Feeds:
Innlegg
Kommentarer

verdens overdosedag_web

Kristine hørte dørklokken ringe. Hvem ringer på døren klokken 23 om kvelden, rakk hun å tenke irritert før hun åpnet døren. På utsiden står en ung politimann med et alvorspreget blikk. Kristine kjente angsten komme krypende. Hun hadde spilt av denne scenen så mange ganger om kveldene og nettene før hun fikk sove. Politimannen snakket, men Kristine hørte ikke. Hun hadde sett alt hun trengte i det unnvikende blikket hans. Kristines datter var en av de 262 menneskene som gikk bort etter overdose av opiater i 2012.

Mange pårørende har mottatt den beskjeden som Kristine fikk. 5500 mennesker har omkommet av overdoser av narkotika i Norge siden man begynte å registrere dette. Mange pårørende har andre barn å ta seg av som skal ha omsorg, oppmerksomhet og annerkjennelse. Pårørende er mer enn mor og far, de er søsken, venner og kjærester. Overdosedødsfall berører mange. Hva gjør det med en mamma eller en pappa å ha en sønn eller en datter i aktivt misbruk?

En pårørende utalte i en avisartikkel for to år siden at;

«Å ha et barn som rusmisbruker er som å ha barnet ditt på Utøya 24 timer i døgnet»

Selv om man ikke skal sammenligne nasjonale tragedier og pårørendes sorg er det et paradoks at det dør flere av overdoser hvert eneste år enn om man slår sammen antall ofre etter, Kielland ulykken, Åsta ulykken, Sleipner forliset og Utøya tragedien. Dessverre har aldri  200 000 mennesker gått i rosetog i for å markere støtte til etterlatte og pårørende etter overdose. Det er aldri reist noe minnesmerke over disse ungdommene. Det har ikke blitt opprettet kriseteam i kommunene som skal ta seg av familiene i etterkant av disse dødsfallene.

Ofte er sorgen de pårørende sitter igjen med en stille og skamfull sorg, selv om de vet at de har gjort alt de kunne og litt til.  Er pårørende til overdoseofre mindre verdt enn andre pårørende som mister barna sine?

Tidligere har man sett overdoser som en naturlig konsekvens av rusbruk, og vi har ikke tatt det inn over oss at overdoser kan forebygges og forhindres. Tidligere i år kom den nasjonale overdosestrategien «Ja visst kan du bli rusfri- men først må du overleve». Ett av tiltakene som skisseres opp i denne strategien er en nasjonal overdosedag.

Den Internasjonale Overdosedagen 31. august – Å minnes de døde for å forebygge nye dødsfall

Denne dagen har tidligere blitt markert av brukerorganisasjonen Foreningen for human narkotikapolitikk, i år blir arrangementet et samarbeidsprosjekt mellom alle brukerorganisasjonene og Helsedirektoratet. Man skal ha arrangement i en rekke større byer.  Jeg håper at mange av dere setter av noen timer denne søndagen til å markere støtte til etterlatte, pårørende og aktive brukere. Kanskje kan dette også bli et vendepunkt der vi sier at vi har ikke råd til å miste 5500 ungdommer de neste 20 årene.

For meg vil denne markeringen også handle om de mange som dør av alkoholrelaterte skader hvert år, fordi det er mange flere pårørende etter alkoholrelaterte dødsfall. Det er også et paradoks at samtidig som man vil forebygge overdoser av narkotika, er den solidariske alkoholpolitikken under et konstant press. Kanskje man fremover skal tenke på forebygging av alle rusrelaterte dødsfall fra politisk hold?

Søndag den 31. august skal jeg sammen med forhåpentligvis mange andre delta på en minnemarkering i Oslo Sentrum. Om kvelden skal jeg tenne et lite lys i vinduet mitt for pårørende, aktive brukere og for å minnes de som forsvant så alt for tidlig.

Det ropes på mer disiplin i skolen, i forsiktig form, slik kunnskapsministeren gjør her. Lærerne vil ha mer disiplin, og også retten til å utvise elever mye lettere enn i dag. Og mens kunnskapsministeren stoler på at lærere gjør de riktige vurderingene, har jeg mine tvil.

I alle ropene om disiplin har jeg sett få lærere som har trukket fram kvaliteten på undervisningen som en utfordring,og heller ikke at motivasjon er et helt nødvendig fundament for at elever skal møte og vise interesse for undervisningen. Lyset rettes mot elevene alene, ikke mot læreren som gjerne bare vil ha maktmidlene, – til å velte hele problematikken over på eleven, og til å sanksjonere. For da slipper læreren et kritisk blikk på seg selv, og da slipper læreren ubehagelig opposisjon i klasserommet. Ro og orden i undervisningen er et gode, men når «disiplin» blir svaret på skolens problemer, åpner det for vilkårlighet og maktmisbruk, – fra en yrkesgruppe som ikke er kjent for å like å bli sett i kortene.

I forhandlinger om lønn og arbeidsvilkår understreker lærerne sitt samfunnsansvar. Når det kommer til praktisk skolehverdag, vil de helst skyve problemene over til andre. Til sosialtjenesten? Til psykiatrien? Til rus? For det vi vet, er at elever med frafall fra skolen er i høyrisikogruppen for å utvikle andre problemer. Og noen kommer seg aldri helt etter dette. Og nå vil noen lærere ha mer påtvunget frafall fra skolen. Ungdommene oppfører seg som ungdommer, og det er åpenbart ikke til å tåle for noen.

Det er jo heller ingen balanse i dette. Om elever lettere skal utvises, bør lærerne selv også evalueres, og ved en dårlig jobb «utvises», hvilket vil si at de mister jobben. For det er vel ikke slik at kravene og konsekvensene skal gå bare en vei?

Prefrontal cortex heter det området i hjernen som former hele vår personlighet, som hjelper oss til innlevelse med andre, til å planlegge, og til å ta rasjonelle avgjørelser. Det området i hjernen er også det området som senest er modent, og det er i alle fall ikke modent hos elever i videregående skole. Men samtidig er sentrene for handling, impulsivitet og egenvilje godt utviklet, – det er bare slik at fjernkontrollen ikke er riktig innstilt. Slik er det å være ung, og slik har det seg at ungdom oppfører seg umodent mange ganger.

Samtidig er alderen på videregående skole starten på en enorm mulighet for å påvirke og utvikle den umodne hjernen. Professor Sarah-Jayne Blakemoore kan det meste om hjernens utvikling, og hvilke konsekvenser det får for ungdom og utvikling. Videoen under er et kort utdrag av et foredrag som ligger på YouTube, der hun påpeker potensialet for læring og forming i den alderen der de som burde vite bedre, heller er opptatt av disiplin og orden, – på tvers av hva vi vet om modning og hjerneutvikling.

Løsningen på skolens problemer synes nå å være disiplin, orden og straff. I dette drukner potensialet og muligheten for vekst og utvikling. Vi vet at det alltid har vært bedre å styrke positiv atferd enn å straffe den negative.

Kanskje er det rådvillhet, kanskje er det mangel på kunnskap hos dem som burde hatt den, og i verste fall er det en ansvarsfraskrivelse fra dem som ellers er opptatt av «samfunnsansvar».  Jeg vet ikke svaret, men trist blir jeg over alt snakket om mer disiplin.

Et apropos: Jeg vet ikke hvem som skal sørge for mat til elevene som sitter igjen med «straffarbeid», men noen må gjøre det. Og jeg legger merke til at lærerne får mer tvungen tilstedetid når disse elevene skal passes på.

øl i solnedgang webSommeren 2014 går snart over i historien som den varmeste på mange år. Selv har jeg hatt en drømmesommer med nok av alle de viktige ingrediensene. Sol, varme, bading, svaberg og masse kos med familie og gode venner. Når barna har blitt voksne og flyttet ut, er en mors høyeste ønske å få tilbringe litt av ferietiden sammen med barna og det har også lyktes denne sommeren.  Men i mine refleksjoner over den deilige ferien blander det seg inn et spørsmålstegn. Hvor mange barn og unge har opplevd utrygge rammer med berusede foreldre i ferietida? Jeg var i hageselskap der det også kom en mor som hadde tatt med seg sønnen på ca 12 år og sønnens kamerat. De hørte til i en annen by, men var her på ferie, derfor måtte hun ta med barna i selskapet. Kameraten var selvsagt invitert med på ferie for at sønnen virkelig skulle ha noen å leke med og kunne kose seg skikkelig, han også. Men…, så blir man invitert i selskap sammen med andre voksne. Disse har ikke barn, så det drikkes alkohol. Det smaker jo godt med litt avkjølt hvitvin eller en kald øl en varm sommerkveld.

Barna blir med. Det er kanskje ikke greit å overlate dem til seg selv på et feriested, heller? De første timene brukes til å spise vel tilberedt grillmat, og alle har det kjempekoselig. Drikkevarene nytes og praten går livlig rundt bordet. Noen tar fram en gitar, og vi har en virkelig drømmekveld med allsang og fullmåne. Imidlertid går det slik som det så ofte gjør, et par av festdeltakerne begynner å bli litt høyrøstet eller får litt dårligere diksjon. Kanskje surre litt når de skal fortelle gode historier. Kort sagt, noen begynner å bli synlig påvirket, men uten å bli ubehagelige. Moren hadde også drukket et par øl, men hun var ikke merkbart påvirket. Det er da jeg skulle ønske noen begynte å tenke litt på hvordan barna opplever dette. Er det greit å ta med barn i voksenselskap? Eventuelt, kanskje bare de første timene? Kan jeg som forelder ikke si ja takk når jeg blir invitert i selskap, dersom det er mulighet for at det drikkes alkohol? Kan jeg ta ett glass eller to selv hvis jeg har med meg barn? Hva med oss andre voksne som var til stede? Må vi avstå fra alkohol når noen andre tar med barn? Det er sikkert flere enn meg som har opplevd lignende situasjoner i ferien. Hva synes dere?

illustrasjon_ ung jente«Jeg hadde et håp om at noen skulle finne meg. Ikke for å ta meg vekk fra mamma og pappa, men for å få ting til å endre seg», sier Ida, som vokste opp med vold og rusmisbruk fra mamma og overgrep fra stefar.

Hver dag er det barn i Norge som skulle ønske de ble sett av andre mennesker. Noen av disse barna lever med foreldre som prioriterer rusbruk alt for høyt. Foreldres misbruk av rusmidler blir også et problem for barna. Barna mister den oppmuntring og støtte som foreldre normalt skal vise sine barn. Og mange går rundt og får heller ikke den støtten og ivaretagelsen av andre. Hverken i barnehagen, skolen eller i nabolaget.

«Det er lett å tenke at alle må ha skjønt at noe var galt hos oss, men det var ingen som grep inn. Jeg vokste opp i byens beste strøk, med foreldre med høy utdanning og status. Vi holdt fasaden. Og mamma hadde en unik evne til å snakke ting til sin favør», forteller Ida videre. «I mitt tilfelle var det mange tegn som burde vært plukket opp av skole og helsevesen, men det skjedde ikke. I lojalitet til mamma og pappa prøvde jeg å skjule hvordan vi hadde det. Hadde noen spurt meg rett ut, ville jeg ikke fortalt hvordan jeg hadde det hjemme.»

Kompetansenettverket Barns Beste arrangerte i mai en konferanse om barn som pårørende. Der forklarte psykolog Atle Dyregrov at det er mange grunner til at barn tier:

  • Det er for smertefullt for barn å snakke
  • Barn mangler ord og begreper
  • Følelser og tanker er motstridende
  • Barn føler skyld, skam og forvirring
  • De er redde for ikke å bli hørt
  • De er redde for å miste kontroll
  • Barn trenger tid for å bygge opp tillit
  • Det er allerede noen de snakker med

Barn ønsker å bli sett, selv om de skjuler det som er vanskelig! Derfor har Blå Kors i samarbeid med oss på KoRus – sør, Kompasset og organisasjonen BAR utviklet prosjektet «Jeg ser». Det er en nettside, facebookside og ulike kampanjer som setter fokus på hvordan vi som medmennesker bør se og bry oss om barn. I en undersøkelse gjennomført av Blå Kors våren 2014, sier 64 % av befolkningen som er spurt at de har vært bekymret for et barn, mens kun 18% har gjort noe som barnet selv opplever som en omsorgshandling.

Nå går vi ferien i møte med lange og late dager. Med glede og feriehygge. Og likevel – ukentlig dukker det opp overskrifter om barn som gruer seg til sommerferien av ulike grunner. For mange barn kan sommerferien bli et mareritt med fulle, rusa eller voldelige foreldre. «Vi får med jevne mellomrom bekymringsmeldinger om barn som vandrer alene rundt i «syden», mens foreldrene er på fylla», sa Monica Brunner, leder i Alarmtelefonen for barn og unge til Dagbladet i 2012. Og det er nok ikke andreledes i 2014- dessverre.

Griper du inn mot foreldre på fylla? «Ikke ta på skylapper, men ta bekymringen på alvor. Barna trenger det. En fin grunnregel er at dersom du ikke ville latt dine unger være hos disse foreldrene, så er det et faresignal», sier Kristin Haugvalstad barnevernspedagog ved Gauselskogen behandling og rehabiliteringsenhet (kilde: Familieverden)

Min oppfordring til deg denne sommeren: Ikke ha på skylapper når du ser barn som ikke har det bra. Si heller «JEG SER!» – og gjør noe!

(Sitatene fra Ida er hentet fra nettsiden til Jeg ser)

Sommerfest

En gang i året innbyr vi til sommerfest for de som har vært på avdelingen for gravide som er innlagt på tvang. For et, to – eller flere år siden kom de til avdelingen fulgt av ruskonsulenten, noen av politi. Oppholdet startet med avgiftning bak låste dører, av den vordende mamma, og av barnet i magen.

Det er et veldig spesielt liv som leves på Skjermet enhet for gravide.
Vi kommer så tett. Vi er tvunget til å dele så mye.

Vi deler angsten og sorgen.
Angsten for om rusen kan ha skadet barnet?
Hva skjer med kjæresten min mens jeg er her, hvorfor kommer han ikke?
Hva vil barnevernet si – vil jeg få lov til å være mamma på heltid? Sorgen når barnevernet henter babyen til henne vi har blitt så godt kjent med.

Men vi deler også håpet og styrken. Vi deler målet om å skape et trygt hjem for barnet i magen.

I dag er det tid for å dele seire.

I dag kommer de etter invitasjon. De kommer av egen vilje.

I dag kommer Merete med lille Sophie, og samboeren Max.
I dag kommer Eline og lille Ruben.
I dag kommer Camilla med to barn.
I dag kommer Emma med ny kjæreste, og Maria på fire.

I dag kommer de som er mødre på heltid. I dag kommer de små vellykkede familiene. I dag kommer de som har klart det.

I dag er det tid for de lange klemmene.

I dag er det tid for å bli berørt. Vi hører at Lena, som har jobbet her lenge skjelver i stemmen når hun skal ønske velkommen. Jeg svelger, og kjenner at kinnet blir vått. Jeg ser på Kari, og ser at det er lov å la tårene komme.
I dag er det tid for gledestårer – de berørte tårene.

I dag er det tid for å dele gleder. Tone foreteller om mammaen som ikke lenger bruker alle krefter på henne. – Tenk – mamma gjør karriere. Nå vet hun at jeg klarer meg selv. Nå kan hun være en helt vanlig mor og mormor. Nå vet hun at barna mine har det bra.

I dag er det tid for å skryte. Nina har tatt allmennfag med beste karakterer og starter på Høgskole til høsten. Merethe og Max er begge i gang med helsefagutdannelse.

Vi deler skrytebilder på mobilene. Her er den flotte familien i bunad på 17.mai. Her er mor og far på fisketur med lille Ruben. Her er Camilla i den nye leiligheten som hun eier selv.

Noen lavmelte samtaler handler om de som ikke er her. Er det noen som vet noe om Esther? Det går ikke så bra.
Men i dag deler vi seirene.

Det er mange gode ting som har virket sammen. Det er sterke kvinner som har stått og fremdeles står i vanskelige valg. Det er en kjæreste som ikke ruser seg. Det er en mor og en far som hjelper til og bryr seg. Det er barnevernsarbeideren som har vært stabil gjennom fire år. Det er ruskonsulenten som har forstått utfordringene. Det er helsesøster som gir gode råd og sender videre til spesialist. Det er de nye venninne som har barn på samme alder.

Vi er glad for at tiden på avdelingen hadde betydning – de lange vanskelige samtalene – grensene som ble satt – alt som ble delt.

I dag vil vi bare nyte – det nytter!

newborn-baby-on-hand_90311-800x600Utgangspunktet for denne tittelen, og for tankene under, er en kronikk i en avis i regionen i mai 2014.

Kronikkforfatteren er en politiker med en bekymring for at antallet omsorgssaker i regi av barnevernet øker i kommunen. Men innfallsvinkelen er «overgrep mot familien», mer enn en bekymring for at flere barn har behov for hjelp, eller en glede over at flere hjelpetrengende barn oppdages og får hjelp. Kronikken er skrevet fra et politisk parti som hevder å være opptatt av individet mot systemet, men akkurat når det gjelder synet på barnevernssaker snus det hele opp ned: Politikeren er mer opptatt av systemet «familien» enn enkeltindividet «barnet».  Det siste nevner jeg bare som et eksempel på at politikerforståelser ikke nødvendigvis henger helt sammen.

Jeg har ikke forutsetninger for å si om antall omsorgsovertakelser er for mange i denne kommunen. Det har egentlig heller ikke politikeren, men mens politikere kan synse, skal jeg være forsiktig med å gjøre det samme. Og politikeren tar jo opp en problemstilling vi hele tiden må ha et øye på; grenseoppgangene mellom individ, familie og storsamfunn. Grensene mellom selvråderett, utviklingsmuligheter og samfunnsbegrensninger kan aldri skrives i stein, men må være gjenstand for en løpende og dynamisk diskusjon. Og balansen mellom omsorgsovertakelse og andre tiltak må hele tiden vurderes kritisk. Det er altså politikerforståelsen jeg reagerer på, ikke at hun tar problemstillingen opp.

Jeg siterer fra kronikken:

…. samt at det ikke fins dokumentasjon på at barn plassert i fosterhjem senere enn femårsalderen klarer seg bedre enn barn som blir værende, selv i risikohjem. Dette vet også barnevernet. Derfor foretar de omsorgsovertakelser tidlig, slik at man i mindre grad får anledning til å prøve ut tiltak som kan hjelpe den biologiske familien.

Dette er et eksempel på det jeg kaller politikerforståelse. Tidlig omsorgsovertakelse skjer jo nettopp i situasjoner der barnet er i umiddelbart behov for skjerming mot uholdbare oppvekstvilkår. En insinuasjon om at barnevernet velger omsorgsovertakelse for å unngå tiltak i den biologiske familien blir urimelig. Men en tidlig omsorgsovertakelse vil selvfølgelig bety færre prøvetiltak på andre løsninger. Men når politikeren kobler dette opp mot en grense for når omsorgsovertakelse ikke lenger gir gode resultater, blir dette helt absurd. Det hun egentlig sier i sitatet over, er at vi må forsøke hjelpetiltak i den biologiske familien helt til barnet har blitt alvorlig skadet. Da er det ikke lenger noe poeng i omsorgsovertakelse, fordi en omsorgsovertakelse ikke kan rette opp den skaden som har skjedd. Og da vil antall omsorgsovertakelser bli færre. Det politiske målet er nådd: Færre omsorgsovertakelser. Så ser hun ikke at det da skyldes flere varig skadde barn.  Det er politikerforståelse, for jeg er overbevist om at hun ikke ønsker flere skadde barn. Hun ønsker bare færre «overgrep mot familien».  Det som høres så riktig ut når det blir sagt som i sitatet over, blir altså helt feil når målestokken ikke lenger blir inngrep i familien, men konsekvenser for barnet.

Det politikeren imidlertid illustrerer, kanskje uten egentlig å ha tenkt over det, er betydningen av tidlig intervensjon. Kommer vi for sent inn med beskyttende tiltak, vil effekten av tiltak bli dårligere. Det handler om human økologi, og det handler om hjernens modning og barns erfaringer. Hun understreker betydningen at rammene rundt barnet er aller viktigst i de første leveårene.

An ecological perspective constantly reminds us that child development results from the interplay of biology and society, from the characteristics the children bring with them into the world and the way the world treats them, from nature and nurture. (Garbarino og Gansel, 2000).

I de første leveårene består barnets økologiske landskap i overveiende grad av de nærmeste omsorgspersonene, der samspill, risiko og beskyttelse utspiller seg. Derfor er det så viktig for barnet hvordan aktørene i dette landskapet fungerer, og fungerer sammen.  I noen tilfeller er landskapet godt å leve opp i, i andre tilfeller er landskapet utvidet med andre slik at det gode kan oppveie noe av det vonde. Noen ganger lar landskapet seg ikke endre, og da må et barn gis et annet landskap der en god utvikling er mulig. Vi skal ha et kritisk blikk på barnevernet, men vi må alltid ha et større blikk på barnets behov.

baby 2
Mia ble født i mars i år, og bor sammen med mamma, Therese, på et familiesenter et sted i landet. Det skal undersøkes om Therese kan bli en god nok mor. Det er ingen «nære» for den lille familien. De har bare de ansatte på familiesenteret. Men vi vet ikke om dette senteret består til neste år. Mer og mer ansvar skal over til kommunene. Jeg er redd kommunene ikke klarer å lage så faglig solide tilbud som denne lille familien har behov for.

Mias foreldre har begge rusproblemer. Det er ukjent hvor far oppholder seg. På fødestuen var det personalet fra Skjermet enhet for gravide på Borgestadklinikken som trøstet og oppmuntret. Det var de som var med og delte gleden. Det var ingen andre «nære».

Begge Mias foreldre er vokst opp i familier med alvorlig rusproblem. Rusen styrer deres liv nå. Det er ingen bestemor som ringer og lurer på hvordan det går- som strikker forventninger inn i små plagg – ingen å sende skrytebilder til.

En bestemor er kanskje ikke så viktig i denne sammenhengen. Jeg tenker nok på slekten fordi jeg skal bli farmor selv. Vi er mange som deler forventninger om den lille jenta som kommer i oktober. Hun har en mor og en far, et par forventningsfulle onkler, en mormor og en morfar som nesten ikke kan vente til oktober med å bli besteforeldre. Hun har tanter som er forventningsfulle, og gladelig deler utstyr.

Mia har Therese. Sammen har de de offentlige hjelperne.

Det handler om rus i familieperspektiv – i slekts perspektiv.

Therese har et veldig ansvar. Hun må skape en ny familiekultur. Hun må skape et hjem som er trygt og forutsigbart. Hun må bytte venner. Hun må flytte fra det miljøet hun vanket i.
Blir hun vurdert som god nok mor skal hun videre i behandling sammen med Mia.

Men Therese og Mia trenger de offentlige hjelperne over lang, lang tid. Det er ingen «kvikk fiks».

Hva vil jeg med denne bloggen med denne triste historien? Flere familiesentre med spesialkompetanse står nå i fare for å bli lagt ned. Ansvar skal over på kommunene. Samtidig ser vi at penger som var tiltenkt nye helsesøsterstillinger forsvinner i slunkne kommunekasser. Det er urealistisk at små kommuner skal klare å lage solide nok tilbud til familier som Mia og Therese. Det koster penger å opprettholde gode og spesialiserte tiltak – men det er verd å bruke penger på å bygge en trygg barndom for de mest sårbare.

Fakta i denne saken er endret for at familien ikke skal kjennes igjen.

Følg

Få nye innlegg levert til din innboks.

Bli med 148 andre følgere

%d bloggers like this: