stemme blir hørt.

Historien er noe endret for at familien ikke skal kjennes igjen.

eldre kvinne defokus og vinglass_web2Eldre drikker mer alkohol enn tidligere. Det er nylig publisert en artikkel som sier at 50-årige kvinner drikker mer enn sine medsøstre i 30-årene. Den sier også at det er en markert økning av alkoholbruk for kvinner og menn over 60.

Eldre i dag har god råd, reiser ofte mye, har generelt god helse og opplever at alkohol er en del av å leve det gode liv.
Det sørgelig er at alkoholen også har en annen side – det fører for en del til helseproblemer og for noen til en mer problematisk alkoholavhengighet som både går ut over den enkelte og de nærmeste. Hovedfokuset på eldre og alkoholbruk bør være på de som får helseproblemer som følge av alkoholbruk. For disse vil ikke alkoholen lenger være en del av det gode liv.

Mange eldre er ikke oppmerksomme på at aldringsprosessen også fører til at de tåler mindre alkohol og får høyere promille om de drikker som tidligere. Dette gjelder både kvinner og menn, men kvinner blir ekstra sårbare siden de tåler mindre alkohol enn menn. I tillegg til dette svekkes kroppen og er mer sårbar en tidligere for påvirkning av alkohol.

Mange eldre er brukere av ulike typer medisiner for eksempel for å regulere blodtrykket, for andre kroppslige plager, søvnvansker og nervøse plager. Ved de fleste av disse medisinene vil alkohol samvirke enten ved å forsterke eller svekke medisinenes virkning. En uheldig kombinasjon av medisiner og alkohol kan også framskynde at personen utvikler en avhengighet. Fastlegen har en viktig rolle her med å snakke med pasientene om dette og ære med å skape en bevisstgjøring.

Medieoppslag kan gi inntrykk av at moderat alkoholbruk er godt både for hjerte, hukommelse og mye mer. Dessverre viser gjennomgang av denne forskningen at det i beste fall dreier seg opp svært små positive effekter ved moderat drikking. På den annen side er det åpenbart at alkohol kan virke negativt inn på sykdomsutviklingen ved hele 60 lidelser, som eksempelvis brystkreft, hjerteproblemer, hukommelsesvikt og demens.

Vårt generelle råd er at eldre ikke bør drikke mer enn 7 enheter i uka om du er over 65 år. Eldre også bør ha 3-4 «hvite»( alkoholfrie) dager pr uke, En bør imidlertid være oppmerksom på de store individuelle forskjeller blant eldre både i alder, hva de tåler og sin fysisk helse. Det viktige er at den eldre selv vurderer sitt forbruk og konsulterer lege om hvordan alkohol samvirker i forhold til de sykdommer de har og den medisin de bruker.

For oss som arbeider med rusproblematikk er det et håp at kunnskapen om alkoholens virkninger i forhold til eldre når ut slik at eldre får et mer bevisst forhold til sin drikking, at de unngår helseskader eller «glir inn» i avhengighet og at de i edru tilstand kan kose seg med sine barnebarn og leve det gode liv.

Terje Knutheim er psykologspesialist, ansatt ved KoRus – sør, Borgestadklinikken. Han har skrevet artikler, holdt foredrag og samarbeidet med kommuner om eldre og bruk av rusmidler.

Vincent_Willem_van_Gogh_002

Vincen van Gogh

I går kjøpte jeg en sjokolade jeg på ingen måte hadde behov for. Egentlig hadde ikke engang veldig lyst på den, men jeg klarte likevel å stappe den i meg. Samme dag tok jeg porsjon nummer to av en veldig god middag, selv om jeg ikke lenger var sulten i det hele tatt. Og sånn kunne jeg fortsatt, med handlinger og atferd som fornuften forteller at ikke er veldig smart, men som jeg likevel gjør. Og jeg er god til å unnskylde meg, for jeg vil ikke ha det på meg at jeg er en asket, en som ikke klarer å kose seg. Men jeg ser det også på andre områder, som det å utsette det som burde vært gjort. Og du verden hvor mange gode grunner jeg klarer å produsere for å forklare hvorfor det blir slik.

Noen ganger opplever jeg at myndigheter, og faktisk også oss på kompetansesenter rus, har en forestilling om at dersom bare folk ser fornuften i en endring, så vil de endre seg. Dette gjelder enten vi beveger oss på individnivå, eller på gruppe/samfunnsnivå. Vi underviser, vi forklarer, vi argumenterer, og veldig ofte gjør vi det til grupper som er hjertelig enige med oss. Så blir vi skuffet over at de som til slutt har behov for budskapet, ikke gir et fornuftig tilsvar, men fortsetter en atferd som om de ikke tror på det de har hørt. Denne bloggen handler om rus, men om vi ser bort fra den kjemiske, og kanskje sosiale, avhengigheten, er det i prinsippet ikke noen forskjell på rusatferd og annen atferd som vi skulle ønske endret seg. Er det motvilje som gjør at vi ikke får endring? Er det svak karakter? Er det uenighet om fornuften i det som blir sagt og formidlet?

Som oftest er det ingen av delene, selv om det kan være elementer av alt. Når jeg spiste sjokoladen jeg visste at jeg ikke burde ha spist, føler jeg meg ikke akkurat karakterfast. Og jeg føler meg ikke fornuftig. Men i tillegg er jeg god til å finne argumenter for at dette egentlig ikke var så ille. Har jeg ikke lest at mørk sjokolade egentlig bare er sunn? Og fornuften i at det var usunt tar vel ikke i betraktning at det er viktig å kunne kose seg litt, for det er jo noe alle vet? Vi har en utrolig evne til å fortrenge det vi ikke ønsker å vite, og samtidig til å trekke fram det som samsvarer med og legitimerer det vi faktisk gjør. Og et gjennomgående argument er at det alltid er noe som kunne vært verre, – som om det skulle være målestokken.

Det vi vet om endringsprosesser, er at kunnskap er nødvendig. Og da snakker jeg også om kunnskap om alternativer. Ellers ser vi jo ingen grunn til å endre noe som helst. Men om det stanser ved kunnskapen alene, har vi vanligvis endret bare intensjonen om endring. Vi har bestemt oss for at endring er nødvendig, – en eller annen gang. For å få til faktisk endring, for å få intensjonen til å bli til handling, må vi oppleve en eller annen smerte over situasjonen slik den nå er. Det gjelder særlig dersom det vi må gi slipp på også oppleves som noe godt, slik rus kan ofte oppleves. Vi er laget slik at vi prøver å unngå smerte, og om rusen oppleves smertefull er vi mer åpne for å ta spranget. Og den andre siden må være at endringen må representere noe bedre enn den smerten vi opplever ved å ruse oss. Om vi er usikre på det siste, vil vi vanligvis vike tilbake og unngå endringen.

I behandling vil alle se at dette er viktig. Det handler om motivasjon, det handler om å stå løpet ut i en prosess som kan være vanskelig. Men når vi på kompetansesenteret sprer kunnskap gjelder i prinsippet akkurat det samme. De som mottar et kunnskapsbasert budskap fra oss, må berøres av budskapet. Uten at vi berører tilhøreren, vil det ikke skje noen endring i praksis. Det ender som død kunnskap, og ikke en kunnskap som har kraft i seg til å forandre. Utfordringen er nettopp å synliggjøre smerten ved situasjonen som den er, og samtidig helt emosjonelt legge grunnlag for en endring av atferd, – en atferd som for oss ofte handler om endret praksis.

Kunnskap er viktig, men endring koker alltid ned til det enkle spørsmålet: Hva er det i dette for meg?

To jenteransikter

I disse dager pågår det en rettssak jeg egentlig ikke vil vite om! Nok en gang får vi høre om et barn som har blitt utsatt for så grov vold at det mistet livet. Nok en gang får vi høre grufulle detaljer om et barn som over tid er utsatt for grove overgrep og svikt fra sine nærmeste. Og nok en gang får vi høre om voksne og et system som ikke makter å stoppe det som skjer.

En 28 år gammel kvinne står tiltalt for å ha mishandlet og drept sin ett og et halvt år gamle datter ved å senke hodet hennes under vann i en bøtte. Kvinnen har mishandlet datteren over tid ifølge tiltalen. Dessverre er ikke dette noe enestående – mange barn utsettes for vold, overgrep, rus og annen type svikt fra de voksne hver eneste dag. Så uendelig alt for mange. Dagsavisen skrev i går om Torkild Aas, overlege ved Barneklinikken ved Oslo Universitetssykehus, som forteller at han har sluttet å bli overrasket over hva barn utsettes for her i vårt lille land.

I Regjeringens voldsmåling fra 2012 fremkommer det at mer enn 900 barn og unge (fra 0 til 18 år) var utsatt for vold den uken målingen fant sted. Over 900 på en uke!! Kun et fåtall av disse havner hos barnevernet, i helsetjenesten eller hos politiet. Det er mange barn og unge som bærer på store hemmeligheter de absolutt ikke skal bære alene.

Altfor mange fanges ikke opp, og hjelpen de får er både fragmentert og lite tilgjengelig. Barn har i liten grad mulighet til å varsle på egenhånd. Vi voksne kan plukke opp telefonen og ringe til en lege og bestille oss time, vi kan reise til sykehus eller til politiet, vi kan ta opp hemmelighetene våre med noen vi kjenner og er trygge på og som vi er sikre på at vil hjelpe oss. Barn kan ikke det på samme måte. Når barn trenger hjelp må de banke på en kanskje låst dør fordi helsesøster er på skolen bare en dag annenhver uke. Eller de må vente månedsvis for å få hjelp i barne- og ungdomspsykiatrien. Eller de kommer inn i et overarbeida barnevernssystem og blir satt på vent. Sånn kan vi ikke ha det lenger.

Og hvem snakker med barna? Da vi i forbindelse med en av våre innsatser for barn kartla hvor mange ansatte i de ulike aktuelle tjenestene som hadde vært bekymret for et barn siste 2 år, svart 90 % at de hadde vært det. Det i seg selv er bra. Men da vi spurte de 90 % om de hadde snakket med det barnet de var bekymret for, svarte kun 50 % at de hadde det. Altså bare halvparten har snakket med det barnet de var bekymret for. Halvparten! Hvordan skal barn da få fortalt om sine hemmeligheter? Barn trenger trygge voksne som har tid, som bryr seg, som lytter – og ikke minst som handler.

Barneombudet gav nylig ut rapporten «Helse på barns premisser». Rapporten baserer seg blant annet på innspill fra nettopp barn selv, og bør være svært viktig lesning for alle som jobber med barn og unge, eller er opptatt av barn og unge. Barneombud Anne Lindmo sier i Dagsavisen at det er fullt mulig å redde mange flere barn fra voldsutsatte hjem, men det mangler politisk vilje. Det trengs voksne med makt for å få til endring – og det trengs endring fort.

Vi er voksne. Med makt. Både makt til å se og handle, og makt til å påvirke slik at vi kan gi barn og unge den tryggheten de fortjener. Tenk om barn og unges rettigheter og muligheter hadde fått like mye oppmerksomhet og vakt like stort engasjement som bompenger? Eller bensinpriser?

For en stund tilbake skrev jeg bloggen «Du ser de’kke før du tror det». Vi må tro det – vi må se det – og vi må gjøre noe med det! Jeg sa det da, og jeg sier det igjen: vi sette barna høyest i vårt lojalitetshierarki, og vise det både gjennom politiske prioriteringer og egne handlinger. Først da har vi et tilbud til barn som vi kan være fornøyde med.

illustrasjonsfoto

illustrasjonsfoto

Mennesker med en samtidig rus- og psykisk lidelse trenger koordinert hjelp. Det skal den nye ROP – retningslinjen bidra til. Gjesteblogger Reidar Pettersen Vibeto har som behandler møtt flere pasienter med «dobbeltdiagnoser». Nå arbeider han ved KoRus-Sør med å implementere ROP retningslinjene:

Henrik 22 år går langs veien og snakker, tilsynelatende med seg selv ettersom ingen andre er i nærheten. Han har nå vært våken i 3 netter og hatt aktive dager på grunn av høyt inntak av amfetamin. Henrik ble for 4 uker siden skrevet ut fra rusbehandling. I trygge omgivelser på behandlingssenteret klarte han å holde seg rusfri. Der opplevde han dyktig og omsorgsfullt personell som ga ham hjelp og støtte til å bygge opp motivasjon for ett rusfritt liv. Men han følte seg annerledes enn de andre pasientene og fikk dermed lite kontakt med dem. Han holdt også mye skjult for personalet. Stemmene i hodet var til stede hele tiden, både de «snille» og de «slemme». Henrik synes selv det var vanskelig å forstå det han opplevde, og valgte derfor og ikke si noe. Han holdt seg mye for seg selv.

Han følte seg etter hvert mer og mer «overvåket» av andre medpasienter som han var sikker på jobbet for CIA. Han sjekket rommet daglig for kamera. Han ble reddere og reddere, og valgte å skrive seg ut for å flytte hjem til sin egen leilighet. Problemene fortsatte og han følte ensom, annerledes og ute av stand til å fungere. Motivasjonen for rusfrihet begynte å svinne bort. Etter noen dager kom en kompis fra rusmiljøet på besøk. Henrik visste at han hadde «medisinen» som han selv hadde kuttet ut. Henrik trengte å få pause fra angst og slemme stemmer i hodet. Første dagen på amfetamin var fantastisk syntes Henrik. Han besøkte sin mor, og følte seg da klar og fin. Det ble en stund fremover mye bruk av amfetamin, hasj og piller. Han følte seg etterhvert verre, en enorm redsel og frykt som ikke var til å stoppe. Hans «venner» i rusmiljøet kalte ham gal, utnyttet ham økonomisk da han som oftest måtte legge ut for rusmidlene. Han hadde da vært våken i 3 døgn og var redd og engstelig for alle og stemmene var stort sett slemme. Han følte seg overvåket og opplevde sin verden som virkelig.

Henriks ruskonsulent, som besøkte ham 1 gang pr uke, ble mer og mer bekymret for helsen hans og mente at Henrik nå var psykotisk. I samarbeid med fastlege ble han tvangsinnlagt i psykiatrien. Der ble han medisinert med antipsykotisk medisin. Medisineringen ble foretatt uten Henriks samtykke da psykiater vurderte han til fare for seg selv.
Etter mange innleggelser på rus institusjoner og psykiatriske avdelinger fikk Henrik diagnosen schizofreni.

Jeg har erfart flere lignende historier i årenes løp. Mye er blitt bedre for denne pasientgruppen, men det er behov for ROP- retningslinjen som kom i 2012. (Nasjonal faglig retningslinje for utredning, behandling og oppfølging av personer med samtidig ruslidelse og psykisk lidelse- ROP-lidelser). Retningslinjen inneholder 93 anbefalinger. Det meste sentrale er at når en person med rusproblemer kommer i kontakt med hjelpeapparat må psykisk helse kartlegges. Når en person med psykiske problemer kommer i kontakt med hjelpeapparatet , må rusmiddelbruk kartlegges. Det bør i tillegg gjøres kartlegging av pasientens bosituasjon, familie og nettverk, økonomi, ernæring og helse. Når det er mistanke om at en person har en ROP-lidelse, må det foretas en diagnostisk utredning av både ruslidelse og psykisk lidelse og sammenhengen mellom dem. Behandlingen av ROP- lidelser skal foregå integrert og samtidig etter en samlet plan. I kommunen skal det finnes kompetanse til å gjennomføre kartlegging av rusproblemer og psykiske problemer. Spesialisthelsetjeneste skal ha kompetanse til å behandle kombinasjon av psykisk lidelse og ruslidelse. ROP – retningslinjen har også anbefalinger om samarbeid mellom ulike nivå.

For Henriks del ville sjansen for unngå psykose, angst og mange innleggelser vært større hvis hans ROP – lidelse hadde blitt oppdaget og behandlet på ett tidligere tidspunkt.

Følg med

Få nye innlegg levert til din innboks.

Bli med 142 andre følgere

%d bloggers like this: