Feeds:
Innlegg
Kommentarer
bilde fra pasientundervisning

Kursdag på Loland våren 2016

Vår 2016

Denne våren har jeg hatt verdens beste jobb!

Jeg har møtt pasienter som er inne i livsviktige prosesser, for noen betyr det liv eller død om de fullfører eller ikke. Jeg har møtt fagfolk med et stort engasjement for rusavhengige og deres pårørende, og ikke minst har jeg fått samarbeidet med utrolig flotte mennesker med egenerfaring med historier om bedring og håp som de villig har delt med lydhøre tilhørere.

Vi har vært ulike mennesker med egenerfaring som bruker eller pårørende som har bidratt med våre bedringserfaringer. Totalt har vi møtt 320 pasienter og ansatte på temadagen, «Den viktige hverdagen etter rusbehandling». Det er erfaringer i arbeidet med dette som er utgangspunkt for dagens blogg.

«Det er godt å se at livet kan bli bedre, å se at andre har vært der jeg er i dag og har klart å reise seg gir håp».

Jeg kjenner at denne anonyme tilbakemeldingen etter en temadag fyller meg med glede. Tenk at jeg og de andre som har vært med i dag på denne Blå Kors institusjonen har fått lov til å skape håp!

Høst 2015

Når skal Kari Kjønaas Kjos bli ferdig å prate? Hun har mye fornuftig å si, men i dag er det ikke hennes talegaver eller brennende engasjement for rusfeltet jeg er interessert i. Michael Lindholm fra LMS og jeg er på Extra stiftelsens årlige utdeling av midler. Vi har lagt ned mye tid på en søknad om støtte til å arrangere temadager/pasientundervisning inne på institusjoner som driver rusbehandling. Når det lyser på skjermen at vårt prosjekt har fått 600.000 kr kjenner jeg en lettelse: endelig skal noe jeg har drømt om lenge bli en virkelighet!

Hvorfor har dette vært en drøm for meg i 10 år? I juni 2005 var jeg ferdig i behandling. Noe av det jeg savnet mest når jeg var i behandling var å møte noen som hadde klart det. Medpasienter som var inne i sin andre eller fjerde innleggelse bekreftet min opplevelse av håpløshet. Jeg hadde selv trengt å møtt brennende engasjerte personer med egenerfaring. Jeg hadde trengt noen som ga meg håp og viste meg at det var mulig å få et bedre liv!

Sommer 2016

Vi har valgt å kalle vårens temadag for «Den viktige hverdagen etter rusbehandling». Dette var ett bevist valg. Vi skal ha et fokus på overgangene ut i samfunnet igjen. Fremdeles er det dessverre slik at pasienterfaringsundersøkelsene på landsbasis viser at alt for mange pasienter mener at behandlingen ikke forbereder dem godt nok på hverdagen etter rusbehandling, og at institusjonene ikke tilrettelegger godt nok for samarbeid med deres pårørende. Det er dette som var prosjektets kjernefokus i vår.

Formålet med temadagene er også å vise ulike veier ut av rusen. Vi skal kompetanseheve brukere og fagfolk på hva vi mener er viktige faktorer i bedringsprosesser. Temaer i vår har vært recovery, brukermedvirkning, avhengighet og endring, selvhjelp, betydningen av gode valg, og hvorfor pårørendeinvolvering er viktig for oss som brukere.

Vi er nå akkurat halvveis i gjennomføringen av pilot prosjektet. Totalt har det deltatt 320 deltagere, mellom 80 og 90 prosent av deltagerne som har vært tilstede når vi starter har fullført hele dagen. Alle med kjennskap til rusfeltet forstår at dette er et viktig signal. Vi har en anonym brukerundersøkelse på slutten av dagen: 95 prosent av dem som har svart er positive til temadagen. Personlig har jeg lært mye. Det har gitt meg møter med pasienter som står i noen av de utfordringene jeg stod i for 11 år siden; avhengigheten er fremdeles lik, utfordringene er ofte de samme i dag som da. Når jeg har fortalt hvilke utfordringer jeg hadde i 2005, så har pasienter sagt «du beskriver jo hvordan jeg har det i dag».

Fagfolk og brukere har gitt tilbakemeldinger om at dette har vært lærerikt, inspirerende og tankevekkende. Mange har sagt at vi har skapt håp om at endring er mulig. Institusjonene har sagt at fagfolk og brukere har blitt kjent på en ny måte, og at dette betyr noe for relasjonene mellom behandler/institusjonen og pasientene. Vi har fått tilbakemeldinger om at temadagen har skapt en følelse av likeverdighet og felleskap. Vi tror at vi er inne på et spennende spor med denne undervisningen, for våre erfaringer som brukere og pårørende er viktig innslag i rusbehandlingen. Vi supplerer og utfyller fagkunnskapen. Som likemenn kan vi skape håp, vi kan med troverdighet snakke om utfordringene og mulighetene som ligger i fremtiden. Som rusavhengig vet man alt for godt hvem man var og hvem man er. Mange pasienter trenger bare å minnes på hvem man kan bli om rusfriheten får en sjanse.

Når jeg sier innledningsvis at jeg har verdens beste jobb er det fordi alle som har bidratt inn i prosjektet har vært positive og samarbeidsvillige. Når brukerrepresentanter, pårørende, erfaringskonsulenter og andre med bedringserfaringer samarbeider skaper vi gode ting. Vi kan skape håp for den som er lengst nede, noen av oss vet jo alt for godt hvordan den pasientene jeg siterer innledningsvis kan ha det.

 

Takk til alle som har bidratt

Extra-Stiftelsen som har gitt oss mulighet til å teste ut en tanke og en drøm, institusjoner og fagfolk i Blå Kors, Kirkens Bymisjon, og Oslo Universitetssykehus som viser oss tilliten og gjør denne fagdagen til en del av behandlingen for sine pasienter.

Det er også viktig å si tusen takk til bruker og pårørende representanter fra ulike organisasjoner, ansatte og frivillige i stiftelser, og dere som var der i rollen som erfaringskonsulenter. Hver og en av dere skaper håp om at endring er mulig. Deres bidrag på temadagen gjør at jeg i vår kan si at har hatt verdens beste jobb.

Fokuset resten av sommeren blir å finne midler til å videreføre og videreutvikle dette prosjektet i 2017. For ut fra tilbakemeldinger er dette noe fagfolk og pasienter vil skal videreføres.

illustrasjonsfoto

illustrasjonsfoto

Jeg tror ikke jeg er alene om å mene at personer med rus og personlighetsforstyrrelse kan være utfordrende å hjelpe? Jeg har selv kjent på frykt og ubehag ved at personen jeg snakker med har reagert helt annerledes enn jeg forventet. Og jeg har følt på hvordan dette kan påvirke samarbeidet i personalgruppa. I ettertid har jeg tenkt på om vi kunne ha gjort noe annerledes. Svaret tror jeg ligger i å ha en felles faglig forståelse i bunn.

 

Fortellingen under er inspirert av årene da jeg jobba på rusinstitusjon i Oslo.

 

Leiligheten til Anders bærer ofte preg av kaoset han lever i. Som regel må personalet minne Anders om å gå ut med søpla, vaske klærne sine og fjerne brukerutstyr. Men ikke denne morgenen. Når Tor kommer inn ser han at Anders står over en vaskebøtte. Klærne er brettet og lagt pent i skapet og søppelet er lagt i poser. Han har vært oppe hele natta og rydda og vaska. Han er svett i panna, og hektisk i bevegelsene.

«Wow, har du rydda?» utbryter Tor, tydelig imponert over den gode innsatsen Anders har lagt ned. Men reaksjonen han får er en helt annet enn han hadde forventet seg. I stedet for å bli glad, svarer Anders surt «Ja, jeg klarer faktisk å rydde og vaske jeg også, hvis du ikke visste det?». Tor blir overrasket over reaksjonen, han prøver jo bare å være hyggelig: «Ja, noen ganger har jeg nok vært litt i tvil om det er noe du kan» sier han med et smil om munnen «men jeg ser jo nå at dette er du skikkelig god på!». «Hva feiler det deg?» roper Anders og tar to skritt mot Tor. «Olav er den eneste normale ansatte her. Han går det an å prate med. Men deg, og resten av møkkagjengen, er bare ansatt for å gjøre det jævlig for oss som bor her!» brøler Anders. «Nå kjenner du jo ikke Olav så veldig godt da… Han har jo bare jobba som vikar her i to uker», svarer Tor. Mer rekker han ikke å si.

Anders løper mot ham, mens han skriker «kom deg ut av rommet mitt, din jævla nazi!» og dytter Tor så kraftig at han ramler bakover og ut i gangen.

Hvorfor reagerte Anders som han gjorde?

Praten går livlig på personalrommet. Tor ga han jo ros for det fine rommet. Han brukte til og med litt humor, i et forsøk på å få Anders til å forstå at han hadde gode hensikter. Og da Anders påsto at alle ansatte var slemme, mens Olav bare var snill, kom han jo bare med en realitetsorienterende uttalelse. Det er jo sant at han ikke kjenner Olav så godt, det skjønner jo Anders også hvis han bare tenker seg om. «Han har jo vært ganske tydelig fra dag én på at han ikke er så glad i oss som jobber her», sier Kari. «Han klager på absolutt alt, jeg har aldri hørt han si takk en eneste gang. Ikke engang da jeg laget lasagne midt i uka, til ære for ham!». Sånn føler jeg det også, sier Tor, som sitter med en ispose inntil bakhodet. «Men Olav har han visst fått en god tone med. Her om kvelden satt de og spilte sjakk i stua. Etterpå inviterte han Olav med seg inn på leiligheten sin for å vise frem noen LP’ er av et band de begge liker». «Stakkars Olav» sier Nils, «han skjønner ikke at han blir manipulert. Det er tydelig at Anders bruker ham for å vise hvor udugelig han synes vi andre er».

 

Det er flere måter å tenke rundt denne hendelsen på, og det foreligger ingen fasit. Men jeg tør påstå at de som mangler en felles faglig forståelse løper større risiko for å havne i uønskede situasjoner. Derfor mener jeg kunnskapen under er noe alle som jobber med mennesker bør kjenne til.

 

Ulike personlighetsorganisasjoner

For det første er det nyttig at alle kjenner til Linderoths modell over ulike personlighetsorganisasjoner. Modellen består ganske enkelt av tre søyler, hvor den til høyre typisk vil kjennetegne en rusfri hjerne, uten psykisk sykdom mens den til venstre viser hvordan en hjerne med rus og personlighetsforstyrrelse som regel er organisert.  I midten ligger en mellomting mellom disse to organiseringene.

Venstre Midten Høyre
IKKE REALITETSTESTENDE EVNE INTAKT REALITETSTESTENDE EVNE INTAKT REALITETSTESTENDE EVNE
PRIMITIVT FORSVAR PRIMITIVT FORSVAR MODENT FORSVAR
DÅRLIG EGOKONSTANS DÅRLIG EGOKONSTANS GOD EGOKONSTANS

Det som kjennetegner den høyre siden i modellen er for det første at de realitetstestende evnene er intakte. I dette ligger at vi enkelt skiller mellom oss selv og omgivelsene. Det er denne evnen som gradvis forsvinner når noen utvikler en psykose. For det andre er forsvaret vårt modent. Se for deg at hjernen din er delt i tre lag. I det nederste laget ligger den primitive delen av hjernen som ikke har gjennomgått noe særlig endring siden mennesket tok sine første skritt på jorda. I denne delen av hjernen, som ofte kalles reptilhjernen, finnes de basale kroppsfunksjonene som balanse, rytme, søvn og våkenhet. Herfra styres også kroppens aktiveringssenter, ofte omtalt som freeze, flight, fight. Det neste laget kalles følelseshjernen. Der blant annet følelser, oppmerksomhet og arbeidsminne ligger. I det tredje, og ytterste laget, finner vi det som kalles den tenkende hjernen, eller «hjernens direktør». I denne delen bearbeides informasjon, det planlegges og tas avgjørelser.

Når vi sier at forsvaret er modent, betyr det at vi har en velfungerende tenkehjerne, som er i stand til å ta fornuftige avgjørelser basert på informasjonen som foreligger.

Denne delen av hjernen er ikke ferdig utviklet før tidligst i midten av tjueårene, og er derfor spesielt utsatt for skader ved høyt rusinntak i ung alder. Til slutt kjennetegnes rusfrie, friske personer av å ha en god egokonstant. Ego er ikke det samme som å være egoist. I psykologien vektlegges et styrket ego, fordi det blant annet betyr at vi har god realitetstesting, klarer å danne forhold til andre mennesker, har en stabil selvfølelse og er i stand til å regulere aggresjon.

 

Splitting er et forsøk på orden

Selv om vi ønsker å ligge til høyre på modellen, presses vi alle gradvis mot venstre når forholdene ligger til rette for det. For eksempel når vi utsettes for stress, kriser, konflikter eller sykdom. De to faktorene som truer det velfungerende systemet aller mest er imidlertid rus og/eller psykiske lidelser. Da forsvinner den realitetsorienterende evnen, vi får et primitivt forsvar og en dårlig egokonstans. Med dette endres også vårt syn på omverdenen, i negativ retning.

Setninger som er ment som positiv tilbakemelding vris raskt over til å høres ut som kritikk. «Så fin du var i dag», tolkes som «så stygg du stort sett er».

Midt i kaoset som oppleves til venstre i modellen gjøres det tapre forsøk på å opprette en viss form for orden. Det er dette vi er vitne til når personalgruppa deles inn i gode og onde personer.

Kun i ytterst sjeldne tilfeller er dette et tegn på manipulasjon. Dette må alle i personalgruppa kjenne til, for å unngå at brukerens forsøk på orden blir grobunn for et dårlig arbeidsmiljø.

 

Bruk av humor

Utover Linderoths modell mener jeg at alle som jobber med mennesker bør ha kunnskap knytta til bruk av humor.

Humor er forløsende, sunt og inkluderende så lenge den ikke går på bekostning av andre.

Flertallet liker å le med, men de færreste liker å bli ledd av. Slik er det også med brukerne, og terskelen for å føle at humoren er ekskluderende kan være lavere enn vi tror. Da vil den oppleves krenkende og sårende. Derfor skal vi være ekstra forsiktige med å bruke ironi og sarkasme i møte med de som befinner seg til venstre på personlighetsorganiseringen.

 

Traumer skaper overlevelseshjerner

Sist, men ikke minst, bør alle vite at barn som utsettes for gjentatte traumer og sviktende reguleringsstøtte utvikler overlevelseshjerner fremfor lærehjerner. Avhengig av hvilke metoder som har vist seg å føre til overlevelse ved tidligere erfaringer benyttes freeze, flight eller fight. Det kan beskrives som at hjernens direktør har gått av vakt, følelseshjernen er komplett forvirret og den eneste som jobber på spreng er fyrbøteren i reptilhjernens aktiveringssystem. Han sørger for at det pumpes ut mengder av stresshormonene adrenalin og cortisol. Da er det ikke så rart at det kan gå en kule varmt! Studier viser dessuten at desto flere krenkelser et barn har blitt utsatt for i barndommen, jo større sannsynlighet har det for å utvikle psykoemosjonelle vansker og rusmisbruk. Jeg kan telle på en hånd de rusbrukerne jeg har møtt som kom fra velfungerende, trygge hjem.

Denne grunnleggende kunnskapen skulle jeg ønske var langt mer allmenn kjent. Ikke bare i rusinstitusjoner, men i NAV, hos fastleger, i kriminalomsorgen, blant sykepleiere og lærere.

Mangler vi denne kunnskapen er det lett å ty til en konfronterende, oppdragende holdning. En som minner om en form for gammeldags barneoppdragelse. Det virker mot sin hensikt.

Ingen liker pekefingre og mas, det være seg barna våre eller de vi er betalt for å hjelpe.

Da blir det som refrenget i Splitter pine: Mas, mas, mas over hele linja. Mandag hele året. Det er ingenting å le av. Men jeg kan ikke la være. Splitter pine, splitter pine. Splitter pine, splitter pine.  

Two blue dices

illustrasjon

En ny befolkningsundersøkelse om omfanget av penge- og dataspillproblemer i Norge kom tidligere i denne uka. Jeg har jobbet med denne problematikken i mange år og var virkelig spent på tallene. Landet vårt er i første rekke når det gjelder å forske på hvor utbredt penge- og dataspillproblemer er i befolkningen. Det er bra. Det kan vi være stolte av. Det viser at myndighetene tar problematikken rundt spill og spilleavhengighet på alvor.

Underholdning for mange, fortvilelse for andre
Vi vet at pengespill for flertallet er en underholdningsaktivitet som kan være spennende og som mestres bra. «Vi gir drømmen en sjanse» sier Norsk Tipping. Det er lov å drømme om telefonen fra Norsk Tipping på Hamar. Hvem kunne vel ikke tenke seg å bli Lotto-millionær? Eller vinne noen hundretusen i Extra? Dessverre er tilfeldighetene slik at sjansene for en større premie er ganske mikroskopiske. Uke etter uke blir vi ikke Lotto-millionærer. Vi vinner ikke i Extra. Det er bare å innse at pengespill for aller fleste av oss er og blir et stort tapsprosjekt. Men så spiller vi heller ikke for mer enn vi har råd til å tape.

Noen gjør så absolutt det. De spiller for så mange penger at de til slutt ikke vet hvordan de skal skaffe dem. Og etter hvert vet de heller ikke hvordan de skal skaffe penger til mat, klær og fritidsaktiviteter. De må på desperat pengejakt, de må lyve for familie og arbeidsgiver om hvorfor de ser fortvilet ut og hvorfor de aldri har penger.

Antall problemspillere
Det var knyttet spenning til resultatene fra den nye befolkningsundersøkelsen, utført av forskere ved Universitetet i Bergen for Lotteritilsynet. Hvor mange er problemspillere? Hvor mange er i risikosonen for å utvikle problemspill? Har antallet gått ned siden forrige undersøkelse som ble gjort i 2013? Har den massive reklamen fra utenlandske spillselskaper i norske TV-kanaler ført til at flere har fått problemer? Hvem er i faresonen for å få et problem?

Jo, sier undersøkelsen, du har større risiko for å få et pengespillproblem om du er mann, ikke har høyere utdanning, har falt ut av arbeidslivet og er født i Afrika, Asia og Sør eller Mellom-Amerika. Når det gjelder hvor mange som er risiko- eller problemspillere viser undersøkelsen at antallet er 122 000. Det er mange. Tar vi med alle som er i familie- eller jobber nært med de 122 000 personene forstår vi at problemfylt pengespill berører mange mennesker i Norge. Lotteritilsynet opplyser at antallet spilleavhengige i 2013 var 22 000 personer og i 2015 var det 34 000 personer. Undersøkelsen viser til at resultatet ikke er signifikant og at det er usikkerhet knyttet til om det er en økning.

Reklamen påvirker de sårbare
Lotteritilsynet peker på at utenlandske pengespillselkap sender i snitt 62 reklamefilmer hver eneste time i døgnet på TV i Norge. De sårbare problemspillerne er mest påvirket av reklame, det får dem til å bli mer positive til pengespill og bruke mer penger. Halvparten av de som spiller på utenlandske nettkasinoer er risiko- og problemspillere.

Lotteritilsynet går hardt ut mot reklame fra utenlandske spillselskap og peker på hvorfor Norsk Tipping og Norsk Rikstoto bør ha enerett på å tilby pengespill i Norge. De ønsker ikke at utenlandske spillselskap skal få lisens til å selge spillene sine i Norge. Det er vi enige om.

Også reklame for norske lovlige pengespillaktører påvirker sårbare grupper spillere. Fortellingene om de som ble millionærer inspirerer til å satse flere penger, tilgjengeligheten får oss til å spille oftere, alkoholsalg kombinert med spill gjør folk mer risikovillige.

Det har blitt utenkelig å reklamere for alkohol og tobakk, hvorfor tillater vi fremdeles norsk reklame for pengespill i beste sendetid og overalt i det offentlige rom? Vi har fått en ny befolkningsundersøkelse. Nå ser jeg fram til Regjeringens fulle gjennomgang av spillpolitikken og ønsker flere reguleringsforslag i en Stortingsmelding. Forslagene bør være solidariske med 122 000 risiko- og problemsspillere, deres familie og arbeidsplass og innføre et forbud også for norsk spillreklame.

© Patrick Sheandell O'Carroll/6PA/MAXPPP ; ILLUSTRATION ; Repas en famille.

Illustrasjonsfoto

 

 

Foreldre som drikker for mye alkohol, bidrar også til en fuktig drikkekultur hos sine egne barn og ungdommer. Foreldre bør derfor tenke gjennom eget alkoholforbruk, og være gode rollemodeller for sine barn og unge.

 

 

 

 

Å sette standarden

I en Ungdata-spørreundersøkelse foretatt blant elever ved ungdoms- og videregående skoler i Telemark i 2015 svarer 39 % av elevene at de har opplevd sine far eller mor som full eller tydelig beruset en eller flere ganger. Undersøkelsen viser at jo oftere elevene opplever sine foreldre som fulle eller tydelig beruset, jo oftere drikker ungdommene seg selv beruset. En løssluppen drikkekultur hos foreldrene setter standarden i ungdomskulturen, og er en klar risikofaktor for problemutvikling hos barn og unge. Forskning viser at ungdommer som debuterer tidlig med alkohol har større risiko til også å prøve narkotiske stoffer.

Foreldres påvirkning

Mange ungdommer under 18 år får lov til å drikke av foreldrene sine. Ca. 1/3 av elevene på 1. trinn på videregående skole oppgir i Ungdata-undersøkelsen at de får lov til drikke av foreldrene. Flere ungdommer får også servert alkohol av sine foreldre ved spesielle anledninger, og noen foreldre langer alkohol ulovlig til sine ungdommer når de skal på fest. Foreldre påvirker ungdoms drikkevaner gjennom at de setter grenser for ungdoms alkoholbruk, og gjennom hvordan de opptrer som voksne rollemodeller i forhold til egen alkoholbruk. Foreldres påvirkning er sterkere enn de fleste er klar over.

Rollemodeller

Det handler om å være tydelige i oppdragerrollen, og bygge opp gode relasjoner med egne barn i tidlig alder. Tillitsforholdet til egne ungdommer bygges opp gjennom daglig åpen dialog, og en rettledning har større effekt hvis foreldre og ungdommer på forhånd har gode relasjoner. Tydelige foreldre setter regler og klare grenser for egne ungdommer, og at det får konsekvenser når reglene ikke blir fulgt. Det som foreldre gjør betyr mer enn det de sier. Derfor må vi foreldre være bevisste på holdninger og handlinger også i forhold til eget forbruk av alkohol. Foreldre som drikker for mye alkohol, bidrar også til en fuktig drikkekultur hos sine egne barn og ungdommer. Foreldre bør derfor tenke gjennom eget alkoholforbruk, og være gode rollemodeller for sine barn og unge.

Gjelder det andre regler om sommeren?

Vi står foran en sommerferie hvor mange barn og unge vil føle ubehag og redsel på grunn av foreldrene som drikker seg fulle og beruset. Ungdommer er vitner til at foreldrene krangler, og de blir kanskje skjelt ut av fulle foreldre. Noen foreldre er mindre påpasselig hva ungdommene deres gjør, og er på grunn av alkoholinntak ikke i stand til å kjøre og hente barna når de vil hjem. Manglende avtaler om når ungdom skal være inne om kvelden og liten oversikt fra foreldrenes side gjør at barn overnatter andre steder enn hjemme, uten at foreldre vet om det. Sommeren er tiden hvor mange unge debuterer både med å drikke alkohol og å teste narkotika. Ungdata undersøkelsen viser at flere ungdommer i Telemark har kjørt moped eller annet kjøretøy i beruset tilstand, eller vært passasjer når fører har vært beruset. Uvettig kjøring med båt fører også til ulykker.

Jo, eldre ungdommene blir, jo viktigere er det for foreldre å være bevisst forbilderollen i forhold til at egne alkoholvaner smitter over på ungdommene i familien. Det er ikke alltid like populært og lett å være «strenge» foreldre. Men foreldre må være villige til å stå i situasjonen og sette grenser for sine ungdommer, selv om det skulle utløse protester!

Empatisk lytting vs kjappe løsninger – endringsarbeid i et kjønnsperspektiv 

Tematikken og statistikken tilsier at flere kvinner enn menn vil lese dette blogginnlegget og ta en titt på denne filmsnutten:

 

Jeg ler spontant med en flik av ambivalens og motstand. Kjenner meg umiddelbart igjen i kvinnen, i settingen, i stereotypien (som jeg forakter, men likevel føler meg truffet av, midt i pannebrasken, hvis det sier deg noe, men dette skal jeg komme tilbake til).

 

Jeg smiler overbærende av mannen, når han i all sin enkle, analytiske og handlekraftige prakt foreslår en løsning som er åpenbar for oss alle – unntatt for kvinnen som sitter der til spott og spe med spikeren i panna. Hun vil ikke bli «hjulpet», hun vil bli hjulpet. Hun vil bli hørt, forstått, bekreftet. Mens hun sitter der og lider. Og freser mot mannen når han kommer med et konkret og høyst betimelig tips til hvordan komme ut av lidelsen nokså kjapt. Nei, her skal det lyttes. «Løsningen» er ikke løsningen for kvinnen som først og fremst vil bli forstått – ikke bli fortalt hva som er lurt å gjøre.

 

Lytting i endringsarbeid

Empati – evnen til å ta den andres perspektiv – er et grunnleggende prinsipp i samtalemetoden Motiverende Intervju (MI). Empatiske lytteferdigheter utgjør bærebjelken i gode samtaler om endring. Den terapeutiske kraften ligger i aktiv lytting, kombinert med evnen til å hente ut og forsterke samtalepartnerens egen motivasjon – og eget språk – for endring. God hjelp i endringsprosesser er hjelp til å snakke seg selv inn i endring – ikke bli snakket inn i endring.

 

Dette er ikke ukvalifisert synsing, det er godt dokumentert gjennom studier og forskning på MI. Lytting, som tar sikte på å fange opp den andres ståsted, er det beste vi har å rutte med som hjelpere i endringsarbeid. Vårt språk skal reflektere og fremheve, ikke overdøve, den andres språk.

 

Lettere sagt enn gjort. Eller, for å ta mannen i filmens perspektiv – lettere gjort enn sagt. Han ser, men hører ikke. Han ser både problemet og løsningen, men hører ikke kvinnens behov for å gå veien om sin opplevelse av situasjonen.

 

Han er klar for handling, men det er ikke hun. Forslaget til løsning er «riktig» – men det er hans, det er prematurt, det skygger for hennes ståsted.

 

Klar kjønnsdeling

Ja, jeg identifiserer meg raskt med kvinnen i filmen og ser i arrogant nåde til mannen, som ikke har forstått kvinnens behov for å bli forstått. Assosiasjonene går til hjerneforskning som forteller oss at jo, kvinner er fra naturens side mer empatiske enn menn. Jeg deltok for noen dager siden på en workshop med William R. Miller, en av grunnleggerne av samtalemetoden. Han kunne fortelle at i den generelle befolkningen har kvinner mer empati enn menn, men denne kjønnsforskjellen finner vi ikke igjen hos utvalgte befolkningsgrupper representert i forskning på MI.

 

Nei vel. Å trene opp empatimuskelen er med andre ord en obligatorisk øvelse for både kvinner og menn. – Men kvinner tiltrekkes kanskje i større grad enn menn av en samtalemetode som i så stor grad vektlegger empati?  – Mulig det, svarte Miller, og kikket ut over forsamlingen som besto av 18 kvinner og 2 menn.

 

Her begynner moroa. Jeg nevnte innledningsvis tematikk og statistikk. En rask opptelling fra MI kurs jeg har holdt (sammen med en mannlig kollega, bare for å ha nevnt det) viser en klar kjønnsfordeling blant deltagerne – ca. 80 prosent kvinner, 20 prosent menn. Denne skjeve kjønnsprofilen gjenspeiles i noen kjappe google søk: – 1 av 10 barnehageansatte er menn. – 3 av 4 lærere i grunnskolen er kvinner. – Nesten bare kvinner i barnevernet. – Psykologien trenger flere menn.

 

Skremmer vi vettet av menn?

Møkkatall. Kvinner passer barn, underviser barn, tar hånd om barn som utsettes for omsorgssvikt og/eller sliter med atferdsproblemer, behandler barn. Kvinner behandler voksne. Kvinner underviser og veileder kvinner som skal hjelpe både jenter og gutter, kvinner og menn i motivasjons- og endringsarbeid. Alt kan repeteres, som Jokke og Valentinerne synger. Kjønnsforskjellene repeteres – og forsterkes dermed ytterligere gjennom nye generasjoner pedagoger, omsorgsarbeidere og terapeuter. Ikke noe nytt i dette. Det er det som er så nitrist.

 

Jeg kjenner ubehaget begynne å piple frem. Kan det være empatien som er i ferd med å flomme over og utforme feminiserte elveleier? Hvor mannegrums filtreres og skylles vekk, slik at kvinners kommunikasjonsmønster rendyrkes og kanaliseres inn i sterke understrømmer på viktige arenaer for endringsarbeid? Hvor menns forståelsesrammer og språklige uttrykk blir liggende som forsteinede avleiringer i latterliggjort, inntørket handlekraft? Hvor kvinners behov for å forstå, bli forstått og «sette ord på det» tar rotta på de få mennene som allerede befinner seg i dette landskapet, og skremmer vettet av menn som vurderer å søke seg dit? Hvor det skapes behandlingstilbud som favoriserer sosiale hjerner fremfor personer som domineres av en mer analytisk-systematisk hjerne?

 

Vi trenger begge kjønn

Latteren fra filmen setter seg fast i svelget. Jeg tenker på de gangene jeg har forbannet min empatiske legning og vært misunnelig på det maskuline kommunikasjonsdraget, som på sitt beste har noe befriende ukomplisert ved seg. Gjennom et langt yrkesliv er jeg blitt konfrontert med den nødvendige motsatsen til det jeg selv representerer, mest av alt i møte med noen av de guttene og mennene jeg har forsøkt å hjelpe. Gutter og menn jeg er ganske sikker på ville ha profitert på en mannlig behandler.

 

Hvorfor? Fordi empati ikke bare er noe man «har» – det må kommuniseres. Kanskje er det noe ved den mer maskuline måten å uttrykke og formidle empati på som jeg har sansen for. Hvor noe av det empatiske innholdet blir lost in translation for oss kvinner, men som menn vil respondere på.

 

Sett at kvinnen i filmen var en mann. Hvem vet, kanskje ville han ha oppfattet løsningsforslaget som empatisk:  – Denne mannen har virkelig tatt mitt perspektiv og forstått hva jeg trenger.

 

Kvinner, som et alternativ til kjønnskvotering: Del denne filmsnutten – og blogginnlegget – med mennene i deres liv som enda ikke har bestemt seg for studieretning og yrkesvalg. Ikke for at menn skal bli som kvinner. Men fordi vi kvinner er i et sørgelig og uønsket flertall på arenaer hvor det er behov for både kvinner og menn.

hender som holder-Jeg har ruset meg en del med henne, hun har det ikke så bra nå, stakkars

Jeg går gjennom Oslos gater sammen med Siv. Hun har stanset opp og for å hilse på en kvinne som hun tydelig kjenner. Alderen til Kari er ubestemmelig, men at hun har tilbragt mange år på livets skyggeside er tydelig. Hun har en bag over skulderen og en plastpose i hånden.  Om Kari er på jakt etter en ny plass å sove eller neste dose vet jeg ikke, men det er ikke urimelig å anta at det er en kombinasjon begge

Da Siv hilser ser Kari opp, og det glimter gjenkjennende i blikket. Siv går bort og gir Kari en klem, og stryker henne over kinnet, og sier omsorgsfullt: «går det bra med deg, Kari?»

Om Kari vil huske møtet med Siv vet jeg ikke, for hun var tydelig ruset, men jeg vil huske det. Jeg fikk et innblikk i noe sterkt,  og kjenner klumpen i halsen vokse. Dette var ekte, troverdig, hudløst og sårt.

Siv er impulsiv og det går fort i svingene, hun handler på ryggmargsfølelse og intuisjon. Hun har ikke lest om omsorgsfilosofi eller sykepleie teori, men det trenger hun ikke. Hun vet hva mennesker som er langt nede trenger, og i dette møtet sier ryggmargsfølelsen «omsorg». Hun fremstår ved en slik handling som et medmenneske og en håpsbærer for Kari.

Siv jobber som likeperson for en brukerorganisasjon. En likeperson på rus og psykisk helsefeltet er et menneske med egenerfaring knyttet til rus og psykisk helse utfordringer.  Siv har lite faglig kunnskap og få studiepoeng, men hun har en erfaringskompetanse som man ikke kan studere seg til på noen høyskoler. Hun har egenerfaring med utenforskap og stigmatisering. Hun har selv vært der Kari er nå, og kanskje nettopp derfor blir dette møtet så troverdig, ekte og sårt for meg som står utenfor deres opplevelsesfelleskap.

Sist helg satt jeg og leste en bok som kommer ut til høsten med fjorten ulike brukerhistorier. Det som slår meg etter å ha lest disse er innsikten man kan få ved å leve på siden av samfunnet i noen år. Det er denne innsikten man bruker som brukerrepresentant, likeperson, medarbeider med egenerfaring, eller erfaringskonsulent. Det som slo meg når jeg leste boken er at i de fleste historiene er det små «ubetydelige» handlinger, situasjoner eller ord som er blitt viktige for endringsprosessene.

Kari trenger et samfunn som tilbyr inkludering, felleskap, annerkjennelse og et tjenesteapparat som fremmer håpet. Når jeg ringte Siv for å spørre om jeg kunne få skrive om dette møtet sa hun:

«Ja, men du må få med at når jeg møtte henne i dag var hun i bedre form enn sist, og vi hadde en lengre prat og det ble flere klemmer».

Omsorg, relasjoner og medmennesker som skaper håp er noe vi med egenerfaring vet er viktig. At vi begynner å bruke mennesker med egenerfaring inn i tjenestene og gjennom bruker- og pårørendeorganisasjoner, brukerstyrte tiltak og frivilligheten vil kunne skape mer omsorg, bedre relasjoner og mer håp for de som er lengst nede. Kanskje er jobben som Siv og alle andre med erfaringskompetanse gjør for Kari og andre som sliter mer betydningsfull enn vi skulle tro.

illustrasjonsbilde det mangler en brikke i puslespillet

Challenge

Pasienter i utredningsenheter i rusfeltet er ofte godt voksne. Det er trist når vi som jobber med dette avdekker et langt liv med strev og dårlig mestring. Vi må komme inn tidligere, det kan spare mye lidelse!

Denne uken har det blitt arrangert nettverkssamling for utredningsenheter innenfor Tverrfaglig spesialisert Rusbehandling (TSB) og psykiatrifeltet. Hensikten er å komme sammen og lære av hverandre og utveksle erfaringer. Det er andre gang det arrangeres en slik nettverkssamling. Nettverket ble avsluttet med stor enighet om at det er ønske og behov for å møtes igjen neste år. Det er mye å lære og det å få snakket med andre, både formelt og uformelt, er en unik mulighet til å utvikle jobben vi gjør.

Et av hovedtemaene var ulikhetene mellom enhetene. Det er stor variasjon i hvordan drive utredning, og hvilke ressurser som er tildelt for å gjøre jobben. Det er mye frustrasjon både fra de som jobber i feltet og fra brukerrepresentanter. Mye av frustrasjonen tror jeg kommer av at vi vil så mye. Det er et uendelig felt og etter hvert som vi finner ut og forstår mer av feltet, oppdager vi nye mangler. Det er ikke snakk om å sette seg ned og tenke at vi er ferdige, det er alltid rom for forbedring

Det er vanskelig å jobbe i ett stort system, med individfokus. Er vi tro mot systemet får vi brukeren på nakken og omvendt. Skal vi f.eks ha like regler for alle, eller skal alt være individuelt tilpasset. Blir det for individuelt, blir det for vanskelig å ha systemer, men blir systemet for rigid, får vi ikke tilpasset det så pasienten finner seg til rette. Det å drive utredning tenker jeg er en viktig jobb for å bedre dette. Dersom vi klarer å finne hva som er brukerens ønsker og behov, kan vi sammen jobbe med å finne hvordan systemet best kan brukes. For det finnes mye bra, når vi vet hva vi leter etter.

Sammenligning av data var en del av samlingen denne gangen. Det viste seg f.eks at pasientenes gjennomsnittsalder på de ulike enhetene varierte fra 23 år til 40 år. 40 år i gjennomsnittsalder er høyt. Vår enhet på Borgestadklinikken har det. Det betyr at vi har pasienter opp mot og i 60-årene, med behov for utredning. Noen har fått en skade som gjør at livet har blitt vanskelig å leve, og trenger hjelp til å finne ut hva de skal gjøre videre.

Det vi også opplever er personer som er godt voksne og der vi finner svikt som har vært der hele livet. Dette er trist, vi avdekker ett langt liv som har vært fylt med strev og dårlig mestring. Mange har fått ulike tilbud, og ikke klart å benytte seg av dem. Som regel blir årsaken til at de mislykkes lagt på de selv. Dermed blir både pasientene og systemet oppgitt og lei av å prøve. Alle mister trua.

Under utredning finner vi mange ganger at pasienten sliter med ting som gjør at de ikke har hatt mulighet til å benytte seg av den hjelpen de har fått. Medisinen ble feil. Det er som å få plaster for å reparere et brukket ben. Det er jo på en måte innenfor samme område, men det hjelper ikke. Vi har hatt pasienter med stor kognitiv svikt, som hadde hatt stort behov for tilrettelegging gjennom livet. Når man har kognitiv svikt, er det vanskelig å følge kognitiv terapi både individuelt og i gruppe, man evner ikke å benytte seg av dette verktøyet. Det er da ikke vanskelig å forstå at pasienten har mislyktes i tidligere behandling, når den har vært basert på nettopp kognitiv terapi. Når vi avdekker årsaken til vanskene, opplever vi at det åpner seg ny forståelse og nye muligheter både fra hjelpeapparatet, pårørende og pasienten selv. Brikkene faller på plass og vi ser pasientens utfordringer med nye øyne

Når det gjelder gjennomsnittsalder må målet være å få den ned. Ikke fordi det ikke er viktig å hjelpe de som er godt voksne, men dersom pasientene får rett hjelp på et tidligere tidspunkt sparer vi mye lidelse for mange. For å gjøre det politisk korrekt kan vi jo også legge til at det er god samfunnsøkonomi å hjelpe så tidlig som mulig.

Følg meg

Få nye innlegg levert til din innboks.

Bli med 208 andre følgere