Feeds:
Innlegg
Kommentarer

illustrasjonbilde som viser figurer i ringTenk deg at du fra i dag ikke har et sted å reise hjem til. Du har ingen andre klær enn de du har på deg nå, og du er fullstendig blakk. For å få råd til neste måltid må du tigge penger fra tilfeldig forbipasserende. Du er ikke lengre en av «oss», du er ikke lengre en del av flokken. Du tilhører «de andre». De som utgjør en forholdsvis stor del av gatebildet, men likevel fremstår som usynlige. For de fleste av oss er et slikt scenario vanskelig å sette seg inn i. Men nylig ble vi gitt muligheten gjennom realityprogrammet «Petter Uteligger».

 

I programmet møter vi filmskaper Petter Nyquist, som frivillig tilbringer 52 dager på gata i Oslo. Kun iført klærne han står og går i, utstyrt med et filmkamera, reiser han fra kjæreste og barn i huset på Kolsås ned til Oslo sentrum. Gjennom seks episoder får seerne føle på den ensomheten, stigmatiseringen og frykten som oppstår når Petter blir gående alene rundt i gatene og lete etter mat og et sted å sove for natten. Det tar ikke lang tid før Petter kjenner at han ikke lengre er en av «oss». Alle folka som beveger seg rundt han, skal et bestemt sted. På jobb, et viktig møte, til barnehagen eller treningssenteret. Selv skal han ingenting.

 

Petter gikk timevis rundt i Oslo sentrum. Dette ga han god mulighet til å bli kjent med de som lever på sida av samfunnet. De som ufrivillig har havnet på gata i Oslo, og som ikke har kollegaer og en familie som venter på seg. En av personene Petter møter er Kjell Gunnar. Han levde det mange vil karakterisere som et vellykket liv, med en jobb hvor han tjente langt over gjennomsnitts-befolkningen. Likevel gikk Kjell Gunnar på trynet. Selv sier han det skyldtes ulykkelige omstendigheter. Som at han fikk sin første heroinsprøyte i gave av noen eldre kamerater som femtenåring. Og at han mange år senere mistet konen, og moren til hans to barn, i en bilulykke. Siden da har Kjell Gunnar bodd på gata. Rikdom i seg selv er ingen garanti for at livet vil gå på skinner.

 

En av de andre Petter blir kjent med er André. Etter mange år som mobbeoffer ble rusmidler Andrés måte å komme seg gjennom hverdagen på. Jeg tror mange av oss kjenner en André. Kanskje er det en vi har gått på skole med, vært naboen til eller vært venn med? Han som alle egentlig var klar over hadde det vanskelig, og som flere av oss visste ville få et tøft liv. Mobbing er den mest effektive utstøtingsmekanismen som finnes!

 

I løpet av sitt opphold på gata blir Petter ekstra godt kjent med Svein. Svein er en aktiv selger av gatemagasinet =Oslo, og bor på en kommunal institusjon. Tross alvorlig sykdom og tung rusavhengighet fremstår Svein som en mann med humor, omtanke og raushet. Da jeg for noen år siden jobba med rusavhengige i Oslo møtte jeg mange som kan minne om Svein. Noen av de mest omsorgsfulle, fordomsfrie og varme personene jeg har møtt kom jeg i kontakt med i mine år som miljøterapeut. Det var også i disse årene jeg kjente mest på fortvilelse, maktesløshet og frykt. Noen ganger på vegne av klientene, andre ganger på grunn av klientene. Også Petter kjenner på mange av disse følelsene når han er sammen med Svein. Flere ganger blir Petter redd for at Svein har tatt overdose, og skal dø rett foran øynene hans. Svein på sin side blir irritert over at Petter ødelegger den gode rusopplevelsen. Den som han i likhet med mange andre finner når han balanserer på knivseggen mellom tung rus og overdose. Noen dager får Petter kjeft så det holder. Svein er lei av kameraet hans. Lei av maset hans. Lei av alle spørsmålene. Generelt lei. Likevel består vennskapsforholdet mellom de to. Selv om det er noen klare forskjeller mellom Svein og Petter, så trives de i hverandres selskap. Våre iboende sosiale behov er heldigvis så sterke at vennskap kan oppstå på de underligste vis. Så sant vi er åpne for det.

 

TV2 beskriver «Petter Uteligger» som en braksuksess, basert på de høye seertallene. Personlig synes jeg suksessen ligger i at programmet evner å gi hjemløse og rusavhengige et ansikt. Når vi får muligheten til å bli kjent med dem vi vanligvis bare går rett forbi på gata, oppdager vi at «de» ikke er så ulike «oss». I kjølvannet av programmet har folk fra gata fortalt at flere stopper opp og snakker med dem nå, enn tidligere. Jeg håper disse holdningene er kommet for å bli. Vi er alle tjent med et mer inkluderende og medmenneskelig syn på de rundt oss. Vi er tross alt alle en del av flokken.

 

 

illubilde IngjerdDet innføres stadig nye pengespill. Spill som folk ikke har bedt om og flertallet ikke vil ha. Det er allerede for mange spill, for mye reklame, for høye tapsgrenser. Lovlige norske pengespill fra Norsk Tipping og Norsk Rikstoto kan du spille så og si over alt! Vi kan levere pengespill hjemme på pc og mobil. Vi kan levere spill i kassa i dagligvaren og i spillkiosker. Det er altså knapt mulig å bevege seg i samfunnet, på nett, i medier eller ute i offentligheten, uten å bli utsatt for et eller annet tilbud om- eller reklame for pengespill. Norsk Rikstoto tilbyr uregistrert pengespill kombinert med alkoholservering på puber og travbaner.

Pengespill har fått en alt for stor plass i folks dagligliv i Norge. Min påstand er at spillpolitikken har blitt for liberal. En restriktiv spillpolitikk er fornuftig og skal ha som oppgave å beskytte befolkningen mot skadelige produkter. En restriktiv spillpolitikk skal være på lik linje med politikk og restriksjoner i forhold til andre skadelige produkter som alkohol og tobakk.

De utenlandske spillselskapene som tilbyr pengespill på nettet og reklamerer ulovlig på tv utgjør en alvorlig trussel mot spillpolitikken i Norge. Disse aktørene har vi erfart er både grådige og hensynsløse i sine metoder når de rekrutterer og forsøker å beholde spillere. Også spillere som de må forstå er problemspillere. Arbeidet med å avslutte utenlandske aktørers virksomhet i Norge bør intensiveres.

Heldigvis er det mange som går inn for at det er nødvendig å begrense de utenlandske spillselskapenes virksomhet mot norsk publikum. Når fokuset i det siste har vært på disse «værstingene» som truer Norsk Tippings monopol, mener jeg at vi heller ikke må miste de norske lovlige aktørene av syne.

Markedsføring av lovlige norske pengespill er også et problem. Reklame for pengespill fra Norsk Tipping og Norsk Rikstoto er i dag alt for fremtredende.

Jeg er klar over at EU-direktivet som muliggjør markedsføring av utenlandske operatører, er under revisjon. Hvis denne revisjonen ikke fører til stans i reklamen fra utenlandske spillselskap mot et norsk publikum, må norske myndigheter ta ytterligere grep for å hindre markedsføringen. Når så er gjort, bør det neste steget være å regulere norske aktørers markedsføring strengere.

Vi vet alle at pengespill for flertallet er et gedigent tapsprosjekt. Mange må tape mye for at noen få skal vinne stort og for at det skal bli penger å dele ut til idrett og kultur. Fra klinisk praksis vet vi at forsørgere har spilt for mye mer enn de- og familien har råd til å tape. Noen barn kan ikke dra på skoletur. Noen ektefeller er sykmeldte. Noen spillere er dypt fortvilte og desperate.

Det jobbes imidlertid bra med spillansvarlighet hos Norsk Tipping. På den ene siden jobbes det med utvikling av ansvarlighetsverktøy og spennende forebyggende prosjekter. På den andre siden innfører Norsk Tipping stadig nye lett tilgjengelige pengespill og har som målsetting å rekruttere yngre aldersgrupper. Det er et problem at pengespill har fått så stor plass i folks dagligliv via lett tilgjengelighet og allesteds-nærværende reklame. Jeg er bekymret for at dette kan fungere normgivende og være med på å normalisere pengespill overfor barn og unge.

Undersøkelser har vist at det er fullt mulig å utvikle alvorlig spilleavhengighet, sette seg i betydelige familiemessige, arbeidsmessige og økonomiske alvorlige problemer gjennom spill hos norske regulerte aktører. Befolkningsundersøkelsen gjort av Lotteritilsynet i 2014 viste at det i Norge er 22 000 problemspillere. Dette betyr at svært mange spillere, familiemedlemmer og arbeidsplasser berøres.

Gode formål som kultur og idrett bør ikke finansieres direkte med tippemidler men gjennom statsbudsjettet. Dagens ordning legger press på idretten og ideelle organisasjoner for å markedsføre pengespill og etterspørre større spillinnsats. Dette ser vi som problematisk, uetisk og uønsket.

Bloggen er del av et innlegg Ingjerd Meen Lorvik holdt på seminaret « En ansvarlig spillpolitikk for fremtiden» i regi av Kulturdepartementet 21.januar.» Lorvik representerer Norsk Forening for Spillproblematikk

Landscape portrait of a serious little boy with blonde hair and blue eyes

Nå er det krise hjemme hos Petter. Han kan ikke bo fast hos mor lenger. I julen ble hun tatt for promillekjøring med Petter i bilen. Far kom og hentet han dagen etter. Nå bor Petter sammen med far og hans nye familie. Far informerte barnehagen rett etter ferien. – Vi har lenge lurt på om moren har et alkoholproblem, sa den pedagogiske lederen. På fars spørsmål om hva de hadde gjort med den bekymringen ble hun veldig unnvikende.
Jeg møtte Petters foreldre da de tok kontakt med meg som mekler i familiesaker. De måtte lage en ny avtale om fast bosted og samvær. Der fikk jeg mer av historien.

 
Det viste seg at personalet i barnehagen hadde reagert på at det flere ganger luktet alkohol av mor når hun kom i barnehagen. Det fortalte de far nå. De hadde også reagert på at Petter ble levert sent de siste månedene, spesielt etter at hun ble sykemeldt. Det var flere ting som bekymret dem med Petter. Personalet hadde drøftet det seg i mellom – og blitt enige om å se det litt an. Ingen hadde tatt bekymringen opp med noen av foreldrene. Det hadde nå gått flere måneder.
Det er lett å være etterpåklok. Det er spesielt lett å kritisere hva alle andre ikke har gjort.

 
Men jeg kjenner meg dessverre igjen. Jeg har vært redd for å ta opp sårbare tema med foreldre. Jeg har vært redd for å ta feil, for at foreldrene skal miste tilliten til meg – og for hva jeg skal gjøre hvis jeg avslører et rusproblem hos foreldre. Hva i alle dager gjør vi hvis vi samarbeider med en mor som har et alkoholproblem? Kanskje en mor som har en fin fasade og flott jobb slik som Petters mor? Aller mest har jeg nok vært redd for å såre. Det er vanskelig å ta opp med andre at de ikke er gode nok foreldre. Petters mor er omsorgsfull. Det er ikke vanskelig å se hvor glad hun er i lille Petter.
Men – jeg har vært så heldig at jeg har fått jobbe i miljøer der det er blitt gjort noe for at vi skal få mot til å ta opp slike vanskelige tema. Skal vi unngå slike situasjoner som Petter kom i så må vi jobbe på flere fronter. Vi må jobbe med våre egne barrierer og eget mot. På arbeidsplasser der de møter barna hver dag må de også jobbe med rutinene – og de må ha rutiner som medfører at de ansatte ikke står alene med ansvaret.

 
Jeg har et eksempel på en kjempegod rutine som de nå innfører i en kommune som jeg samarbeider med gjennom jobben min her på KoRus – Sør.  Der skal alle ansatte i barnehage eller skole som har en bekymring for et av barna ta det opp med leder innen en uke. Leder har igjen frist på en uke til å kontakte foreldrene for å snakke med dem. Selvfølgelig må en ha andre rutiner og frister hvis det er snakk om alvorlige overgrep.

 
Noe av det jeg liker med denne rutinen er at den tvinger de ansatte til å handle. Det er et avvik hvis bekymringen ikke blir tatt opp. Videre skal den enkelte ansatte ikke stå alene med bekymringen. De er flere som samarbeider. Det første de skal gjøre er å ta det opp med foreldrene. Det er foreldrene som kjenner barna og situasjonen best. Noen ganger kan det vise seg å være små problemer, men da er det også mulighet for å gjøre noe med det. Noen ganger kan det være behov for endringer i barnehagen eller i skolen.

 
Det er en enkel – men viktig rutine for å unngå at det blir som i Petters tilfelle at bekymringen ble drøftet – men ingen ting ble gjort.
Når vi så avdekker et problem, som i Petters familie, så må vi har rutiner for hvordan vi samarbeider. I Petters familie må det andre hjelpere til utenom barnehagen. De har det veldig vanskelig nå, alle tre. Men også mor er lettet over at problemet kom på bordet. Hun ønsker det beste for sitt barn og får hjelp. Men Petter kunne vært uten en del vanskelige opplevelser dette halvåret hvis hjelpen hadde kommet før.

 

 

Målet mitt med denne bloggen er å dele denne ene enkle rutinen som jeg tror kan medføre en forskjell i mange barns liv. – Lag rutiner for å ta opp også små bekymringer med foreldre – ikke la bekymringen bli på personalrommet.

 

I flere kommuner jobber de nå må utvikle en samarbeidsstruktur etter den danske modellen «BTI – Bedre Tverrfaglig Innsats». 

Det som vektlegges i BTI modellen er – tidlig hjelp, -rutiner for samarbeid på tvers av enheter og –foreldresamarbeid.
Det er ikke rom for å dele så mye informasjon om BTI modellen her. Jeg ser imidlertid at de kommunene som nå samarbeider om å utvikle denne modellen deler mye nyttig seg i mellom. .
I kompetansehevingsprogrammet «Barn i rusfamilier» har de utarbeidet et godt veiledningsmateriell for det vi kaller «Den nødvendige samtalen»- samtalen med foreldre.

illustrasjonsfoto med tekst old way new way

Etter en desember med god mat og drikke og søte fristelser overalt er du kanskje i gang med innstrammingsprosjektet ditt? Det er tungt å skulle si nei til kaloririke fristelser etter jula, men for de fleste av oss blir konsekvensen av å eventuelt ikke klare det, liten. Vi kan ta oss inn igjen i morgen, og det er ingen som mister trua på oss av den grunn. For mange er det ikke sånn i forhold til alkohol. De kan ikke tillate seg en liten glipp, for konsekvensene blir altfor store.

Julen er en tid der det er en utfordring å være glad i mat og søtsaker. Det bugner av god mat som er kjøpt inn og det blir ikke bedre av at det stort sett er søtsaker tilgjengelig hele tiden. Jeg blir utsatt for fristelser overalt hvor jeg snur meg og det blir jo ikke bedre av at det er priskrig som gjør at godsakene er for billige til å gå forbi. Jeg tror de fleste av oss hadde en utskeielse eller to eller tre, og så forbereder vi oss på å stramme litt godt inn nå i januar. Jeg for min del må da ofte spise opp restene før jeg kommer i gang med innstrammingen.

Hva er det som gjør at vi ikke starter opp med de store innstrammingsprosjektene og slankekurene i desember? Jeg tror det er fordi vi innser at det er for mange fristelser og det er for mange grunner til at vi ikke har lyst i denne måneden. Vi ønsker å få med oss vår del av kaka, for å si det sånn.

Når jeg kjenner på hvor vanskelig det er å si nei et kakestykke, og hvor annerledes og kanskje litt kjip jeg føler meg når jeg klarer det, tenker jeg på de som har bestemt seg for ikke å drikke eller bruke andre rusmidler. Hvor henter de krefter fra for å få det til? Jeg har hatt mange samtaler opp gjennom tiden med personer som lurer på hvordan de skal komme seg gjennom julen uten å ruse seg. De gruer seg til å skulle eksponeres for anledninger der det drikkes alkohol, med den største selvfølgelighet. De kan oppleve seg som en festbrems og oppleve at det er unaturlig å si nei. Da er det lett å føle seg annerledes. Det å be om at det ikke blir satt fram alkohol oppleves som noe man ikke kan gjøre. Det er en for stor inngripen i andre sine liv og det fører til at man har lagt for store restriksjoner på andre. «Andre skal ikke lide for at jeg ikke kan drikke».

Vi ser jo verden ulikt ut fra de tingene vi er opptatt av. Jeg har de siste årene lagt mer og mer merke til hvor stort fokus vi har på alkohol i våre liv. Tidligere blogginnlegg har beskrevet hvordan det legges ut informasjon på sosiale medier om at «vinen skal frem fordi helga har kommet», gjerne også med en kommentar om barnefri. Det er også flere og flere tv-serier der det er fokus på alkohol og «nødvendigheten» av den. I mange serier kommer de knapt inn døra før de har helt noe opp i ett glass, og drikker det fordi «de trenger det». Jeg har spurt folk rundt meg om de reagerer på dette, men det er det få som gjør. Jeg tenker at det kommer av at vi ser på karakterene som oppegående, de ligner oss selv og da godtar vi automatisk at de har kontroll. Samtidig er det slik at det å drikke fordi man «trenger det» er et tegn på at man ikke har kontroll. Rusen blir brukt til å få til ting vi eller ikke hadde klart.

Jeg tenker at vårt samfunns fokus på alkohol gjør at vi ekskluderer mange fra det gode selskap. Vi snakker om alkohol, vi leser om det og vi fokuserer på det som en viktig ingrediens i et vellykket liv og selskap. Hvor lett er det å si at man ønsker at selskapet skal være alkoholfritt? Jeg tror det krever stort mot og evne til å tåle og være annerledes for å gjøre det. Og hva med oss andre, kan vi være rause nok til å «ofre» oss? Omgivelsene har ofte krav og forventninger om at den som sliter skal la være å drikke, men er samtidig ikke villige til å la være å drikke selv, hva kommer det av? Er det da omgivelsene som også er avhengig?

Jeg opplever flere og flere situasjoner der jeg må ta hensyn til andre pga allergi. Det er slik nå at vi f.eks ikke kan spise nøtter på fly dersom det er en med ekstrem nøtteallergi med på flyet. Vi rister kanskje på hodet, men finner oss i det. Hva hadde skjedd dersom det ble sagt over høyttaleren at det ikke var lov å drikke alkohol på flyet fordi en av passasjerene kunne risikere å miste både jobb, mann og barn dersom hun drakk vin eller en drink? Kunne vært artig å prøve…!

Tilbake til starten med god mat og søtsaker. Mitt poeng er at det er tungt å skulle si nei, men for de fleste blir konsekvensen av å ikke klare det, veldig liten. Vi kan ta oss inn igjen i morgen, og det er ingen som mister trua på oss av den grunn. For mange er det ikke sånn i forhold til alkohol. De er i denne tiden omgitt av fristelser og gode grunner, men kan ikke tillate seg en liten glipp, for konsekvensene blir altfor store. Det er ikke mitt mål å være moralsk, men kanskje skape litt ettertanke. Jeg vil med dette vise min respekt til de som klarer å stå imot og si at jeg tror vi er mange som ikke forstår hvilken bragd det er.

Bittersøt jul

FETE

©BERTRAND BECHARD / MAXPPP ANGERS LE 25/12/2003 ILLUSTRATION FETE

Snart er det jul. Selv om været sier oss noe annet, står jula faktisk rett på utsida av døra. Og som mange andre har jeg forberedt og bakt til jul. Det siste jeg lagde var appelsinmarmelade etter en gammel oppskrift jeg fikk av en kollega. Den ble nydelig – med den perfekte blandinga av bittert og søtt. Slik appelsinmarmelade skal være!

Noen gleder seg til jul, andre gruer seg og håper den går fort over. Mange fler enn vi liker å tro. Jula er den tida av året det knytter seg flest forventninger til – på godt og på vondt. Jula kan være himmel for noen, og helvete for andre. For meg har derfor jula også et bittersøtt preg. Det av flere grunner.

Nyttårshelgen skal vi i år, som vi pleier, feire til fjells. Ikke at det er særlig mye snø der heller i år dessverre, men det skal bli godt med noen annerledesdager på hytta. Og mens vi skal leke og kose oss med både familie og venner, lage julekos og hygge, sitter det flere hundre flyktningbarn mellom 0 og 16 år på høyfjellshotellet like i nærheten. De mangler sko og utetøy, de mangler leker – mest av alt mangler de trygghet. Juleforberedelser og gavekjøp, familiekos og ferielykke er veldig langt unna for dem. Og jula er ikke noe å glede seg til.

Over hele landet er det mange barn og unge, som heller ikke gleder seg til jul. Som heller enn å glede seg til at julefreden skal senke seg, gruer seg til julebråket og alle festene. Som kan vare i dagevis. Og i jula er det ekstra vanskelig å takle når alle andre koser seg så inderlig.

Det er ikke bare barn og unge som er pårørende og som gruer seg. Kjærlighetspartnere, besteforeldre, søsken, nære venner – mange er de som har et rusavhengig familiemedlem eller noen tett på seg som sliter med rusavhengighet. Å reise bort er løsningen for noen. Så slipper man hele greia. Andre prøver etter beste evne å lage en normal jul uten å la sorgen styre. Atter andre inviterer den rusavhengige til julefeiring – med mer eller mindre godt resultat.

«Aldri var ensomheten så tung å bære som i jula». Sitatet er hentet fra LMS – Landsforbundet Mot Stoffmisbruk sin nye publikasjon 7p. Mange rusavhengige har det ekstra vanskelig i jula. Det å ikke ha noen å feire jul med, ikke bli invitert noe sted er tøft og vanskelig. Mange opplever at de ikke har noe sted å være når hverdagen tar ferie. Det er ekstra ensomt å være ensom i jula!

Her i Grenland har vi noe som heter Omvendt Julenisse. Nissen er omvendt i den forstand at den samler inn gaver – for så å gi dem videre. Vi har også kunnet lese i år at stadig flere trenger hjelp i jula – til både mat, klær og gaver. I Varden kunne vi for noen dager siden lese om en nedslående rekord – aldri har så mange hatt behov for posene med julemat fra Frelsesarmeen. Norge har de siste tiårene opplevd en negativ utvikling hvor flere og flere barn lever under fattigdomsgrensen.

Heldigvis er vi også mange som gleder oss til jul. Og som kanskje gjør noe ekstra for å skape en fin jul for andre enn vår innerste krets. Noen omprioriterer tida si og reiser opp til høgfjellshotellet med barnetøy og leker. Noen reiser rundt med mat og gaver til de som trenger det mest. Noen inviterer fremmede på julemiddag. Og noen stiller som frivillige på ett av de mange arrangementene rundt om. Mange er de som tar julens budskap ut i direkte handling. Medmenneskelighet, raushet og varme. Tilgivelse. Tilstedeværelse. For det er dette julen handler om vel?

Måtte dere alle få en strålende jul!

 

 

illustrasjon behandling webI pasientenes helsetjeneste forventer vi at byråkrater og økonomer tar våre bekymringer som brukere og pårørende  på alvor. Derfor har et samlet brukerråd ved Blå Kors Borgestadklinikken skrevet et åpent brev til Helse Sør-Øst, med kopi til helseministeren og helse-og omsorgskomiteen. Vi stiller konkrete spørsmål vi ønsker svar på som berører tilbudet til ruspasienter og pårørende i regionen.

Åpent brev til Helse Sør-Øst med kopi til helseministeren og helse – og omsorgskomiteen.

Brukerrådet ved Borgestadklinikken følger utviklingen i forhandlingene mellom Helse Sør-Øst RHF og Borgestadklinikken med stadig sterkere bekymring. Tidligere år har vi som brukerrepresentanter hatt et avbalansert forhold til forhandlinger og avtaler som inngås. Vi har stått på sidelinjen og antatt at man får på plass avtaler til beste for pasienter og pårørende. Nå ser det imidlertid ikke ut som om dette lar seg gjøre på en god måte, da gapet mellom kravet fra Borgestadklinikken og tilbudet fra HSØ er for stort.

Dette var også noe av grunnen for at Tommy Sjåfjell (A-larm) og Marius Sjømæling (BAR) den 30.11.15 skrev en bekymring i forhold til dette. Vi tok da utgangspunkt i at konsekvensene for Blå Kors Borgestadklinikken kunne bli at man måtte si opp avtalen med Helse Sør- Øst RHF da rammene tilsier at økonomisk drift er uforsvarlig. Når det nå er brudd i forhandlingene og avstanden er såpass stor mellom partene er det etter vårt skjønn overhengende sannsynlig at dette også kan bli en konsekvens.

For brukere og pårørende betyr det ikke så mye om det står Oslo Universitetssykehus, Kirkens Bymisjon, Blå Kors eller Arken på institusjonen vi får hjelp på. Det som er viktig er at vi tror på behandlingen vi skal motta, at vi kan være trygge på at de kan faget rus, og har erfaring på menneskers endringsprosesser. Brukere og pårørende har i 40 år trodd på Borgestadklinikken, dette er nok noe av grunnen til at det er venteliste på de aller fleste avdelinger. Dette er vel kanskje også grunnen til at flere politikere har engasjert seg i Borgestadklinikkens kamp.
Olaug V. Bollestad (KrF) skriver i sitt spørsmål til statsråd Høie (10.12.2015): «Helse Sør-Øst RHF forholder seg ikke aktivt til Borgestadklinikkens økonomiske situasjon, eller sitt sørge for ansvar med å sikre tilstrekkelig og likeverdig pasienttilbud i regionen». Bollestad etterspør hva statsråden vil gjøre med situasjonen. Påstanden om at Helse Sør-Øst ikke forholder seg aktivt til et sørge for ansvar som skal sikre et likeverdig pasienttilbud i regionen, er sterk kost. Som brukerrepresentanter ønsker vi nå å høre, Helse Sør- Øst sin versjon av det som skjer. Derfor har undertegnede i samråd med andre medlemmer i brukerrådet på Borgestadklinikken utformet noen spørsmål vi gjerne hadde sett at Helse Sør- Øst RHF svarer ut. Spørsmålene under tar utgangspunkt i at avtalen med Borgestad kan bli sagt opp.

1. Har HSØ en plan B om man ikke kommer i mål med forhandlingene med Borgestadklinikken, og hvordan ser eventuelt denne planen ut?

2. Kan det være en samfunnsøkonomisk besparelse å legge all rusbehandling i Telemark til Helse foretaket, og vil dette medføre bedre tjenester for brukere og pårørende?

3. Borgestadklinikken har spisskompetanse på barn, pårørende og lang erfaring med rusbehandling. Kan brukere og pårørende forvente et like faglig og kvalitativt godt tilbud i Telemark, Buskerud og Vest Agder om 2 år?

4. Borgestadklinikken har i inneværende år 129 døgnplasser fordelt på familiebehandling, utredning, plasser for gravide, unge i langtidsbehandling, kjønnsdelt behandling og mange avrusingsplasser. Kan brukere og pårørende forvente at denne kapasiteten opprettholdes?

5. Et viktig prinsipp for Helse Sør Øst RHF er 13 prinsipper om brukermedvirkning , og dette pålegges andre avtaleparter. Har det vært noen form for brukerrepresentasjon/ medvirkning i de pågående forhandlingene mellom Borgestadklinikken og Helse Sør- Øst RHF?

Som bruker og pårørende representanter er dette spørsmål vi gjerne skulle hatt svar på. I pasientenes helsetjeneste er det pasientenes behov som skal være førende for utviklingen av helsetjenester. Derfor er det også på sin plass og poengtere at dette er spørsmål vi stiller på vegne av innbyggerne i de fylkene som blir rammet av en eventuell nedlegging av Borgestadklinikkens avdelinger i Telemark, Buskerud og Agder fylkene.

Kopi av brevet har gått til følgende deltakere i brukerrådet som også stiller seg bak spørsmålene:

Elin Marie Sukkestad – A-larm
Marius Sjømæling – Barn av rusmisbrukere (BAR)
Jon Storaas- Rusmisbrukernes interesseorganisasjon (RIO)
Dag Myre- LAR-Nett Norge (LNN)
Unni Bergsvenkerud – Spillavhengighet Norge
Michael Lindholm – Landsforbundet mot stoffmisbruk ( LMS)
Ronny Bjørnstad – Pro-Lar

Med vennlig hilsen
Tommy Lunde Sjåfjell
Oslo 12.12.2015

Klinikken til bloggDet er brudd i våre forhandlinger om ny ytelsesavtale for 2016 med Helse Sør-Øst RHF, og vi blir møtt med at «det ikke er juridisk eller økonomisk handlingsrom» til å imøtekomme Borgestadklinikkens krav i forhandlingene for ny ytelsesavtale for 2016. La oss derfor her redegjøre for hvordan dette ligger an.

 

Borgestadklinikken har en løpende rammeavtale og årlige ytelsesavtaler. Det er rammeavtalen og den årlige ytelsesavtalen som regulerer hva Borgestadklinikken får betalt for sine tjenester. Økte tilskudd må gis innenfor rammeavtalen. Dersom det i avtalen ikke var gitt rom for slik økning vil nærmest enhver tilskuddsøkning innebærer at avtalen må ut på nytt anbud, men det er to paragrafer i avtalen som gir handlingsrom for større økninger:

 

Rammeavtalens § 8 2. avsnitt regulerer at

«Dersom oppdragsgivers behov for tjenester endrer seg kan det ved reforhandlinger foretas endringer i ytelsesavtalen både med hensyn til omfang og krav til ytelsene» Spørsmålet er om oppdragsgivers behov har endret seg. I så fall er det grunnlag for reforhandling.

 

Rammeavtalens § 11 1. avsnitt regulerer at

«Dersom Helse- og omsorgsdepartementet eller annen statlig myndighet i avtaleperioden innfører endringer eller gir pålegg, som endrer partenes forutsetninger for avtalen, kan begge parter kreve reforhandling av avtalen med sikte på å gjenopprette balansen i avtalen. Tilsvarende gjelder dersom det skjer vesentlige endringer i pasientgrunnlag.»

 

Rammeavtalen ble fremforhandlet i 2012. Siden den tid er et betydelig antall veiledere og retningslinjer innen tverrfaglig spesialisert rusbehandling (TSB) kommet fra statlig hold som vil gjøre § 11 første avsnitt i rammeavtalen gjeldende. Motargumentasjon mot dette er at disse gjelder hele feltet, og ja det gjør de. Men, Helse Sør-Øst RHF sier selv på sine nettsider om Borgestadklinikken at vi står i en særstilling blant deres avtaleparter: «Helse Sør-Øst RHF har avtaler med flere ideelle organisasjoner som tilbyr tverrfaglig spesialisert rusbehandling (TSB). Behandlingstilbudet gis både som dag og døgntilbud, ambulante tjenester og polikliniske tilbud. Det er inngått en likelydende rammeavtale med ideelle organisasjoner, unntatt Borgestadklinikken som har sykehusstatus.» (vår understrekning). Borgestadklinikken er gitt status som lokalsykehus for TSB i Telemark, og har regional status på gravide rusmiddelmisbrukere og familier med små barn. Borgestadklinikken skal i tillegg bli utdanningsinstitusjon for den nye spesialiteten i rus- og avhengighetsmedisin i 2016.

 

Det er uansett den enkelte kontrakt som regulerer avtaleforholdet mellom partene. Vi har tidligere i samme avtaleforhold mottatt større økt tilskudd, så det er helt klart rom for dette når det er endrede behov og kvalitetsheving. Er det så et begrunnet behov for økte midler Borgestadklinikken fremsetter?

 

Helsedirektoratet ga i 2012 ut rapporten «Ressursbruk, aktivitet og pasientsammensetning i TSB i 2012». Denne sammenligner offentlige og private tilbydere av tverrfaglig spesialisert rusbehandling og gir kvantitative analyser av kostnader, årsverk og aktivitet. Her står: «Fire større private foretak tilbyr, på linje med de offentlige foretakene, alle typer tjenester innenfor TSB. Dette gjelder Borgestadklinikken, Lade behandlingssenter, Rogaland A-senter og Stiftelsen Bergensklinikkene (..) For disse antas sammenligning med de offentlige foretakene å være relevant, og denne sammenligningen er den sentrale dimensjonen i denne rapporten» (Hdir 2012:7, vår understreking).

 

Tall fra denne rapporten fra Helsedirektoratet viser at om en sammenligner Borgestadklinikkens gjennomsnittlige døgnpris med de tre andre privat-ideelle foretak med helhetlig TSB og offentlige helseforetak med TSB, så har Borgestadklinikken over år vært lavest finansiert i landet.  Blant de fire privat-ideelle institusjonene med helhetlig TSB, er Borgestadklinikkens døgnpriser klart lavest. Om Borgestadklinikken i 2012 hadde hatt døgnpris tilsvarende gjennomsnittet av de tre andre privat-ideelle, så ville det gitt kr. 63,7 mill. mer i rammebevilgning. Om døgnprisen til Borgestadklinikken i 2012 sammenlignes med de offentlige helseforetakenes gjennomsnittspris i 2012 utgjør forskjellen 178, 3 mill.

 

Vi har ikke nyere tall på hva de privat-ideelle med helhetlig TSB har i gjennomsnittlig døgnpris da disse er unntatt offentlighet, men vet at de to virksomhetene i Vest har vært på anbud og fått betraktelig bedre vilkår, aktøren i Midt skal på anbud våren 2016. For det offentlige har vi tall for 2014: de hadde da en gjennomsnittlig døgnpris på kr. 8 506 (tabell 4.11, Samdata 2014). Borgestadklinikken har i 2015 en gjennomsnittlig døgnpris på kr. 4 250. Borgestadklinikken får altså kr. 200 millioner mindre i året enn hva de offentlige helseforetakene får for samme tjenester.

 

Borgestadklinikken har i 2015 et budsjettert underskudd på kr. 15 millioner, og har i forhandlinger for ny ytelsesavtale for 2016 krevd begrunnet tilførsel av kr. 69,5 mill for å kunne levere de samme tjenester som nå, men med nødvendig kvalitetsheving på tilbudet. Ved innfrielse av kravet vil Borgestadklinikken med andre ord fortsatt drive pasienttilbudet kr 130 mill./år rimeligere enn hva det offentlige driver for. Det er god økonomi i det.

 

Borgestadklinikken må ta selvkritikk for at vi i 2012 aksepterte for lave døgnpriser, men avtalen ble forhandlet frem av ulikevektige parter hvor Borgestadklinikken var presset på pris. Med kun er én kjøper av tjenestene står man i et asymmetrisk maktforhold. Den store aktøren Helse Sør-Øst RHF burde nettopp av denne grunn være seg sitt ansvar bevist.

 

Borgestadklinikken har gjennom mange år prøvd å forhandle seg til bedre vilkår; rammer som vil gi oss mulighet til å realisere vårt mål: å gi kvalitativt gode tjenester innen rus- og avhengighetsfeltet. Hvert år melder vi inn behovet til HSØ-RHF, foreløpig uten gjennomslag.

 

Vi har her vist at det er både økonomisk og juridisk handlingsrom for å innfri Borgestadklinikkens krav for 2016. Spørsmålet er om det er vilje til det.

 

Følg meg

Få nye innlegg levert til din innboks.

Bli med 183 andre følgere