Feeds:
Innlegg
Kommentarer

Foto barn som holdes av beskyttende henderNorge er et land med små forskjeller mellom folk, pleier vi å si, særlig vi som tilhører middelklassen. Jeg har sagt det selv, mange ganger, og jeg angrer. Vi vet det jo. Noen har mye, andre har lite. Noen har foreldre som bruker tusenvis av ord, som lærer barna å lese og å svømme, som løfter dem fram ved hjelp av kjærlighet og nettverk og overskudd til livet. Andre er sine foreldres foreldre, bruker tida på å overleve, på å klare seg gjennom dagen og sikre at foreldrene gjør det samme.

Det er forskjell på folk. Forskjell på barn. Og forskjellene, de starter allerede mens barnet vokser i mammas mage. Noen ganger starter kampen for overlevelse allerede der, i magen til en mamma som selv har nok med å overleve i et samliv med en voldelig mann. En mamma som får flashbacks tilbake til den tida hun ble misbrukt som lita jente for så å bli voldtatt som tenåring og voksen kvinne. En mamma som døyver smerten ved hjelp av piller, alkohol og ulike narkotiske stoffer. Som sliter med å komme seg opp av senga, mens mammaidealet er at hun burde trene, spise sunt og være lykkelige alle sine gravide dager, og helst litt til.

Vi er et land med små forskjeller mellom folk. Nei! Min påstand er at Norge er et sorteringssamfunn som lar familier seile sin egen sjø fordi vi ikke innser hvor stor forskjell det er på folk. Som kutter i ordninger som vi bygde opp den gangen alle visste at Norge var et klassesamfunn, og vi sa at jo, det er viktig å hjelpe familiene, spesielt de familiene som ikke klarer seg selv. Enslige mødre, for eksempel. I Norge 2015 kutter kommuner i hjemmebesøk og helsestasjonstilbud, selv om vi burde vite bedre.

I boka mi, Du ser det ikke før du tror det. Et kampskrift for barns rettigheter (2015), skriver jeg om nyere hjerneforskning, den som viser at de første leveårene er helt avgjørende for oss. Vi vet det jo! Men kunnskapen har ikke gått ordentlig inn i fag og politikk. Gapet mellom hva vi vet og hva vi gjør har kanskje aldri vært større, selv om mange mennesker der ute gjør en fantastisk innsats. Sannheten er likevel at det viktigste arbeidet er overlatt til ildsjeler. Ildsjel – og kvinnfolkarbeid.

”We’re changing the world, one baby at the time!” Det er juni 2013 og jeg er i London for å lære om storsatsingen The Nurse Family Partnership Program, et hjemmebesøksprogram for unge, ofte enslige, mødre. Sykepleieren ser bort på mylderet av mennesker på venterommet. Mødre, barn, noen fedre. De pludrer i vei, stolte de også. «A magic window time», sier hun videre. Vinduet er vidåpent nå, det finnes nesten ikke et nei fra foreldre som blir spurt om å delta i programmet hvor ”engasjement, ikke utredninger, er fokus”. Forholdet – relasjonen – er holdt høyere enn alt annet.

Vi vil at du skal lykkes. Vi vil at du skal bli en god mor.   Oppskriften er for så vidt enkel: 64 hjemmebesøk fra svangerskapet av og til barnet er fylt to år. Dedikerte helsearbeidere, plukket ut av kvinnene selv fordi de er spesielt egnet for oppgaven. Det handler om tro, håp og kjærlighet – om tillit og høy kompetanse i skjønn forening. Alltid med barnets beste for øyet. «Jeg trodde ikke jeg kunne bli en god mamma, for jeg hadde aldri møtt en», forklarer en ung mor. Og jeg, i stolen ved siden av, lent over et lite nurk i rosa trøye, må bare gråte litt. Programmet viser ikke bare ”reduksjon av fysisk mishandling og stressende livshendelser i småbarnsfamilien. Longitudinelle studier dokumenterer også forebygging av senere utvikling av rusmisbruk, psykiske vansker og kriminalitet i ungdomsalder,( 1) samt fullføring av utdanning og  deltakelse i arbeidslivet hos mødrene.”(2)

“You have to do this in Norway”, insisterer den unge moren ved siden av meg på helsestasjonen, og forklarer hvorfor. ”I didn’t think I could be a good mother. Now I do. I do believe it. For the first time in my life, I do believe it!” Jeg gjorde som hun sa, jeg tok det med meg hjem til Norge. Programmet oversettes nå til norske forhold. Mitt håp er at det kan sette fart i en ny trend. En trend der vi gjenoppdager magien i de gode relasjonene, og på nytt forstår at vi ikke kan overlate familiene til seg selv i den perioden man er som mest sårbar. At barnevern er mer enn en tjeneste, at det handler om samfunnsverdier og menneskesyn – om å bry seg så mye at vi setter arbeidet i system. Fordi alle barn har rett til en god barndom. Og fordi vi vet nok, mer enn nok, til å gjøre hva vi kan for at hvert eneste lille nurk skal få en. Dessuten handler det om å forandre verden – one baby at the time. Mens vinduet er åpent og alle fortsatt vil.  

[1] Donelan-McCall, Eckenrode, & Olds, 2009; Eckenrode et al., 2010; Izzo et al., 2005; Olds, 2006. [2] Goodman, 2006.

Inga Marte Thorkildsen er tidligere barne-og familieminister, nå forfatter og spesialrådgiver i Barns Beste og i Forandringsfabrikken.

Mother Holding ChildHun måtte rømme fra en samboer som mishandlet henne og barna. Hun heter Siri. Siri er mamma til tre.

– Jeg hadde ikke klart å være mamma på heltid hvis det ikke hadde vært for barnevernet, sier Siri.

Kritikken hagler over barnevernet for tiden. Mange argumenterer med egne erfaringer, som advokat for eksempel. Til tider blir kritikken unyansert. Enten kritiseres barnevernet for å  plassere barn i fosterhjem med en sped begrunnelse, ellers griper de for sent inn. Andre stemmer må også høres for at vi skal få et nyansert bilde. Siri og andre i liknende situasjon er viktige stemmer inn i debatten.

Jeg møtte Siri for noen uker siden. Da hadde barnas pappa igjen tatt kontakt for å få samvær med barna. Vi snakker om hvor utfordrende de siste årene har vært. Først bodde de på hemmelig adresse langt fra barnas far. Den lille familien måtte etablere seg i et helt nytt miljø. Det var ikke nye venner som sto parat. Usikkerheten var der alltid. Ville han finne dem? Hvordan skulle hun klare å hjelpe barna med deres reaksjoner når hun var så sliten selv?

Siri forteller: -« Det er så mange som rakker ned på barnevernet for tiden. Noen ganger får jeg kjeft når jeg forteller om min gode erfaring. Da hører jeg bare at jeg vet ikke hvor vanskelig det er når barnet blir plassert i fosterhjem.
Men det vet jeg faktisk. Det var en periode at minstemann måtte bo hos noen andre. Det var en nødvendig hjelp akkurat da. Men jeg forsto at barnevernet ikke ville ødelegge familien. Vi hadde i felles mål –at jeg skulle klare å etablere et trygt hjem for min lille famille. Derfor har jeg samarbeidet hele veien.

Jeg har fått mange typer hjelp. Jeg får avlastning. Barnevernet går med meg i møter, med NAV og pp – tjenesten for eksempel. Jeg er veldig fornøyd med foreldreveiledningskurset jeg følger, PMTO. Der lærer jeg gode måter å samtale med barna på. Jeg lærer å sette grenser på trygge måter.

Jeg klarer meg mer og mer selv nå. Men jeg tar kontakt med saksbehandleren min i barnevernet hvis det er noe spesielt. Han kjenner barna og meg. Det er trygt.

Mine barn er fortrolig med at barnevernet er en del av vår hverdag. Jeg skammer meg ikke over å være en del av barnevernet. Hvorfor skal jeg leke» superkvinne», og gjøre som om jeg kan klare alt, når det bare går ut over barna.»

Dette er en god historie. Siri har brukerrollen. Vi hadde en lang samtale om barnevernet den dagen jeg møtte henne. Vi delte ideen om å skrive en blogg om tema. Da jeg kom hjem lå det en lang mail til meg fra Siri. Der var det nok stoff til mange blogger. Blogger om det positive med å samarbeide med barnevernet.

Jeg har de siste femten årene jevnlig hatt rollen som den som samarbeider med barnevern. Jeg har erfart alt fra meget bra til meget dårlig oppfølging fra barnevernet. Når det har vært dårlig har det i hovedsak vært når de har avslått hjelp, eller avsluttet saker for tidlig. Jeg har enda til gode å reagere på at barna jeg samarbeidet om ble for fort plassert i fosterhjem.

Skal vi få et mer solid barnevern må vi lære av de gode eksemplene. Derfor blir Siris stemme viktig i denne debatten. Videre kan vi ikke vurdere barnevernet isolert. Barnevernet er avhengig av de andre som jobber med barn, og at det er nyttige familiestøttende tiltak i kommunen. Siris historie er et godt eksempel på et godt samarbeid der  kommunalt familiesenter, pp.tjeneste og helsestasjon samarbeider. Et godt tverrfaglig samarbeid  bidrar til bedre vern av barn i utsatte situasjoner.

illustrasjon m plante«Alle som jobber her har gode holdninger og verdier» sa avdelingslederen til meg. Hun hørtes nesten litt snurt ut over at jeg kunne spørre om noe så uhørt. At en brukermedvirker kunne finne på og spørre om holdningene og verdiene til hennes ansatte kom nok noe overraskende.

Opptakten til mitt spørsmål var at jeg hadde hørt flere ansatte som valgte å jobbe på akkurat denne avdelingen fordi arbeidsmiljøet var så godt. Det var altså ikke et brennende engasjement for rusmisbrukere som gjorde at man valgte å jobbe der, men derimot at man hadde så hyggelige kollegaer.

Jeg ønsker at vi skal snakke mer om holdninger og verdier som preger helsepersonells valg av arbeidsplass og utøvelse av fag. Jobber du med gamle fordi det er den eneste jobben du får, fordi det er nært hjemmet ditt, eller fordi du brenner for eldreomsorg? Jobber du med rus fordi det er bekvemt, gir deg god lønn, eller fordi du virkelig brenner for denne brukergruppen?

Sist uke var det en fagdag om recovery på Oslo Universitetssykehus, og en fagperson sa det så treffende; «Vi må snakke mer om holdninger i russektoren, husk at en drittsekk som har lært seg en god samtaleteknikk fremdeles har de samme holdningene. Vedkommende blir bare en enda mer utspekulert drittsekk».

Holdninger og verdier kan gi utslag på mange måter i russektoren. En plakat på en vegg kan si mye om verdiene som preger et system, og dette kan kanskje understøttes av følgende beskjed som møtte brukerne sist uke på en DPS avdeling på Vestlandet;

DET ER STRENGT FORBUDT OG GÅ SNARVEIER –RUNDT HUSET ELLER OVER BAKKER. Dette kan resultere i at utleveringsordningen blir revurdert.

Hva om man utenfor apoteket henger opp en lapp hvor det står at «hvis du feilparkerer bilen må vi revurdere utleveringen av hjertemedisinen din»? Eller om vi sier at om du går over plenen utenfor fastlegekontoret så må vi revurdere Marevan-målingene dine?

Det må sies at selv om denne lappen er undertegnet «Klinikkdirektør» uttaler denne at han ikke kjenner til lappen. Uansett om lappen er hengt opp av Kong Salomon eller Jørgen Hattemaker; det spesielle er at det er en bruker som reagere på denne lappen, ikke ansatte som jobber der. Hvorfor reagerer ikke de ansatte? Er evnen til etisk refleksjon over egen praksis fraværende, eller er systemet laget slik at man bare tilpasser seg og godtar?

Filosofen Søren Kierkegaard skrev for 167 år siden diktet «Hjelpekunsten» som starter slik: «Hvis det i sannhet skal lykkes å føre et menneske hen til et bestemt sted, må man først og fremst passe på å finne ham der hvor han er, og begynne der»

Jeg tror at en god måte å utfordre holdninger og verdier er å være sammen med pasientene over tid. I fjor utfordret jeg en behandlingsinstitusjon til å innføre «pasientdager», hvor man som ansatt leverte fra seg nøklene når man kom på jobb og måtte tilbringe hele dagen i miljøet sammen med pasientene. Jeg ville at ansatte skulle føle på hvordan det oppleves å stå utenfor døren til vaktrommet og få beskjed om at det ikke er tid til aktiviteter, butikktur, eller samtale. Som pasient er man ofte prisgitt personalets prioriteringer, og personalet bør ha innsikt i hvordan dette føles. Dette fikk man ikke til, og forklaringen var at det ble for komplisert og ressurskrevende. Det er altså for ressurskrevende og være sammen med pasientene en hel dag. Har vi lagd et behandlingssystem der fagfolk har satt egne behov for møter, fagutvikling, rapportering og dokumentasjon i sentrum og pasientens behov blir underordnet systemets behov?

Jeg velger å avslutte dagens blogg med det norske diktet «Du ska itte trø i graset» av Einar Skjæraasen. Kanskje minner både dette og Kierkegaard oss om at etikk, holdninger og verdier er noe tidløst som må jobbes med kontinuerlig:

«Du ska itte trø i graset»

Du ska itte trø i graset.
Spede spira lyt få stå.
Mållaust liv har og ei mening
du lyt sjå og tenkje på.
På Guds jord og i hass hage
er du sjøl et lite strå.

Du skal ikke røre reiret,
reiret er e lita seng.
Over tynne bån brer erla
ut sin vâre varme veng.
Pipet i den minste strupe
skal bli kvitring over eng.

Du skal itte sette snuru
når du sir et hara-spor.
Du skal sjå deg for og akte
alt som flyg og spring og gror.
Du er sjøl en liten vek en,
du treng sjøl en storebror.

Einar Skjæraasen 1954

utstrakt hand_webI rusfeltet, eller innen det vi kaller tverrfaglig spesialisert rusbehandling(TSB), er vi midt inne i en ordveksling om pårørendes rettighet til å få behandling ved våre institusjoner. La meg si det helt klart: Pårørende hører til hos oss. Vi er ikke bare spesialister på å behandle den avhengige, men også på avhengighetsrelatert samspill og følgetilstander! Vi kan gi behandling som endrer folks liv.

Bloggtekstene fra faglig leder Guro Brekke og erfaringskonsulent Monika Landsverk gir en god innføring i hva dette handler om.

Helsedirektoratet gir ut veiledere som peker på hvilke pasientgrupper som skal prioriteres innen TSB og hvor lenge det er rimelig at pasienter med ulike problemer og lidelser skal kunne vente på behandlingsstart. I forslag til ny veileder er de pårørende utelatt. De skal altså ikke lenger få være pasienter på Borgestadklinikken, ved Stiftelsen Bergensklinikkene eller ved Lade Behandlingssenter i Trondheim. Vi trodde først ikke det vi leste. Var de rett og slett bare glemt av ekspertgruppa som hadde jobbet fram forslaget?

Men nei, voksne barn av foreldre med avhengighetsproblemer, ektefeller, foreldre og søsken skal i følge forslaget med et pennestrøk ikke lenger være våre pasienter. Det være seg pårørende til rus-, medikament eller de med spilleproblem. De pårørende skal nå få sin behandling innen psykisk helsevern, ble det påpekt når NRK Telemark intervjuet avdelingsdirektøren i Helsedirektoratet.

Vi på Borgestadklinikken og andre kolleger i rusfeltet så forundret på hverandre før vi «ropte»: Nei! De pårørende hører til hos oss! Vi vet hvordan det er å vokse opp i et hjem med et tabuisert problem som setter de voksne ut av spill og gjør at de andre i familien må tilpasse seg i en så stor grad at det medfører problemer livet ut.

Vi fikk støtte fra pasientene. Pasienter som tidligere har fått behandling innen rusfeltet gikk ut i media og fortalte hvor viktig det var nettopp å komme til oss for behandling og for å få treffe andre med samme bakgrunn. Vi kunne gi forklaringer på hvorfor de reagerte som de gjorde. Vi kunne gi håp og tro på livet videre. Pasientene fortalte hvordan behandlingen hadde blitt et vendepunkt og muliggjorde et godt liv.

Pårørendepasientenes egne stemmer er viktige og bør lyttes til. For ca et år siden var jeg, som representant for Norsk Forening for Spillproblematikk, i et møte med Kulturminister Thorhild Widvey. Hun styrer spillepolitikken i Norge. Hennes regjering hadde lagt opp til en omfattende liberalisering. Vi var flere organisasjoner som hadde bedt om å få møte ministeren for å framlegge vår bekymring for utviklingen på pengespillfronten. Med på møtet var også en representant for Spilleavhengighet-Norge. Hun fortalte åpent, detaljert og berørende om hvordan ektefellens spilleproblem hadde skapt problemer for henne og familien i en så stor grad at selv hennes egen mor ble sykmeldt.

Både den med avhengighetsproblematikk og de pårørende må få behandling. Det var møtets mest berørende og viktigste innlegg. Kulturministeren forsto det. Nå står vi på for at også helsemyndighetene skal forstå at de pårørende bør være likeverdige pasienter i rusfeltet.

Nå gjelder det at de det angår forstår at pårørendepasienter med rus- og spillrelatert problematikk må få rett til behandling og ikke må fjernes fra veilederen med et pennestrøk. Avhengighetsproblematikk angår alle i familien, og de som trenger det må fortsatt kunne få sin behandling hos oss i rusfeltet!

 

illustrasjonsfoto av jente som sitter alene på steinlagt veiBarn som vokser opp med grenseløshet og respektløshet blir ofte syke voksne. Det har jeg erfart i eget liv. Forskning viser også dette og overskriften er lånt fra forsker og allmennlege Anna Louise Kirkengen.

Det å være pårørende er ingen diagnose, og det er begrunnelsen for at pårørende ikke er med i forslaget til ny prioriteringsveileder for spesialisert rusbehandling som det har vært en del oppmerksomhet rundt den siste tiden.Joda, jeg skal si meg enig i at pårørende ikke er en diagnose i seg selv. Men konsekvensene av å vokse opp med rus i nær relasjon har for mange bidratt til at behandling i spesialisttjenesten er en nødvendighet for å få livet til å fungere og for å klare å tilpasse seg.

Det å vokse opp med rus i nær relasjon kvalifiserer ikke alltid til en diagnose, men det i seg selv utelukker ikke at skadene en er påført setter dype spor. Dype spor som det kreves god hjelp og kompetanse på området for å bleke.Når ett barn vokser opp med rus og det som følger med, blir svik, skuffelse, utrygghet, usikkerhet og uforutsigbarhet en stor del av livet. Dette setter spor, som for mange følger dem inn i voksen alder.

 

Å forstå tankene og følelsene sine blir vanskelig når en aldri i barndommen fikk utløp for dette. Å stole på noen og bygge relasjoner blir vanskelig, når en i det meste av oppveksten er blitt sviktet og ikke sett.

 

Jeg har selv på grunn av en barndom med rus og omsorgssvikt gått i traumeterapi etterfulgt av stabiliseringsterapi.  En sentral person som dukket opp i terapien er «den lille piken» i meg. Det er rett og slett meg som ikke har fått utvikle meg på lik linje som ett barn som vokser opp i trygge omgivelser. Denne lille piken bor et sted langt inne i meg, og hun viser seg tydeligst i mine mest sårbare situasjoner.  Da er det ikke lett å være voksen, når følelser og reaksjoner blir på nivå med en 10 åring.

 

Joda, vi som er pårørende skal vist fortsatt ha rett på behandling, men kun innen psykisk helsevern i følge kriteriene som ligger der.  Flott det, psykisk helsevern gir også god behandling på mange felt. Men Borgestadklinikken og andre rusklinikker har årelang erfaring og kompetanse for pårørende innen rus. Skal denne kompetansen nå bare kastes bort? Å erstattes inn i ett system der det allerede er store nedskjæringer og ventelister.  Ett system som allerede strever med å gi behandling til alle som trenger det.

 

Barn som vokser opp med rus i nær relasjon var ikke noe som kun skjedde på 60-70 0g 80 tallet. Også i dag er det mange barn som blir påført tilknytningsskader fordi mamma, pappa eller begge ruser seg.Det tar ikke bare tid å lege slike sår, det krever god kunnskap om hvordan ett menneske med disse sårene skal få muligheten til å gripe livet med de utfordringer som er.

 

Ikke ta fra oss denne kompetansen, det er denne som er med på å gi oss mulighetene for et bedre liv!

 

Monika Landsverk er erfaringskonsulent i  organisasjonen Barn av rusmisbrukere, og fylkeskontakt i Telemark

 

 

 

 

illustrasjon alvorlig kvinne med  hodet i hendeneDersom utkast til ny prioriteringsveileder fra Helsedirektoratet blir vedtatt vil pårørende miste retten til behandling i landets ruspoliklinikker.

«Jeg har ventet på å bli atten år, så jeg kunne søke hjelp hos dere» fortalte en ung kvinne oss. Hun var oppvokst i en familie der en av de voksne strevde med rusavhengighet, og hadde selv utviklet store helseproblemer.   

Pårørende – en særlig utsatt gruppe

Ved Borgestadklinikken Blå Kors har vi hatt et tilbud om hjelp til pårørende siden 1986, både som en del av den rusavhengiges behandling og uavhengig av om den rusavhengige selv ønsker hjelp. Mange andre rusinstitusjoner og poliklinikker har hatt det samme tilbudet. Internasjonal forskning viser at pårørende av rusavhengige er en særlig utsatt gruppe. Avhengighet forstyrrer nære relasjoner og bidrar til uheldige samspillsmønstre i familien. Ofte kan de pårørende være like belastet som den rusavhengige. Det er også dokumentert i flere kartlegginger ved Borgestadklinikken at pårørende som søker hjelp i spesialisthelsetjenesten opplever så store belastninger i forhold til psykisk og fysisk helse at de trenger behandling for egen del.  De fleste som søker hjelp har levd med belastninger knyttet til en annens rusmiddelavhengighet i mange år. I tillegg til belastninger på egen helse går situasjonen ut over utdanning, arbeid, nettverk og økonomi. Mange er sykemeldte. Flere har opplevd vold og krenkelser. Særlig barns utvikling er sårbar for voksne omsorgspersoners rusavhengighet. Mange av barna søker og får hjelp først i voksen alder.

En forglemmelse?

I disse dager er ny Nasjonal prioriteringsveileder for spesialisthelsetjenesten ute til høring. Under området  Tverrfaglig spesialisert rusbehandling (TSB )er ikke pårørende til rusavhengige lenger tatt med som en pasientgruppe/tilstand. Pårørendes rett til hjelp i spesialisthelsetjenestens rustilbud er foreslått fjernet med et pennestrøk.  Pårørende blir med dette forslaget redusert til noen som kan hjelpe den rusavhengige pasienten, og det står ingenting om at spesialisthelsetjenesten skal prioritere de som blir syke av familiemedlemmers rusavhengighet. En kollega stoppet meg på gangen og spurte: «Kan arbeidsgruppen rett og slett ha glemt det?». Kolleger fra andre rusinstitusjoner har også tatt kontakt og delt sin bekymring for at dette vil medføre et dårligere tilbud til pårørende og ruspasienter.

Familie- og nettverksinvolvering

I utkast til ny Nasjonal retningslinje for behandling og rehabilitering av rusproblemer og avhengighet anbefales det at familie og nettverk involveres i pasienten behandling i samråd med pasienten.  Det henvises til forskning som viser at «familie- og nettverksinvolvering kan redusere pasientens bruk av rusmidler, fremme endringsprosesser og bidra til bedre familierelasjoner».  Videre henvises det blant annet til Retningslinje ROP 2012. Her anbefales det at nære pårørende bør kartlegges med tanke på egne hjelpebehov og få tilbud om nødvendige støttetilbud uavhengig av behovene til den enkelte bruker.  Disse anbefalingene er i tråd med vår kliniske erfaring.  Rusavhengige er ofte tynget av skyldfølelse overfor sine pårørende, samtidig som pårørende bærer på opplevelser av skuffelser og svik. For å ivareta egen helse, og noen ganger også omsorgen for mindreårige barn, trenger pårørende ofte støtte i å avgrense sin pårørenderolle. Mange opplever imidlertid at nettopp nå de blir tydeligere og setter krav, er sjansen størst for at den rusavhengige også klarer å ta større ansvar for eget liv. Å ha mulighet til å kunne gi hjelp til begge parter, både hver for seg og sammen, kan være avgjørende for å kunne få til en ny start for begge.

Viktig for pårørende å få hjelp i spesialisthelsetjenestens rustilbud

Tilbakemeldinger fra pasienter og pårørende, og vår kliniske erfaring, oppsummerer at det er viktig for pårørende å få hjelp ved en rusklinikk. Det er viktig for pårørende å møte noen som har erfaring med avhengighetsrelaterte problemer og kunnskap om hvordan rusavhengighet preger familiesamspillet. Det er også avgjørende at hjelpetilbudet til familien kan samordnes.

Bekymring for økt ensretting

Nasjonale retningslinjer skal sikre bedre kvalitet på tjenestene, et mer likeverdig tilbud og bedre effektivitet. Det er bra!  Om man så innfører prioriteringer som innebærer økt ensretting og favorisering av en rendyrket medisinsk modell som fokuserer på individet uten å ta hensyn til pasientens nære relasjoner og nettverk, risikerer vi imidlertid å helle barnet ut med badevannet!  Kompleks og sammensatt problematikk krever at vi utvikler gode og helhetlige tilbud som også favner pasientens familie og nettverk.  Det er godt dokumentert at å involvere pasientens familie gir gode behandlingsresultater. Da må vi gjøre det!  Å ivareta pårørendes egne hjelpebehov er en del av en god helhetlig rusbehandling. Det beste tilbudet til pårørende fins i rusfeltet. La oss fortsatt gi pårørende den beste hjelpen.

Høring

Høringsfrist for ny Nasjonal prioriteringsveileder for spesialisthelsetjenesten er 31. mai.

 

Reaksjoner fra flere i fagmiljøet

Aino Lundberg i Kirkens Bymisjon: http://www.bystemmer.no/2015/05/27/er-virkelig-de-parorende-glemt-eller-utelatt/#more-5871

Medieoppslag:

Nrk 27.mai: Tidligere pårørendepasient: 13 uker på Borgestadklinikken forandret alt: http://www.nrk.no/telemark/_-trodde-mamma-var-et-monster-1.12380609

 

illustrasjonsbilde to ungdommer mot murvegg

teenagers

Som sosionom har jeg lært at jeg ikke skal sette folk i bås. Det er en god leveregel i arbeidet på utredningsenheten her på Borgestadklinikken, hvor jeg ofte forundres over hvor sammensatte vi mennesker er. Samme person kan både være som det støeste fjell og som det skjøre lille aspeløvet.

Vi er opptatt av å se og behandle hele mennesket. Samtidig har jeg lært at det å sortere opplevelser, faktiske ting og andre personer inn i ulike mønster er noe vi automatisk gjør, for å få oversikt. Erfaringen har også lært meg det at selv om jeg skal behandle alle individuelt er det en del situasjoner og egenskaper som er gjenkjennbare, og som gjør at det kan være nyttig å hente frem kunnskap fra tidligere lignende saker.

Jeg har en datter som samler på ting og tang, og som ser nytte i det meste. Det jeg stadig opplever er at vi prøver å rydde rommet og da forsøker vi å lage systemer. Vi lager bokser og kasser der det som hører sammen skal ligge. Problemet er at vi alltid finner noe som ikke passer inn i de boksene og systemene vi har laget. Vi kan da tenke at dette velter hele systemet og at vi må begynne helt på nytt, eller vi kan finne nye esker og bokser å putte det i. Utfordringen blir etter hvert at det blir for mange bokser, og dermed mister vi jo oversikten igjen. Vi ender som regel med en boks for det som blir til overs, og det kan ofte være den mest frigjørende boksen i hele systemet.

Gjennom min jobberfaring opplever jeg at vi under utredningen «rydder» på motsatt måte. Vi begynner gjerne med en stor boks der det ligger litt av hvert. Når vi så dykker ned i boksen, kan vi trekke opp utrolig mye forskjellig. Dette kan ha vært skjult lenge og personene kan ha glemt at de var der, eller de har ikke hatt lyst til å vise det frem. Mye av det vi finner er felles for mange, men det er også mye som bare den ene har i sin boks. En viktig del av utredningen er å se på hvordan de forskjellige faktorene vi finner henger sammen og påvirker hverandre. Det er mye som sammen blir bra, men det er også mange faktorer som sammen kan bli en katastrofe, eller rett og slett for mye å takle.

Vår tidligere erfaring med lignende situasjoner vil kunne hjelpe oss å sortere. Hva må vi ta tak i først og hva er det ikke mulig å gjøre noe med nå. Jeg tenker det blir et samspill mellom det å bruke vår kunnskap om lignende saker, til å finne løsninger som er individuelle. Det blir som et puslespill der det er flere mulige brikker å bruke på hver plass, så kan vi forsøke å finne den som gir det beste bildet, nettopp for denne ene personen.

Selv om jeg vet alt dette, synes jeg likevel det er vanskelig å forholde meg til hvor sammensatte vi mennesker er. Jeg synes det er forholdsvis lett å forstå at vi har mange ulike roller, men helhet er noe mer. Vi kan være meget dyktige i noe og kjempedårlig i noe annet. En av utfordringene tror jeg ligger i det at vi liker å karakterisere hele personer. Det er enklere for oss å plassere andre i en bås, vi liker gjerne å bli plassert i noen  båser selv også. Jeg liker f.eks når noen oppfatter meg som en person som får til mye.  Samtidig vet jeg at jeg i andre sammenhenger kan bli plassert i båsen for helt håpløs, der trives jeg ikke.

Vi på utredningsenheten er så heldige at vi får se mange av pasientenes gode sider. Når rammene blir trygge og rusen kommer ut av kroppen endres personligheten.  Pasienten får mulighet til å vise den personen han/hun ønsker å være, men som konteksten på utsiden av institusjonen ikke tillater. Vi får møte pasienter som finner tilbake til sine gode sider. Det kan være vanskelig å kople denne hyggelige, kanskje litt sårbare pasienten, sammen med den hardbarkede kyniske kriminelle som vi også vet at finnes der.

Vi er opptatt av å se og behandle hele mennesket. Det går igjen på mange områder i samfunnet. Men hvordan kan vi klare det når vi har så mange sider og de varierer så ut fra hvilken kontekst vi er i. Jeg tror vi må fortsette å bruke båser samtidig som vi tenker individuelt. Båsene er nyttige for å skaffe oversikt, men vi må passe på at vi bruker dem som et verktøy og ikke som en sannhet. . For å kunne beskrive og forstå hele personen det tas hensyn til alle båsene, og det er summen av dem som skaper helheten og individualiteten.

Nina Bråthen Goa er sosionom og behandler ved Borgestadklinikkens Utredningsenhet   

Følg meg

Få nye innlegg levert til din innboks.

Bli med 172 andre følgere

%d bloggers like this: