Feeds:
Innlegg
Kommentarer

Søndagsbarn

Man looking over daughter's shoulder

illustrasjonsfoto

Når barndommen blir et motsetningsfylt landskap av uforutsigbarhet, skiftende spilleregler og inkonsekvens, kan det ramme et barn med stor kraft og føre til utvikling av vedvarende ambivalens. Denne uken blogger jeg om ambivalens som drivkraft i endringsarbeid, ikke støy i maskineriet.

Ambivalens. Et grunnleggende fenomen i endringsarbeid. Utfordrende og helt vesentlig å forstå og håndtere i møte med rusrelatert problematikk.

Språklig definert som dobbeltsidighet, det å romme motsatte tendenser, en sinnstilstand som oppstår når man har to motstridende følelser eller holdninger samtidig, vanskeliggjør det å ta beslutninger fordi alle løsningene ser ut til å være like gode eller like dårlige.

Faglig forstått via to ytterpunkter: I vid forstand en normal (om ikke akkurat behagelig) side ved det å være menneske.  – Ambivalence is human nature, ambivalence is who we are. (William R Miller, grunnlegger av samtalemetoden Motiverende Intervju). I sin ekstreme variant, en del av symptombildet innenfor schizofrenispekteret.

Levendegjort og knadd inn til margen i filmens, musikkens og skjønnlitteraturens vidunderlige verden. Jeg nevner kjapt Woody Allens´s Husbands and Wives, hvor klassisk ambivalens knyttet til samliv og samlivsbrudd synliggjøres gjennom dobbeltsidige briller: Konfronterende og aksepterende, nevrotiske og klarsynte, ironiske og forsonende, humoristiske og med en gjennomgående undertone av dypt alvor. Ikke like elegant, men desto mer endimensjonalt og taktfast oppsummert av åttitallssjarmørene Wham – Should I stay or should I go?

Ambivalens i et barne- og familieperspektiv

Hvis det i utgangspunktet hefter noe allmennmenneskelig ved motstridende tanker og følelser, hva kan gi næring til en tidlig etablering av mer permanente reaksjonsmønstre hvor ambivalensen stikker dypere, slår hardere og ikke gir slipp?

Den svenske filmregissøren og forfatteren Ingmar Bergman har skrevet og filmatisert en trilogi om sine foreldres kompliserte relasjonsliv – Den gode viljen, Fortrolige samtaler og Søndagsbarn.  I den lille selvbiografiske romanen Søndagsbarn skildrer Bergman med skarpt blikk og følsom penn et barns opplevelse av sine foreldre og deres konflikter. Med utgangspunkt i sin egen barndom tar han oss med inn til noe av det vanskeligste for et barn å skulle begripe og ikke minst forholde seg til: At den voksne kan være både god og ond. Farens varme og trygge hånd – og hans voldsomme temperament med heftige sinneutbrudd og innslag av følelseskulde. Glimtene av inderlig nærhet og tilstedeværelse – og den plutselige, uforståelige tilbaketrekningen. Barnets forvirring, avmakt, forlatthet og dype eksistensielle ensomhet når foreldrene forsvinner i sin selvopptatthet og overlater til barnet å tolke virkeligheten.

Dette motsetningsfylte landskapet vil være gjenkjennelig for mange med en barndom preget av foreldres rusmiddelmisbruk. Samspillet i rusbelastede familier kjennetegnes ofte av uforutsigbarhet, skiftende spilleregler og inkonsekvent oppdragelsesmønster styrt av de voksnes tilstand, ikke barnets behov. Bagatellisering, benekting og manglende bekreftelse på hva som skjer. Høyt konfliktnivå med trusler om represalier. Alt dette innhyllet i en øredøvende taushet hvor barnet ikke inviteres til å utvikle og uttrykke sin egen identitet, men snarere tilpasse seg foreldrenes omdreininger i syklusen og fasene som kjennetegner et rusmiddelmisbruk.

Mot dette bakteppet vil ikke bare dramatiske endringer i væremåte hos foreldre, men også tilsynelatende vage og nesten umerkelige stemningsskifter «satt i system» kunne ramme et lite barn med voldsom kraft og gi grobunn for utvikling av dyp og vedvarende ambivalens. Vekslende og motstridende signaler fra voksne skaper motstridende følelser og tanker hos barn. Veien til relasjonelle utfordringer både på kort og lang sikt ligger åpen.

Voksne søndagsbarn

Jeg har møtt mange «søndagsbarn» som har søkt hjelp i voksen alder. Her er ett av dem:

– Kontrasten mellom mammas myke, lavmælte stemme som den ene kvelden leste eventyr – og hennes vulgære, støyende, sprukne og stankende fyllerøst neste kveld – var knapt til å bære. Det hadde på mange måter vært lettere om hun hadde vært en reinspikka drittsekk. Da hadde jeg sluppet å føle meg så delt.

Hun var utslitt av sin evige ambivalente pendling mellom ytterpunkter. Skal, skal ikke. Vil, vil ikke. Våger, våger ikke. Bør, bør ikke. På den ene siden, på den andre siden. Hodet tilstrebet et enten eller, mens hjertet blødde i et både og. Hun var fylt til randen av denne såre dobbeltsidigheten som stikker kjepper i hjulene for skolegang, arbeidsliv, vennskap og intime relasjoner: Lengselen etter samhørighet, frykten for avvisning. Ønsket om å gi seg hen, frykten for å miste kontroll. Behovet for å være åpen, behovet for å skjule. Behovet for nærhet, behovet for avstand. Normale motsatser vi alle får i fleisen før eller siden, men i en så forstrukket utgave at det preget hele tilværelsen. Ikke så rart, når bunnlinjen besto i spørsmål som runget innvendig gjennom hele barndommen og fortsatt kastet skygger over alle forsøk på å stole på og knytte seg til andre mennesker: – Er mamma glad i meg når hun har drukket og blir sint? Er jeg glad i mamma når hun har drukket og blir sint? Kan jeg være både glad i og sint på mamma? Slutter mamma å være glad i meg hvis jeg blir sint? Er mamma og pappa glade i hverandre? Kan jeg være glad i både mamma og pappa hvis de ikke er glade i hverandre? Må jeg velge side?   

Nøkkelen til endring

Som mange andre «søndagsbarn» klarte hun i utgangspunktet ikke å plassere sin ambivalens inn i en forståelsesramme som ga mening. Dette ble et hovedfokus i behandlingen. Etter hvert ble hun i stand til å se sitt reaksjonsmønster i sammenheng med familiesamspillet. Å nøste i disse trådene åpnet opp for at hun gradvis distanserte seg fra foreldrenes kamper og begynte å utkjempe sin egen – på egne premisser. Nøkkelen til hennes endringsprosess lå trolig i å anerkjenne ambivalensen som en drivkraft, ikke støy i maskineriet. Utforske det motsetningsfylte i stedet for å feie det under teppet. Romme – og kanskje derved temme – ambivalensen i den forstand at den ikke fikk herje fritt, men ble gjort til gjenstand for bevisst bearbeiding.

skyggebilder av kvinner og menn som illustrasjon

Tidligere var alkohol- og rusavhengighet et større problem blant menn enn kvinner. Dette har medført at behandlingstilbudene i stor grad er utviklet for menn. Stadig flere kvinner trenger rusbehandling og det er derfor blitt mer oppmerksomhet rundt et mer nyansert behandlingsopplegg basert på kjønn.

Rusavhengige kvinner ser ut til å ha større utbytte av rusbehandlingen når de deltar i grupper uten menn, konkluderer et notat fra Kunnskapssenteret.

Forskningen viser at kjønnsdelt behandling kan gi bedre psykisk helse og at flere kvinner fullfører behandlingen. Behandlingseffekten er bedre når de får behandling som tar høyde for kvinnenes spesielle problemer, hevdes det også i notatet.

Rusfeltet er et felt som har vært kjønnsløst. Det har vært snakket om ruspasienter, uten at det har vært fokus på at kvinnelige og mannlige pasienter kan ha ulike behov. Forskning på pasienter har fokusert på menn. Samtidig har det vært, og er fortsatt, mer legitimt for en mann å ha et rusproblem. For kvinner er psykiske lidelser mer legitime.

Erfaringer fra avdeling Bragernes

Jeg har nå i 1 år vært konstituert seksjonsleder ved vår avdeling i Drammen. Avd. Bragernes har i over 40 år levert rusbehandling, og hovedtyngden er alkohol og medikamentavhengige.
Avdelingen har i mange år hatt kjønnsdelt behandling, hvor menn og kvinner bor og får rusbehandling adskilt. Det jeg skriver her i dag er basert på mine og avdelingens erfaringer med kjønnsdelt behandling.

Vi har erfart at mange kvinner som utvikler et rusproblem ikke ser alvoret i rusbruken. De tolker problemene inn i angst eller andre psykiske plager de har, og varselklokkene som skulle ha ringt rundt rusbruken hører de ikke. En mann ser ut til å raskere sette problemene sine i sammenheng med alkoholinntaket.Mange kvinner går til helsetjenesten med angst og depresjoner, men uten å si noe om drikkingen.Bare det å si at en har et rusproblem strider mot idealet om å være kvinne. Vi erfarer at alkoholproblem blir «dobbelt vanskelig» for damer.

Kvinnegrupper og mannsgrupper

Kjønnsspesifikk behandling er viktig både for kvinner og menn. Vi bør  ikke  sette menn og kvinner opp mot hverandre, de bør få være seg selv, og for noen er dette lettere i kjønnsdelt behandling.Kvinner har ofte stor snakkekompetanse, og dette kommer dem til gode i tradisjonell behandling. Menn er ofte ikke så gode på å snakke om seg selv.

– Det er stor forskjell på kvinnegrupper og mannsgrupper. I en kvinnegruppe er praten annerledes. Bør ikke kvinner som er i behandling  få slippe å forholde seg til menn og det seksuelle spillet som ofte følger med, og omvendt ? I kjønnsdelt behandling kommer det opp problemstillinger det er vanskelig å snakke om i blandete grupper. Mange av kvinnene har med seg mye problematikk når det gjelder menn, og ifølge statistikker er 60 prosent av kvinnene i behandling traumatiserte etter vold og seksuelle overgrep. Da skal de slippe å sitte i grupper med menn, hevder Kari Lossius, en av forfatterne av boken Kvinner og alkohol, 2008

Å ville velge å jobbe for et rusfritt liv, betyr at en jobber med seg selv, blir kjent med seg selv. Det utfordrer ens egne grenser, våge å være ærlig, og selvsagt at de rundt en forstår.Før jeg overtok daglig ansvar for vår avdeling i Drammen, hadde jeg ikke tenkt så mye over betydningen av kjønnsdelt behandling, at menn og kvinner bor hver for seg og ikke deler  fellesskap under behandling.Dette har etter hvert gitt meg mange tanker.

-En hører ofte at kvinner tenker ikke som menn og omvendt. Hvor viktig er det da å ta dette på alvor også i rusbehandling?

-I behandling blir en utfordret på sin egen væremåte, hva som avgjør ens handlinger. Er det alltid slik at vi kvinner tror menn forstår?

Nei, jeg tror ikke det. Menn vil kanskje ofte ha de harde fakta, hos kvinner er det mye «rundt» som må settes ord på for å forstå. Kan dette har innvirkning på terapien i rommet, på samtalene i miljøet og tilbakemeldinger?

Sårbarhet og ærlighet

Gjennom behandling går en gjennom ulike faser. Fra forsvar og benekting, til erkjennelse av et rusproblem og hvordan dette kan ha virket på omgivelsene og familie. Gjennom alle disse fasene, vil en bli utfordret på egen erkjennelse, sårbarhet og ærlighet. Dette krever at en byr på seg selv.

Jeg tror at vi alle kan tenke, at for noen kan det være godt å kunne dele dette i et kvinne- eller bare mannsfellesskap.Som kvinnene sier: jeg trenger ikke stelle eller sminke meg. Jeg kan bare gå rundt i joggebukse, og kun ha fokus på meg selv. For noen kan dette lettere bidra til at en kommer nærmere seg selv, og våger åpne opp.

Mennene i sitt fellesskap, har uttrykt at hadde kvinnene bodd her, hadde vi nok ikke våget gråte i gruppe, våge å erkjenne at vi også er sårbare, og våge snakke direkte og med et hardere språk.Sårbarheten og skammen kan oppleves veldig ulikt hos alle pasienter, og kanskje kan det for noen være godt å kun dele dette med eget kjønn.

Jeg undret meg noe i begynnelsen, at de drar på perm i helger, møter det motsatte kjønn, og har det da betydning at de skjermes i behandling?

Jo, for noen oppleves dette godt. Miljøet for behandling i hver etasje gir frihet til dele med hverandre, der foregår prosessene. Vi vil alltid i samfunnet ha klubber hvor kun kvinner møtes, og respekt for at menn har sine felles arenaer, og hvor vi alle kan oppleve at dette til tider er godt.

Dette er tilbudet på behandlingsenheten ved avd. Bragernes. Kjønnsdelt behandling hvor menn får være menn og kvinner er seg selv nærmest. Ved endring av livssituasjon, er ærlighet mot seg selv en grunnpilar. Og for at den skal tre frem, kreves det i alle fall trygghet, for en selv og overfor andre. Dette velger vi å prioritere i vår behandling.

 

lys som er tent på mørk bakgrunn31.august markeres verdens overdosedag rundt i hele Norge. Dette er en dag for å minnes de vi har mistet og forebygge nye dødsfall. Samtidig er det en dag hvor vi ikke bare skal minnes de som har gått bort, men ta på alvor den sorgen som er igjen for de som har mistet en de er glad i.

 

I organisasjonen Barn av rusmisbrukere( BAR) har vi ofte kontakt med unge voksne som opplevde at mamma eller pappa døde i overdose. Ida, en av våre nettverksmedlemmer, opplevde dette og hun deler sine tanker og erfaringer som gjesteblogger hos Borgestadklinikken:

 

-Jeg husker enda den lørdagskvelden da det ringte på døren. Presten som kom for å fortelle at pappa var død. Mamma og jeg satt og så på tv og koste oss med godis i sofaen, og inn kom mannen som ødela vår helgeidyll. Jeg husker mamma begynte å gråte, og at jeg ba henne om å slutte for jeg synes det var ubehagelig. Jeg husker jeg var lei meg selv, men jeg ville ikke vise det – det er ikke alltid like lett å skulle vise såre følelser når man er ti år, spesielt ikke når pappa’n din har dødd av overdose, og det nesten ikke er noen som vet at han er rusmisbruker.

 

Jeg kan ikke forklare hvorfor det var så farlig for meg at noen skulle se at jeg var lei meg, men når jeg har blitt eldre så har jeg skjønt hvor tabubelagt og et ”ikke-tema” det er å snakke om rusmisbruk. Jeg ser hvor mange voksne som enda sliter med å snakke om det, så det er ikke så rart at et barn «gjemmer seg», da man er blitt opplært av samfunnet til at dette er noe man ikke snakker om.

 

Jeg tror aller helst jeg ville slippe å bry meg, slippe å føle på noe som gjorde så vondt, og som var så ufattelig vanskelig å snakke om. I mitt hode tenkte jeg til slutt at han var jo død, så da konkluderte jeg med at det heller ikke var noe å snakke om. Hva var det egentlig å si?

I seksten år snakket jeg ikke om pappa. Ikke til noen. Når folk spurte hvordan faren min døde, så sa jeg bare at det ville jeg ikke si – og da spurte ingen mer om det.

 

Barn som mister sine foreldre i overdose har ulik grad av informasjon om foreldrenes rusproblematikk på forhånd. Dette henger godt sammen med at vi fortsatt synes det er vanskelig å skulle snakke MED barn om voksnes rusproblemer. Vi foretrekker å tenke tanken om at ”barn som ikke spør, lurer ikke på, eller forstår ikke hva som skjer”.

 

Ofte opplever vi i BAR å bli kontaktet av en forelder som lurer på hvordan man skal fortelle sin 9 år gamle sønn eller datter at mamma/pappa er rusmisbruker og derfor ikke kan være på besøk der.

Mange av våre brukere forteller selv om den intense sorgen, savnet og sinnet ved at forelderen med rusproblem har dødd. Det oppleves ofte som en brutt relasjon hvor man den ene dagen har en forelder, og neste dag så er den forelderen borte, uten at man kanskje har fått svar på alt man lurer på. Dette beskrives av mange som åpne sår man tar med seg langt inn i eget voksenliv, men dette er skjulte sår som ikke vises.

 

Barn som har en forelder med rusproblemer etterlyser selv informasjon. De ønsker å vite hvordan det går med mamma og/eller pappa. Dette har kommet helt tydelig frem i levekårsstudien om barn og ungdom som har en forelder med rusmiddelproblemer (2015).

 

 

 

Verdens overdosedag handler ikke kun om å minnes de som vi har mistet som vi var så glade i, det handler også om å tørre å ta sjokket, sorgen, savnet og i noen tilfeller lettelsen hos de som står igjen, på alvor.

 

Vi vet det finnes altfor mange barn der ute som enda lever i tabuet, og like mange voksne som bærer på vonde barndomsminner som de ikke får snakket om. Derfor er det viktig at vi fortsetter å jobbe for åpenhet rundt rusproblemer, både for brukerne selv, men også for de pårørende som står rundt. Én markering, en dag i året løser ikke alt, men det er et steg på veien der de gode kreftene må gå sammen for å forhindre nye dødsfall og for å bryte sirkelen med taushet og tabu.

 

TEKST AV: Marius Sjømæling , leder i BAR og nettverksmedlem Ida i BAR.

 

The boyRegjeringen vil satse mer på tidlig innsats i kampen mot frafall fra videregående skole. Tidlig innsats er bra! Og den starter FØR skolestart, etter min mening. Denne bloggteksten, første gang publisert i 2013, ble nå veldig aktuell igjen. Den bygger på et møte jeg hadde med en ung gutt som uttalte:  Jeg datt ut av videregående allerede i barnehagen.  Siden den gang har jeg ofte hatt denne setningen og gutten i tankene.

 
Gutten fortalte om en oppvekst med vold og overgrep. Han fortalte om hvordan han som et lite barn la den ekte seg til side, og satte på seg en overlevelsesmaske. Han fortalte om hvordan barnehage, skole og sykehus tidlig kunne fanget opp hvordan han egentlig hadde det, men hvor det ikke skjedde. Han var en gutt som var ”flink” til å skjule hjemmesituasjonen sin, slik så mange barn i Norge er. Jeg klarer ikke å fri meg fra tanken om hva som kunne vært annerledes for han i dag, om noen hadde agert tidligere. Det må vel ha vært noen voksne som var bekymret? Det må vel ha vært noen voksne som så at alt ikke stemte? Hvorfor reagerte ingen på alle bortforklaringene hans om ikke å delta i gymtimer? Eller på hvorfor han var så trøtt og ukonsentrert?

 
Når vi ser på statistikk fra videregående skole og drop – out, så viser undersøkelser fra utdanningsdirektoratet at en av tre elever ikke fullfører videregående i løpet av en femårsperiode. Det er enda flere som ikke fullfører yrkesfaglige studieretninger (opp mot 40-50 %). Dropout fra videregående skole er en stor utfordring for samfunnet. Men problemet starter som oftest ikke når de begynner på videregående skole, mange har allerede ”droppet ut” mye tidligere.

 
Det er ikke skolen, men vanskelige familieforhold som er det største problemet, når ungdommer dropper ut av videregående skole. Det kommer frem når ungdommer selv forklarer hvorfor de avbrøt skolegangen i en undersøkelse av Sidsel Natland ved Høgskolen i Oslo og Akershus (HiOA) og Maja Rasmussen, seniorrådgiver ved «Ung i Jobb», som er et prosjekt hvor målet er å forebygge skoleavbrudd. De forteller at ungdommene ikke vektla skolen som deres største problem. De forklarte avbruddet som resultat av vanskelige forhold både personlig og i familien. Ungdommene fortalte historier om sykdom hos voksne og hos barn, om far som drikker, om mor som er deprimert, om vold og andre kaotiske familieforhold.

 
Kunne den unge gutten jeg møtte i fjor ha fullført videregående om han hadde blitt sett i barnehagen, og det hadde blitt satt inn tiltak for han og familien på et tidlig tidspunkt? Det blir bare spekulasjoner og gjettinger. Men jeg velger å tro det. Når over 90 % av barn i dag går i barnehage i Norge, så er barnehagen en av de viktigste arenaene for tidlig innsats. Så hvorfor blir ikke flere fanget opp? Har profesjonelle motstand mot å se?
nettsiden til tidsskrift for den norske legeforening, skriver Halvorsen, Killén og

 

Grøgaard i en artikkel hvorfor vi overser barnemishandling. De sier det dreier seg om overlevelsesstrategier, overidentifisering med foreldrene, bagatellisering, rasjonalisering, distansering, projisering og problemforflytning. Ved å overidentifisere tillegger vi foreldrene flere positive egenskaper enn det de har, noe som hindrer oss i å se realitetene. Og som igjen kan distansere oss fra barnets sårbarhet, angst og lidelse. Vi kan også distansere oss ved å trekke oss tilbake, henvise videre – «dette er ikke mitt bord» – og plassere ansvaret hos andre.

 
I Christoffer-saken ble alvorlig omsorgssvikt og fysiske overgrep omdefinert til diagnosen AD/HD. Et aktivt arbeid med å undersøke relasjonene i familien og foreldrefunksjonene ble erstattet med medisinering. Gjorde dette at profesjonelle slapp å ta innover seg Christoffers ensomhet og redsel? At de slapp å forholde seg aktivt til foreldrene, barnevernet og politiet?

 
Forskning viser at barn som vokser opp med rus, vold eller psykisk syke foreldre ofte har bekymringer for det forutsigbare uforutsigbare. Dette er barn som har større risiko enn andre til å pådra seg ulike symptomer og problemer. Dessverre er det ofte slik at vi på bakgrunn av symptomene tillegger barn en sykdomstilstand og behandler barnet deretter. Vi tar ikke hensyn til det bakenforliggende og hva som egentlig er årsaken til barnets ytre uttrykk.

 
Skal vi unngå at barn detter ut av videregående allerede i barnehagen, så må vi voksne ha mot til å se og evne til å handle. Vi må våge å ta innover oss barnets sårbarhet, angst og ensomhet. Vi må våge å se bakenfor barnets symptomer. Og vi må våge å stille spørsmål om hvordan det er bak hjemmets private vegger i foreldresamtaler.

 

illustrasjonsfoto der en gravid kvinne har et glass vin i hånda

Debatten om bruk av alkohol i svangerskapet har blusset opp igjen i media. Noen innlegg er meget nyanserte og informative. Enkelte innlegg er  imidlertid så unyansert at de kan virke villedende.

Vi har svart på innlegg i  Klassekampen 30. juli, og det gjengir vi her i bloggen:

Når ekspertene villeder

Lege Elisabeth Swensen har 30. juli et innlegg i Klassekampen der hun kritiserer Helsedirektoratets anbefaling om nulltoleranse for bruk av alkohol i graviditet. Hun uttrykker seg også kritisk til forskningen som er gjort om mors bruk av alkohol i svangerskapet og skader på fosteret.
Denne debatten dukker jevnlig opp i mediene. Det er uheldig er at innleggene ofte blir unyanserte. Unyansert informasjon kan ofte misforstås og den kan virke villedende. Når det gjelder bruk av alkohol i graviditet kan det få alvorlige konsekvenser. Swensen skiver blant annet:» Det er dokumentert at risikoen for alkoholrelaterte skader på barnet øker dersom den gravide drikker mye av gangen og ofte- det de fleste vil kalle overforbruk også hos ikke – gravide. «

 

Hva er mye og hva er ofte
Men hvordan skal den gravide vite hva som menes med «mye og ofte» og hvor går grensen for hvor mye alkohol barnet tåler? Er det greit med mye en gang hvis det ikke blir ofte?
Swensen viser til at det i Norge kun er ca 60 barn som hvert år får diagnosen Føtalt Alkohol Syndrom (FAS). Et barn som får diagnosen FAS har blitt påført store og alvorlige skader når det gjelder både vekst, skade på sentralnervesystem og avvikende ansiktstrekk. Det skal større mengde alkohol til for at barnet skal få så omfattende skade. Swensen er sikkert også klar over at barn som har alkoholrelaterte fosterskader kan få andre diagnoser. Alkohol kan påvirke alle fosterets organer. Hjerneutviklingen er mest sårbar for små mengder. En mindre skade, som konsentrasjonssvikt, er det også utfordrende å leve med.

 Ingen sikker nedre grense
I Norge er det en ekspertgruppes arbeid fra 2005 (Alkohol og graviditet, Rapport IS 1284)som hovedgrunnlag for at Helsedirektoratet innførte retningslinje om å anbefale nulltoleranse. Ekspertutvalget gjennomgikk kunnskapsgrunnlaget slik det var på det tidspunkt. En fant at ingen forskningsrapporter kunne fastslå en nedre sikker grense for bruk av alkohol i graviditet.
Etter den tid er det gjort mye internasjonal forskning, og det pågår mye relevant forskning. Når det gjelder farer ved å ta et glass i ny og ne er ikke resultatene entydige. Jeg viser til det svenske Folkehelseinstituttets rapport» Low dose of alcohol alcohol, dose it hurt? fra 2009.» Etter gjennomgang av flere forskningsrapporter konkluderer en med at en ikke finner noen sikker nedre grense for hvor mye alkohol fosteret tåler.

Videre vil jeg vise til en artikkel i Pubmed fra 2013: «The association of mild, moderate, and binge prenatal alcohol exposure and child neuropsychological outcomes: a meta-analysis.»
Dette er en meta-analyse og forskerne konkluderer med at de får bekreftet at det er viktig at gravide avstår fra det som betegnes som «binge-drikking». Vanligvis betyr det inntil fire enheter ved en drikkesituasjon for kvinner. Videre finner de at det ikke kan fastslås en sikker nedre grense for hva fosteret tåler.

 

Dette er selvfølgelig komplisert forskning. Det er mange faktorer som virker inn, mors helse, om hun bruker andre rusmidler, genetiske faktorer osv. Det er viktig å få med seg at det er store individuelle forskjeller når det gjelder sårbarhet. Mengden teller også. Det er det enighet om. Et barn får ikke diagnosen FAS om mor tar et glass vin i ny og ne.
Men det er på det punktet det er viktig at vi får frem nyansene. En har til nå ikke kunnet påvise en sikker nedre grense. Da er det farlig å villede og gi uttrykk for at barnet kan tåle inntil en grense for overforbruk.

En føre var holdning 
Jeg er enig med Swensen i at «folk ikke er dumme» og vi må gi nøktern og oppdatert informasjon. De fleste sjekker også både norske og internasjonale sider på internett for informasjon. Men «folk» hører også på legen. Noen har problemer med å holde seg borte fra alkohol. Et innlegg om at det er bruk av alkohol på misbruksnivå som skader kan for enkelte bli en begrunnelse for et forbruk som nok Svendsen heller ikke ville anbefale.
Det er enighet om at alkohol er en gift som kan skade fosterets utvikling. Det er også enighet om at store mengder alkohol har større skadepotensial, små mengder mindre. Samtidig er det store individuelle forskjeller på hva et foster tåler. Det er mye forskningen ennå ikke har kunnet gi svar på. Foreløpig har ingen kunnet sette en sikker nedre grense for hva som er skadelig. Det er årsaken til at helsemyndighetene i Norge og i mange andre land, har en «før var holdning» og anbefaler totalavhold.
Jeg ser at vi må være varsomme og ikke moralisere. Jeg arbeider selv på oppdrag fra Helsedirektoratet og underviser helsepersonell og høgskoleelever om dette tema. Det vi på oppdrag fra direktoratet understreker er at vi må gi de gravide nyansert informasjon, og være tydelig på at det er mye forskerne til nå både er usikre på og uenige om. Ingen ønsker å skade sitt eget barn. Det er en stor sorg å leve med om det skulle skje. Derfor må en ikke gi villedende informasjon.

bilde fra pasientundervisning

Kursdag på Loland våren 2016

Vår 2016

Denne våren har jeg hatt verdens beste jobb!

Jeg har møtt pasienter som er inne i livsviktige prosesser, for noen betyr det liv eller død om de fullfører eller ikke. Jeg har møtt fagfolk med et stort engasjement for rusavhengige og deres pårørende, og ikke minst har jeg fått samarbeidet med utrolig flotte mennesker med egenerfaring med historier om bedring og håp som de villig har delt med lydhøre tilhørere.

Vi har vært ulike mennesker med egenerfaring som bruker eller pårørende som har bidratt med våre bedringserfaringer. Totalt har vi møtt 320 pasienter og ansatte på temadagen, «Den viktige hverdagen etter rusbehandling». Det er erfaringer i arbeidet med dette som er utgangspunkt for dagens blogg.

«Det er godt å se at livet kan bli bedre, å se at andre har vært der jeg er i dag og har klart å reise seg gir håp».

Jeg kjenner at denne anonyme tilbakemeldingen etter en temadag fyller meg med glede. Tenk at jeg og de andre som har vært med i dag på denne Blå Kors institusjonen har fått lov til å skape håp!

Høst 2015

Når skal Kari Kjønaas Kjos bli ferdig å prate? Hun har mye fornuftig å si, men i dag er det ikke hennes talegaver eller brennende engasjement for rusfeltet jeg er interessert i. Michael Lindholm fra LMS og jeg er på Extra stiftelsens årlige utdeling av midler. Vi har lagt ned mye tid på en søknad om støtte til å arrangere temadager/pasientundervisning inne på institusjoner som driver rusbehandling. Når det lyser på skjermen at vårt prosjekt har fått 600.000 kr kjenner jeg en lettelse: endelig skal noe jeg har drømt om lenge bli en virkelighet!

Hvorfor har dette vært en drøm for meg i 10 år? I juni 2005 var jeg ferdig i behandling. Noe av det jeg savnet mest når jeg var i behandling var å møte noen som hadde klart det. Medpasienter som var inne i sin andre eller fjerde innleggelse bekreftet min opplevelse av håpløshet. Jeg hadde selv trengt å møtt brennende engasjerte personer med egenerfaring. Jeg hadde trengt noen som ga meg håp og viste meg at det var mulig å få et bedre liv!

Sommer 2016

Vi har valgt å kalle vårens temadag for «Den viktige hverdagen etter rusbehandling». Dette var ett bevist valg. Vi skal ha et fokus på overgangene ut i samfunnet igjen. Fremdeles er det dessverre slik at pasienterfaringsundersøkelsene på landsbasis viser at alt for mange pasienter mener at behandlingen ikke forbereder dem godt nok på hverdagen etter rusbehandling, og at institusjonene ikke tilrettelegger godt nok for samarbeid med deres pårørende. Det er dette som var prosjektets kjernefokus i vår.

Formålet med temadagene er også å vise ulike veier ut av rusen. Vi skal kompetanseheve brukere og fagfolk på hva vi mener er viktige faktorer i bedringsprosesser. Temaer i vår har vært recovery, brukermedvirkning, avhengighet og endring, selvhjelp, betydningen av gode valg, og hvorfor pårørendeinvolvering er viktig for oss som brukere.

Vi er nå akkurat halvveis i gjennomføringen av pilot prosjektet. Totalt har det deltatt 320 deltagere, mellom 80 og 90 prosent av deltagerne som har vært tilstede når vi starter har fullført hele dagen. Alle med kjennskap til rusfeltet forstår at dette er et viktig signal. Vi har en anonym brukerundersøkelse på slutten av dagen: 95 prosent av dem som har svart er positive til temadagen. Personlig har jeg lært mye. Det har gitt meg møter med pasienter som står i noen av de utfordringene jeg stod i for 11 år siden; avhengigheten er fremdeles lik, utfordringene er ofte de samme i dag som da. Når jeg har fortalt hvilke utfordringer jeg hadde i 2005, så har pasienter sagt «du beskriver jo hvordan jeg har det i dag».

Fagfolk og brukere har gitt tilbakemeldinger om at dette har vært lærerikt, inspirerende og tankevekkende. Mange har sagt at vi har skapt håp om at endring er mulig. Institusjonene har sagt at fagfolk og brukere har blitt kjent på en ny måte, og at dette betyr noe for relasjonene mellom behandler/institusjonen og pasientene. Vi har fått tilbakemeldinger om at temadagen har skapt en følelse av likeverdighet og felleskap. Vi tror at vi er inne på et spennende spor med denne undervisningen, for våre erfaringer som brukere og pårørende er viktig innslag i rusbehandlingen. Vi supplerer og utfyller fagkunnskapen. Som likemenn kan vi skape håp, vi kan med troverdighet snakke om utfordringene og mulighetene som ligger i fremtiden. Som rusavhengig vet man alt for godt hvem man var og hvem man er. Mange pasienter trenger bare å minnes på hvem man kan bli om rusfriheten får en sjanse.

Når jeg sier innledningsvis at jeg har verdens beste jobb er det fordi alle som har bidratt inn i prosjektet har vært positive og samarbeidsvillige. Når brukerrepresentanter, pårørende, erfaringskonsulenter og andre med bedringserfaringer samarbeider skaper vi gode ting. Vi kan skape håp for den som er lengst nede, noen av oss vet jo alt for godt hvordan den pasientene jeg siterer innledningsvis kan ha det.

 

Takk til alle som har bidratt

Extra-Stiftelsen som har gitt oss mulighet til å teste ut en tanke og en drøm, institusjoner og fagfolk i Blå Kors, Kirkens Bymisjon, og Oslo Universitetssykehus som viser oss tilliten og gjør denne fagdagen til en del av behandlingen for sine pasienter.

Det er også viktig å si tusen takk til bruker og pårørende representanter fra ulike organisasjoner, ansatte og frivillige i stiftelser, og dere som var der i rollen som erfaringskonsulenter. Hver og en av dere skaper håp om at endring er mulig. Deres bidrag på temadagen gjør at jeg i vår kan si at har hatt verdens beste jobb.

Fokuset resten av sommeren blir å finne midler til å videreføre og videreutvikle dette prosjektet i 2017. For ut fra tilbakemeldinger er dette noe fagfolk og pasienter vil skal videreføres.

illustrasjonsfoto

illustrasjonsfoto

Jeg tror ikke jeg er alene om å mene at personer med rus og personlighetsforstyrrelse kan være utfordrende å hjelpe? Jeg har selv kjent på frykt og ubehag ved at personen jeg snakker med har reagert helt annerledes enn jeg forventet. Og jeg har følt på hvordan dette kan påvirke samarbeidet i personalgruppa. I ettertid har jeg tenkt på om vi kunne ha gjort noe annerledes. Svaret tror jeg ligger i å ha en felles faglig forståelse i bunn.

 

Fortellingen under er inspirert av årene da jeg jobba på rusinstitusjon i Oslo.

 

Leiligheten til Anders bærer ofte preg av kaoset han lever i. Som regel må personalet minne Anders om å gå ut med søpla, vaske klærne sine og fjerne brukerutstyr. Men ikke denne morgenen. Når Tor kommer inn ser han at Anders står over en vaskebøtte. Klærne er brettet og lagt pent i skapet og søppelet er lagt i poser. Han har vært oppe hele natta og rydda og vaska. Han er svett i panna, og hektisk i bevegelsene.

«Wow, har du rydda?» utbryter Tor, tydelig imponert over den gode innsatsen Anders har lagt ned. Men reaksjonen han får er en helt annet enn han hadde forventet seg. I stedet for å bli glad, svarer Anders surt «Ja, jeg klarer faktisk å rydde og vaske jeg også, hvis du ikke visste det?». Tor blir overrasket over reaksjonen, han prøver jo bare å være hyggelig: «Ja, noen ganger har jeg nok vært litt i tvil om det er noe du kan» sier han med et smil om munnen «men jeg ser jo nå at dette er du skikkelig god på!». «Hva feiler det deg?» roper Anders og tar to skritt mot Tor. «Olav er den eneste normale ansatte her. Han går det an å prate med. Men deg, og resten av møkkagjengen, er bare ansatt for å gjøre det jævlig for oss som bor her!» brøler Anders. «Nå kjenner du jo ikke Olav så veldig godt da… Han har jo bare jobba som vikar her i to uker», svarer Tor. Mer rekker han ikke å si.

Anders løper mot ham, mens han skriker «kom deg ut av rommet mitt, din jævla nazi!» og dytter Tor så kraftig at han ramler bakover og ut i gangen.

Hvorfor reagerte Anders som han gjorde?

Praten går livlig på personalrommet. Tor ga han jo ros for det fine rommet. Han brukte til og med litt humor, i et forsøk på å få Anders til å forstå at han hadde gode hensikter. Og da Anders påsto at alle ansatte var slemme, mens Olav bare var snill, kom han jo bare med en realitetsorienterende uttalelse. Det er jo sant at han ikke kjenner Olav så godt, det skjønner jo Anders også hvis han bare tenker seg om. «Han har jo vært ganske tydelig fra dag én på at han ikke er så glad i oss som jobber her», sier Kari. «Han klager på absolutt alt, jeg har aldri hørt han si takk en eneste gang. Ikke engang da jeg laget lasagne midt i uka, til ære for ham!». Sånn føler jeg det også, sier Tor, som sitter med en ispose inntil bakhodet. «Men Olav har han visst fått en god tone med. Her om kvelden satt de og spilte sjakk i stua. Etterpå inviterte han Olav med seg inn på leiligheten sin for å vise frem noen LP’ er av et band de begge liker». «Stakkars Olav» sier Nils, «han skjønner ikke at han blir manipulert. Det er tydelig at Anders bruker ham for å vise hvor udugelig han synes vi andre er».

 

Det er flere måter å tenke rundt denne hendelsen på, og det foreligger ingen fasit. Men jeg tør påstå at de som mangler en felles faglig forståelse løper større risiko for å havne i uønskede situasjoner. Derfor mener jeg kunnskapen under er noe alle som jobber med mennesker bør kjenne til.

 

Ulike personlighetsorganisasjoner

For det første er det nyttig at alle kjenner til Linderoths modell over ulike personlighetsorganisasjoner. Modellen består ganske enkelt av tre søyler, hvor den til høyre typisk vil kjennetegne en rusfri hjerne, uten psykisk sykdom mens den til venstre viser hvordan en hjerne med rus og personlighetsforstyrrelse som regel er organisert.  I midten ligger en mellomting mellom disse to organiseringene.

Venstre Midten Høyre
IKKE REALITETSTESTENDE EVNE INTAKT REALITETSTESTENDE EVNE INTAKT REALITETSTESTENDE EVNE
PRIMITIVT FORSVAR PRIMITIVT FORSVAR MODENT FORSVAR
DÅRLIG EGOKONSTANS DÅRLIG EGOKONSTANS GOD EGOKONSTANS

Det som kjennetegner den høyre siden i modellen er for det første at de realitetstestende evnene er intakte. I dette ligger at vi enkelt skiller mellom oss selv og omgivelsene. Det er denne evnen som gradvis forsvinner når noen utvikler en psykose. For det andre er forsvaret vårt modent. Se for deg at hjernen din er delt i tre lag. I det nederste laget ligger den primitive delen av hjernen som ikke har gjennomgått noe særlig endring siden mennesket tok sine første skritt på jorda. I denne delen av hjernen, som ofte kalles reptilhjernen, finnes de basale kroppsfunksjonene som balanse, rytme, søvn og våkenhet. Herfra styres også kroppens aktiveringssenter, ofte omtalt som freeze, flight, fight. Det neste laget kalles følelseshjernen. Der blant annet følelser, oppmerksomhet og arbeidsminne ligger. I det tredje, og ytterste laget, finner vi det som kalles den tenkende hjernen, eller «hjernens direktør». I denne delen bearbeides informasjon, det planlegges og tas avgjørelser.

Når vi sier at forsvaret er modent, betyr det at vi har en velfungerende tenkehjerne, som er i stand til å ta fornuftige avgjørelser basert på informasjonen som foreligger.

Denne delen av hjernen er ikke ferdig utviklet før tidligst i midten av tjueårene, og er derfor spesielt utsatt for skader ved høyt rusinntak i ung alder. Til slutt kjennetegnes rusfrie, friske personer av å ha en god egokonstant. Ego er ikke det samme som å være egoist. I psykologien vektlegges et styrket ego, fordi det blant annet betyr at vi har god realitetstesting, klarer å danne forhold til andre mennesker, har en stabil selvfølelse og er i stand til å regulere aggresjon.

 

Splitting er et forsøk på orden

Selv om vi ønsker å ligge til høyre på modellen, presses vi alle gradvis mot venstre når forholdene ligger til rette for det. For eksempel når vi utsettes for stress, kriser, konflikter eller sykdom. De to faktorene som truer det velfungerende systemet aller mest er imidlertid rus og/eller psykiske lidelser. Da forsvinner den realitetsorienterende evnen, vi får et primitivt forsvar og en dårlig egokonstans. Med dette endres også vårt syn på omverdenen, i negativ retning.

Setninger som er ment som positiv tilbakemelding vris raskt over til å høres ut som kritikk. «Så fin du var i dag», tolkes som «så stygg du stort sett er».

Midt i kaoset som oppleves til venstre i modellen gjøres det tapre forsøk på å opprette en viss form for orden. Det er dette vi er vitne til når personalgruppa deles inn i gode og onde personer.

Kun i ytterst sjeldne tilfeller er dette et tegn på manipulasjon. Dette må alle i personalgruppa kjenne til, for å unngå at brukerens forsøk på orden blir grobunn for et dårlig arbeidsmiljø.

 

Bruk av humor

Utover Linderoths modell mener jeg at alle som jobber med mennesker bør ha kunnskap knytta til bruk av humor.

Humor er forløsende, sunt og inkluderende så lenge den ikke går på bekostning av andre.

Flertallet liker å le med, men de færreste liker å bli ledd av. Slik er det også med brukerne, og terskelen for å føle at humoren er ekskluderende kan være lavere enn vi tror. Da vil den oppleves krenkende og sårende. Derfor skal vi være ekstra forsiktige med å bruke ironi og sarkasme i møte med de som befinner seg til venstre på personlighetsorganiseringen.

 

Traumer skaper overlevelseshjerner

Sist, men ikke minst, bør alle vite at barn som utsettes for gjentatte traumer og sviktende reguleringsstøtte utvikler overlevelseshjerner fremfor lærehjerner. Avhengig av hvilke metoder som har vist seg å føre til overlevelse ved tidligere erfaringer benyttes freeze, flight eller fight. Det kan beskrives som at hjernens direktør har gått av vakt, følelseshjernen er komplett forvirret og den eneste som jobber på spreng er fyrbøteren i reptilhjernens aktiveringssystem. Han sørger for at det pumpes ut mengder av stresshormonene adrenalin og cortisol. Da er det ikke så rart at det kan gå en kule varmt! Studier viser dessuten at desto flere krenkelser et barn har blitt utsatt for i barndommen, jo større sannsynlighet har det for å utvikle psykoemosjonelle vansker og rusmisbruk. Jeg kan telle på en hånd de rusbrukerne jeg har møtt som kom fra velfungerende, trygge hjem.

Denne grunnleggende kunnskapen skulle jeg ønske var langt mer allmenn kjent. Ikke bare i rusinstitusjoner, men i NAV, hos fastleger, i kriminalomsorgen, blant sykepleiere og lærere.

Mangler vi denne kunnskapen er det lett å ty til en konfronterende, oppdragende holdning. En som minner om en form for gammeldags barneoppdragelse. Det virker mot sin hensikt.

Ingen liker pekefingre og mas, det være seg barna våre eller de vi er betalt for å hjelpe.

Da blir det som refrenget i Splitter pine: Mas, mas, mas over hele linja. Mandag hele året. Det er ingenting å le av. Men jeg kan ikke la være. Splitter pine, splitter pine. Splitter pine, splitter pine.  

%d bloggers like this: